– Livet ble ikke så lett som jeg trodde

– Det var vinter da jeg kom til Norge. På politihuset skulle jeg søke asyl. Jeg husker det så godt for jeg hadde aldri sett en slik dør før, med en elektrisk knapp du må trykke på for å åpne.

Hamed Josefi var 16 år da han stod utenfor politihuset i Oslo, alene. Han fikk hjelp til å åpne døra og søkte asyl. Da var det flere måneder siden han reiste fra livet i Afghanistan.

– Livet er ikke så lett uten foreldre

Hamed sier han kommer fra nordområdene i Afghanistan og at han tilhører Hazaraene, en minoritet som har vært undertrykt og diskriminert gjennom historien. Etter sjuende klasse sluttet han på skolen. Det var omtrent da begge foreldrene døde i en bilulykke, forteller han.

– Er du syk er det foreldrene som hjelper deg. Er du sulten er det foreldrene som sørger for mat. Uten foreldre er det ingen som bryr seg om du lever eller dør. Det er da du merker at livet ikke er så lett som du trodde.

Hamed flytter til onkelen og begynner å veve tepper på fulltid.

– Vi begynte klokka seks om morgenen og var ferdige klokka 23 om kvelden.

Samtidig terroriseres området av Taliban, forteller han.

Fra Afghanistan til Norge

– Denne buksa reiste jeg med fra Afghanistan. Boksershortsen fikk jeg på et asylmottak i Italia og denne stillongsen fikk jeg av ei hyggelig dame i Frankrike, sier Hamed og henter fram en pose med klær.

– De er minner og forteller en historie

Ved hjelp av menneskesmuglere reiser en nesten 16 år gammel Hamed og noen venner.

Først til Iran.

– I parker kunne det stå «Ikke tillat for hunder og afghanere»

Frykten for å bli sendt tilbake til Afghanistan er så stor at tenåringen reiser videre til Tyrkia. Derfra i gummibåt med femti andre flyktninger til Hellas og Italia. I Roma ser han hvordan hundrevis av flyktninger lever på gata. Han reiser til Frankrike med tog og til slutt Norge med buss, sier han.

– I perioder var jeg veldig ensom

Å komme til Norge alene har ikke vært lett for Hamad. Selv om han har ei søster i Norge har han i perioder vært veldig ensom.

– Jeg vet ikke hvordan jeg overlevde ensomheten, kanskje ved å tenke på andre som har det verre.

Siden Hamad kom til Norge har UDI og et eget enslig mindreårig-prosjekt i bydel St.hanshaugen i Oslo hatt ansvaret for han, og ikke kun barnevernet som for yngre enslige mindreårige asylsøkere. Han går nå siste året på videregående og håper å bli ingeniør en dag.

– Jeg føler meg halvt afghansk og halvt norsk. I Afghanistan, som var mitt land hadde jeg ikke frihet, sier han.