Siden 1996 har det vært tillatt å spre asken etter kremering på åpent hav, fjellet og nå også i større elver og innsjøer, gitt at man har tillatelse fra fylkesmannen.
I dag er det under tre hundre personer som velger dette hvert år, men dette tallet kan fort øke til mange tusen i året.
Mer enn hver tiende av nordmenn ønsker å bli kremert og at asken skal bli spredt i naturen når de dør, viser en spørreundersøkelse utført av Gravferdsutvalget.
Forsker Ida Marie Høeg tror flere vil bli interessert i å spre asken etter sin død.
Foto: Tom B. Ingebrigtsen / NRK– Sterk samhørighet med naturen er bare en forklaring på at mange ønsker dette, sier forsker Ida Marie Høeg i Stiftelsen kirkeforskning.
– En annen viktig forklaring er at en del av oss ikke har den samme tilknytningen til de gamle norske gravskikkene. Folk er mer åpne for nye impulser og ønsker å gjøre det på egen måte, sier Høeg til NRK.
Mange som velger askespredning er ikke-religiøse. I 1994 ble askespredning stemplet som «ukristelig» av Kirkemøtet. Men nå godtar kirken praksisen, forutsatt at en vanlig kristen seremoni er gjennomført først.
– Det kan øke interessen ytterligere. Jeg tror at det vil gjøre det enklere for en del som ønsker askespredning, og ikke minst for familiene for å gjennomføre det. Askespredning står ikke i motsetning til skapelsestro eller oppstandelsestro, sier Høeg.
Minnes sin far på havet
Geir Borgen og familien valgte å spre asken etter faren hans på havet.
– Min datter og jeg padlet ut til et egnet sted ut ved Drøbak, og spredte asken etter min far mellom kajakkene, forteller Borgen.
– Min far var en sjømann. Det var det rette for oss å spre hans aske på sjøen når han hadde ytret et ønske om det før sin død. Dette gir meg muligheten til å gå ned til sjøen enten i en vestlandsfjord eller ved havet på et annet kontinent og minnes min far, sier Borgen.
Geir Borgen minnes sin far hver gang han er ved havet.
Foto: Tom B. Ingebrigtsen / NRKSelv om løsningen med askespredning har fungert bra for Geir Borgen og hans familie, ønsker han likevel en grav å gå til. Han ønsker å gravere inn farens navn på en gravstein på kirkgården, men det er ikke lov.
Ved askespredning frafalles retten til egen minnesten eller ekstra inskripsjon på eksisterende familiesten.
– Vi har et familiegravsted med en familiesten hvor flere av mine slektninger er begravet. Mange av de som lever i dag planlegger også at deres navn skal stå på steinen. Det blir veldig rart for familien at vi ikke har min fars navn der, sier Borgen.
«Askespredning er et alternativ til gravlegging. Det gis derfor ikke mulighet for å få navn og data på gravminne på kirkegården dersom man har valgt dette», er begrunnelse på Kulturdepartementets nettsider.
Må få tillatelse av fylkesmannen
Askespredning på høyfjell, hav, sjø og fjord kan søkes på forhånd hos Fylkesmannen.
Alle over 15 år kan selv søke. Etterlatte kan få tillatelse til å spre aske dersom det dokumenteres at avdøde ønsket det. Foreldre kan få tillatelse til å spre asken etter avdøde barn under 18 år.
I begravelsen skal det være to vitner som skal underskrive på at alt har foregått i tråd med tillatelsen.
Stedet for askespredning må også godkjennes av fylkesmannen. Asken kan ikke spres nær bebyggelse eller der bebyggelse kan forventes.
