Bøhn: – Valgte ut de som skulle bære kisten min

16. desember 2012 kunne den norske håndballtreneren Karl Erik Bøhn juble etter å ha løftet Ungarn til EM-bronse. Han ble erklært folkehelt i det håndballgale landet og gleden var enorm.

Seks uker senere fikk han sjokkbeskjeden. Karl Erik Bøhn var rammet av blodkreft. I flere uker hadde han følt seg slapp og redusert, også under det vellykkede mesterskapet. Men han gikk ikke til legen før 1. februar. Tilstanden var så alvorlig at han ble hasteinnlagt på Rikshospitalet søndag 3. februar. Først da skjønte han alvoret.

– Jeg skjønte det da det var akutt alvorlig leukemi. Det ble veldig dramatisk da jeg ble lagt i koma i tre uker fordi de ikke klarte å finne en cellegiftkur som tok knekken på det. Men heldigvis har de mange dyktige leger her på sykehuset og til slutt fant de en kur som tok det, sier Bøhn til NRK.no.

Les også: Bøhn rammet av blodkreft

Les også: Bøhn er årets håndballprofil

Bestevenner var kistebærere

De første ukene var prognosene dårlig og 48-åringen lå blant annet tre uker i koma. Han plukket også ut "laget", som han kaller det – de seks som skulle bære hans egen kiste til graven. I tillegg forberedte han sin aller nærmeste familie på at han skulle dø.

– Rett før jeg ble lagt i respirator plukket jeg ut mine seks kamerater som skulle bære kisten, men det var ikke noe mer dramatikk enn det. Så fikk jeg lagt beskjed til min mor, min søster og barna mine Jenny og Filip, sier en rørt og tapper Bøhn til NRK.no før han fortsetter:

– I en slik situasjon tenker man bare på seg selv, det er helt fælt å si, men det blir mye på deg selv bare for å klare å ta neste åndedrag.

– Er blitt et bedre menneske

Selv om situasjonen var alvorlig var han aldri redd for at han ikke skulle våkne fra respirator.

– Jeg har aldri vært redd for å dø, det er jeg ikke, men hadde jo lyst å leve litt lenger, men aldri vært redd for å dø.

Egenskapene som trener og motivator har han ikke brukt i kampen mot kreften. Han hevder selv han ikke har verken konkurranse- eller vinnerinstinkt. 48-åringen mener det tilfeldigheter som gjør at han har klart seg såpass bra i sykdomsperioden.

– Jeg kommer ut som et bedre menneske, det gjør jeg. Med masse erfaring. Nå er jeg så heldig å ligge på Rikshospitalet, men når jeg ser så mange uheldige skjebner som er her og som kjemper anser jeg meg som heldig.

Beinmargstransplantasjon

Selv om Bøhn er på bedringens vei har han ennå en lang kamp å kjempe. I dag ble han skrevet ut av Rikshospitalet, men skal tilbake til kontroll allerede 2. juli.

– Jeg spør ikke så mye og vet ikke engang hvilke blodkrefttype jeg har. Jeg gjør bare som de fagkyndige sier. De påstår at kreftcellene er borte. Jeg har vært i gulvet en gang nå og tatt telling, reist meg etter det og håper nå å stå på beina ut sykdomsperioden, forteller han.

Etter kontrollen er det klart for andre etappe. Dersom han har helse til det skal han gjennom en beinmargstransplantasjon enten i august eller september. Bøhn er veldig bevisst på at han har et godt stykke igjen og friskmelder på ingen måte seg selv til tross for at han er skrevet ut av sykehuset.

– Jeg må gjennom ny beinmargstransplantasjon når jeg er sterk nok til det. Så behandlingen er ikke ferdig, dette er bare første runde.

Det har vært spekulert i om Bøhn vil rekke å lede de ungarske jentene under håndball-VM i Serbia i desember. Foreløpig er det nok bare en fjern drøm. Legene sier også at det er urealistisk.

VM-drømmen

– Jeg har en drøm om VM, men akkurat nå må familie og meg selv komme foran. Den drømmen er svak, men jeg håper å sitte på tribunen og heie på dem. Å lede laget er jeg ikke god nok til i redusert tilstand, det skal de få slippe. Da er det bedre folk enn meg å bruke.

Realistisk sett håper Bøhn å være tilbake på trenerbenken like over nyttår.

Selv om det har vært et hardt tilbakeslag å bli rammet av kreft, har Bøhn hatt sine gode stunder i den tunge perioden.

– Opptur bare å oppleve norsk helsevesen, verdens største opptur. Helt fantastisk. Det var svært da datteren min Jenny kom hjem fra utveksling i USA etter ti måneder. Og første gang jeg så sønnen min Filip igjen da jeg våknet etter koma var fantastisk.