Janne sa opp leiligheten i byen og flyttet ut i skogen

Mange drømmer om det, men de færreste tar steget helt ut; å leve et enkelt liv, uten mobildekning, strøm og innlagt vann. Langt fra folk. For snart ett år siden flyttet Janne Mauseth ut i skogen, inn i ei lita koie på 12 kvadratmeter i Bodømarka.

– Det er bynært. Jeg må jo på jobb hver dag. Samtidig er det såpass langt fra folk at jeg kjenner på roen og friluftsfølelsen.

Planen var at hun skulle bo i den vesle koia i to måneder. Snart ett år etter at hun pakket sekken og dro til skogs, er hun der fremdeles.

Ble avhengig av stillheten

– Det som skjedde var at våren kom. Det var så vakkert her. Så kom sommeren – og høsten. Jeg klarte ikke å flytte. Jeg ble avhengig av naturen og stillheten.

Hver dag er hun på jobb i barnehagen inne i byen. Veien hjem er tre kvarter i egne skispor gjennom skogen.

– Livet i skogen krever litt mer innsats. Dusje gjør jeg på treningssenteret. Alt jeg trenger må jeg slite med meg opp bakkene. Men det er verdt det.

Uten mobildekning

På vei hjem møter hun daglig på elg, hare, rev og kanskje en snøugle. Det første hun gjør når hun kommer hjem er å tenne stearinlys og legge ved i ovnen.

– Når du kommer opp hit. Det går ikke an å forklare. Den friske luften og atmosfæren gjør at du automatisk senker skuldrene. Det er ingenting du må gjøre. Ikke sjekke mobilen eller andre tidstyver.

Likevel går det litt tid for til oppfylle de daglige behov, som å bore hull i isen for å hente vann. Men gleden er større enn slitet.

– Et innfall

– Jeg har alltid likt å være ute. Livet går opp og ned, og jeg hadde en periode hvor det ble altfor lite tur. Derfor fikk jeg akutt behov for å ta igjen alt det tapte.

Skogens ro og opplevelse deler hun med sin beste venn, huskyen Luca.

– Han er godt selskap. Du blir veldig tålmodig av å ha det så stille rundt deg. Egentlig er jeg en veldig rastløs person, som trenger å ha mye å gjøre. Men det er rart med det. Når du sitter der og stirrer inn i bålet. Du kobler helt ut.

Drømmer du om å gjøre som Janne, har hun dette rådet:

– Ikke tenk, bare å hopp i det. Enhver må kjenne på sin egen komfortsone. Det trenger ikke være ekstremt.