Det overrasket lite at Liverpool inngikk ny kontrakt med Daniel Sturridge tidligere denne måneden. Avtalen binder ham til Anfield frem til 2019 og er visstnok verdt en ukelønn på opp mot £150,000.

Få hadde sagt nei til slike penger. Men om kontrakten skulle reflektere Sturridges nåværende verdi for laget, kunne summen gjerne dobles.

For på Anfield har Sturridge blitt mannen som kan utgjøre forskjellen mellom triumf og tragedie. Mellom tredje– og syvendeplass. Siden 25-åringen ble skadet på landslagsoppdrag i begynnelsen av september, har laget vært en skygge av seg selv.

I Premier League har tap mot Aston Villa og West Ham blitt fulgt av uavgjort mot Everton og en sliteseier mot West Bromwich Albion. Angrepet har vært sløvere. Champagnefotballen fra forrige sesong har virket som et fjernt minne.

Denne helgen var ventetiden ment å være over. Sturridge skulle vende tilbake i søndagens bortekamp mot QPR. Men en ny skade under torsdagens treningsøkt vil sette ham ut av spill i opp til fire uker.

Dette er ikke bare dårlige nyheter for Brendan Rodgers. Det er en katastrofe.

Ned med gasspedalen

Hvordan har Sturridge blitt så viktig? Situasjonen har delvis blitt skapt av spillestilen Rodgers utviklet forrige sesong.

Så langt i karrieren har hovedprinsippet til Rodgers vært å dominere ballinnehavet. Få trillet ball med like stor tålmodighet som Swansea-laget han førte til Premier League i 2011. Men trenerens filosofi tok en vri forrige sesong, da han gjorde Liverpool hurtigere og mer direkte. Hovedårsaken var Luis Suárez og Sturridge; et bevegelig og lynraskt spisspar som elsket bakrom.

Logikken var enkel: jo fortere ballen nådde dem, jo mer plass ville de få til å skape farligheter.

Dette skiftet hovedfokuset fra langsommere etablerte angrep til kontringer og omstillinger. Som en tornado blåste Liverpool motstandere av banen med enorm intensitet og kraft.

Og selv om laget fungerte godt som helhet, var nøkkelen spissparet. Gjennombruddshissigheten var effektiv fordi Suárez og Sturridge terroriserte bakrommet og kantene med konstante løp, dribleferdigheter og høy fart.

Alt handlet om bevegelige angripere. Da Suárez dro til Barcelona i sommer, hadde Rodgers kun én igjen.

Katalysatoren

Dette er fortsatt tilfellet, og det medfører en enorm risiko. Det som karakteriserer laget er stort sett det samme som før: Steven Gerrard er ankeret, Jordan Henderson er arbeidshesten på midtbanen og et knippe små hovmestere serverer stikkpasninger fra mellomrommet.

Det betyr at avhengigheten av raske spisser også er uforandret. Slagplanen handler fortsatt om dynamikk, stor bevegelse og gjennombrudd.

Formelen fungerer om Sturridge spiller, selv uten Suárez. Det viste seg i sesonginnledningen. Han scoret vinnermålet i åpningskampen mot Southampton og var blant hovedaktørene i den praktfulle 3-0-seieren borte mot Tottenham – en lagprestasjon som minnet sterkt om forrige sesong.

Han kan også få spisskollegaene til å fungere bedre. Rickie Lambert og Fabio Borini trives best rundt straffefeltet, mens Mario Balotelli liker å spille dypere. Med Sturridge kan alle tre danne et utfyllende spisspar. Ulempen er at de er for statiske som alenespisser.

Derfor er avhengigheten av Sturridge enorm. Og når han blir skadet, går angrepet i vranglås.

Vet hva som er feil

Det var selvsagt dette som skjedde i september, og Liverpool har siden tapt åtte poeng på fire ligakamper. Nå har det skjedd igjen. Dynamikken ble allerede svekket da Suárez pakket kofferten. Med Sturridge ute av spill har den forsvunnet totalt.

Siden den første skaden har løpene tørket opp. Overgangene er færre og omstillingene mindre farlige. Lagets referansepunkt ligger ofte sentralt i banen, i stedet for å skape overtall langs kantene. Pasningene som før gikk i bakrommet, går nå ofte til en feilvendt spiss.

Angrepet har mistet sin viktigste dimensjon. Uten Sturridge har Liverpool fremtrådt som en veps uten brodd.

Rodgers er smertelig klar over hva som mangler.

«For øyeblikket ser vi ikke farlige ut i overgangsfasen», sa nord-iren før kampen mot WBA i begynnelsen av oktober.

«Du kan argumentere at vi ikke en gang bruker omstillinger. Vi har ingen som truer bakrommet».

«Vi har truet bakrom i 18 måneder. Vi gjorde det mot Tottenham. Etter at vi mistet bevegelsen og farten til Sturridge – og de kombinasjonene det medfører – så har det ødelagt dynamikken litt for oss».

Kaotisk sommer

Spørsmålet er hvordan Rodgers havnet i denne situasjonen. Salget av Suárez etterlot en formue, og en hærskare av spillere ble hentet til Anfield i sommer. Likevel er lagets viktigste spillertype den Rodgers har færrest av.

Planen var at Loïc Rémy skulle signeres fra QPR; en rask spiss som tilfører noe av det samme som Sturridge. Men Liverpool kansellerte overgangen sent i juli – visstnok på grunn av bekymringer over franskmannens fysiske tilstand – og måtte dermed ut på ny jakt etter en målscorer.

Ukene gikk. Rodgers hadde allerede Lambert, men å bruke 32-åringen som ren erstatter for Suárez ville vært som å bytte et sverd med en smørkniv. Til slutt var Balotelli bedre enn ingenting, men kjøpet var i beste fall Plan B, og kanskje mer sannsynlig Plan C eller D.

Klubben hentet faktisk en rask og bevegelig spiss i den belgiske 19-åringen Divock Origi. Han ble lånt tilbake til Lille ut sesongen.

Med andre ord har Liverpool skutt seg selv i foten. Sturridge er nå hele forutsetningen for at angrepet skal fungere.

Ventingen fortsetter

Det eneste positive for Liverpool er at mange av de nåværende problemene kan løses når Sturridge kommer tilbake. Den nylige formsvikten handler ikke om en kollektiv og mer permanent kollaps. Dette er hovedsakelig en fortelling om et lag som savner sin viktigste spiller.

Defensive mangler finnes selvsagt, slik som forrige sesong – og ethvert lag vil svekkes av å miste Suárez. Mange spillere ble hentet i sommer, men et godt poeng ble gjort av de som sammenlignet situasjonen med det å selge en iPhone for så å bruke pengene på en telefon, en faksmaskin, et kamera og en penn.

Men mannskapets toppnivå er fortsatt imponerende, noe seieren på White Hart Lane demonstrerte.

Problemet er selvsagt at Liverpool trenger Sturridge for å nå dette nivået. Savnet vil bli stort.