Her ender korrupte statsansatte

Andrej Tsjemodurov er 32 år gammel og sitter i Fangeleir nummer 13 i selve hovedstaden for russiske fangeleirer - i fortid som i nåtid - Nedre Tagil ved Uralfjellene.

Han er utdannet politijurist og var operativ medarbeider i innenriksdepartementets 3. avdeling for særlig alvorlige korrupsjonssaker.

Andrej Tsjemodurov påstår seg uskyldig dømt.

For 22 måneder siden, forteller han, plantet noen en pakke med 1 million rubler pluss en 100 dollarseddel i bilen hans under en etterforskning han bedrev i en stor korrupsjonssak.

Dømt på indisier fikk Andrej Tsjemodurov fem års frihetsberøvelse. Hjemme sitter hans kone med en treåring. For henne er livet svært hardt uten ektemannen.

• Les også: Olje og rubler hånd i hånd, russisk innovasjon på bånn

Leiren for lovens voktere

I fangeleiren bruker Andrej det han har av tid på å prøve å anke.

– Når jeg allerede sitter her i leiren, er det praktisk talt ingen sjanser til å renvaske seg, men jeg kan ikke la være, sier den forhenværende politijuristen til NRK.

Andrej sier han ble sjokkert over at politiet under etterforskningen av ham ikke tok hensyn til kontradiksjonsprinsippet - det som innebærer en plikt for politiet til å etterforske forhold som både taler mot og for mistenkte.

– Det gikk på autopilot, sier Andrej bittert.

Som alle de andre politifolkene, statsadvokatene og dommerne må han sone i denne leiren som er reservert for lovens utro voktere. For hvis disse fangene skulle sonet blant vanlige kriminelle, ville de trolig ha blitt drept.

For før de selv ble tatt, har disse fangene sendt svært mange i fengsel gjennom årene.

VIDEO INN:

Verksted og fotball

På dagtid i leiren venter det åtte timers skift på det mekaniske verkstedet, hvor det lages reservedeler til Ural vognfabrikk, Russlands største produsent av panservogner i området.

Fritiden tilbringes i brakkene hvor de tidligere myndighetspersonene fordriver tiden med å følge sportssendinger på fjernsyn eller spiller basketball og fotball. De fleste er godt trente medarbeidere fra stillinger i politiet, påtalemakten og domstolene.

Om nettene er 50 og 50 mann stuet inn i samme sovesal i den spesielle fangeleiren.

• Les også: Maktens tandem skifter sete

Leirledelsen rapporter om ytterst få disiplinproblemer, selv om det ikke skal mye til for å få noen døgn i straffecellene.

Også de mest prominente er på vei

Bak portene i Fangeleir nummer 13 befinner det seg 1500 personer som hører til dem som daværende president Dmitrij Medvedev hadde i tankene da han i desember 2010 sa: «Vi må få slutt på den tiden da enhver i maktapparatet kan diskreditere staten vår.»

• Les også: Putin tatt i ed for tredje gang

Her voktes også prominente politigeneraler og andre høytstående som er tatt for grov korrupsjon de siste årene.

General Bokov, som var sjef for innenriksministeriets avdeling til kamp mot organisert kriminalitet, ble i mai i år straffedømt for korrupsjon i størrelsesorden 10 millioner dollar.

Også generalen er på vei til fangeleiren i Nedre Tagil hvor han skal tilbringe mange år.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Hovedstaden i det sovjetiske fangeleirsystemet

Det sovjetiske fangeleirsystemet ble i sin tid kalt GuLAG, som var forkortelse for «hoveddirektoratet for leirene». Forfatteren Alexander Solsjenitsyn fikk Nobelprisen i litteratur for sitt store tobindsverk «Arkipelag Gulag» i 1970, som gav verden innsyn i det fryktede systemet.

I Nedre Tagil er det fortsatt 10 fangeleirer innenfor byens grenser, enda flere hvis man tar med omlandet.

Industribyen, 160 km nord for Jekaterinburg, har 400.000 innnbygere og domineres av koksverket og vognfabrikken. De to neste store arbeidsplassene er politiet og fangeleirene.

Også i dag fremstår Nedre Tagil som prototypen på en grå sovjetisk by.

Fra 1920-tallet ble byen selve hovedstaden i det stalinistiske fangeleirsystemet, hvor mange millioner uskyldige mennesker ble drept eller omkom.

Nedre Tagil er også portalen til Sibir, som fortsatt har en uhyggens klang i seg etter terroren under Josef Stalin i sovjetperioden, særlig under årene fra 1930 og frem til 1953, da tyrannen døde.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Dyster fortid

I Nedre Tagil bodde det i 1943 cirka 250.000 mennesker. I fangeleirene var det 187.000 til og i tillegg levde 200.000 deporterte storbønder, eller kulakker, her - i dette marerittet av en by.

Det er historieprofessor Viktor Kirillov ved Det pedagogiske akademi i Nedre Tagil som forteller om disse dystre tallene til NRK.

Kirillov var en av stifterne av «Memorial» – organisasjonen som Andrej Sakharov sto fadder for under reformårene under Mikhail Gorbatsjov.

Målet var å avdekke sannheten om undertrykkelsen i Sovjetunionen før og nå.

Kirillov mener Vladimir Putin nå prøver å feie minnet om uhyrlighetene under teppet i et forsøk på å etablere et mer optimistisk verdigrunnlag for en nasjonalistisk orientert nasjonsbygging.

– Da skal det positive fremheves og det negative forties, sier historieprofessoren.

Professoren har nedlagt et enormt arbeid for å finne ut identiteten til alle som omkom i Stalins helvete i Nedre Tagil og har en unik arkivsamling.

Massedød

I arkivene fant professor Kirillov ut at enorme mengder volgatyskere som hadde bodd 200-300 år i Russland, helt fra Ivan den grusommes tid, ble deportert til Nedre Tagil under andre verdenskrig, hvor de døde under fryktelige forhold.

Mange av dem snakket ikke engang tysk og hadde ingen tilknytning til Tyskland.

Den russiske historikeren er ikke i tvil om at volgatyskernes skjebne var en forbrytelse mot menneskeheten fra Stalins side.

Det samme sier han om de deporterte bøndene, de såkalte kulakkene, som ble sendt på straffearbeid her i Ural hvor de ble tvunget til å drive tømmerhogst under harde levekår.

En av dem var Mikhail Gorbatsjovs morfar fra Nord-Kaukasus.

Han fikk 12 års straffearbeid fordi han hadde en ku over normen for storbønder, ifølge stalinistsenes regnemåte.

– Så der vokste jeg opp i huset til en folkefiende! Hadde jeg rett til å fordømme min egen morfar? Selvfølgelig ikke, sa stats- og partisjef Mikhail Gorbatsjov til NRK i 1989.

Uten hans åpenhet, eller glasnostpolitikk, ville fortidens tragedie i sovjetsamfunnet knapt blitt så godt kjent.