– Jeg er sikker på at fuglen trodde den var usynlig, sier fugleblogger Simon Rix som var kun centimeter ifra en kvartbekkasin.
Møtet skjedde på en fugletur på vakre Værøy i Lofoten nylig, hvor også NRK var til stede.
– Jeg synes det er en utrolig artig fugl. Det var en stor opplevelse å komme så nær, det er uvanlig å få se den så godt. Veldig stas, sier Rix.
Selv om kvartbekkasinen er en god flyver, tar den ikke til vingene før man nesten tråkker på den. Det er ikke fordi fuglen er tam. Strategien er å ligge urørlig på bakken for ikke å bli sett.
Skremt opp
På tross av sin effektive kamuflasje, klarte ikke bekkasinen overliste Simon Rix. Den erfarne hobbyornitologen er opprinnelig fra England, men har bodd i Oslo siden 2001.
Han er fugleguide og en av seks medlemmer i «Norsk sjeldenhetskomite for fugl», som godkjenner funn av sjeldne arter i Norge.
Hver høst drar den engelske oslomannen til Værøy hvor han flere dager i strekk trasker rundt på jakt etter uvanlige trekkfugler.
– Mens jeg gikk langs kanten av fjæra skremte jeg opp en kvartbekkasin. Den fløy opp en meter foran meg, og forsvant raskt ned igjen i noe høyt gress. Etter å ha gått noen få meter til, skremte jeg opp enda en. Da bestemte jeg meg for å prøve å finne en som lå på bakken, meddeler Rix.
Han bevegde seg langsomt fremover. Studerte hele tiden bakken foran føttene sine. Plutselig oppdaget han en kvartbekkasin som lå snaue to meter ifra.
– Den trykket seg ned mot gresset, lå helt stille. Den stolte 100 prosent på kamuflasjen. Jeg begynte å ta bilder fra alle vinkler, og tilkalte andre fuglekikkere for at de også skulle få se den.
(artikkelen fortsette under)
Hvor er den?
Fem andre fuglemenn som befant seg på Værøy, var raskt på plass for å studere den hemmelighetsfulle bekkasinen. Selv om den lå rett foran dem, var den vanskelig å få øye på.
– John Alsvik sto ved siden av meg, tre meter fra fuglen. Men han klarte ikke se den. Jeg måtte peke og forklare før han oppdaget den. Så kamuflasjen fungerer, ingen tvil om det, slår Rix fast.
Kvartbekkasinen er mindre enn en stær, og med sin brunspraglete fjærdrakt går den nesten i ett med vegetasjonen.
Prøvde å fange den
Ifølge boken «Fugler i Norge og Norden» fra Damm, har det hendt at kvartbekkasin er blitt trampet i hjel av intetanende mennesker.
– Det kan jeg godt forestille meg at er riktig. Jeg har lest at folk har klart å fange den med hånda, opplyser hobbyornitologen.
Mens NRK fotograferte, prøvde også Rix prøvde å fange den. Han bevegde hånden forsiktig mot den lille bekkasinen. Men da han var rundt fem centimeter unna, gikk fuglen over til plan B. Den fløy av gårde.
Av andre fugler i Norge er det bare nattravnen som stoler så ekstremt mye på kamuflasjen.
– Nattravnen er nattaktiv. Om dagen sitter den helt i ro på bakken eller på en stor grein. Den ser ut som den er en del av treet og utrolig vanskelig å oppdage, konstaterer fugleeksperten.
- Les også:
- Les også: – Den har nok fått rusk i kompasset
- Les også: – Dette er Norges beste sted for å se sjeldne fugler
– Plutselig var den der
Den ivrige bloggeren har bare en gang tidligere kommet så nær en kvartbekkasin som på Værøy. Det var på Nordre Øyeren i Akershus i mars i år.
– Da så jeg først hvit bæsj fra bekkasin. Masse bæsj. Jeg så veldig nøye. Plutselig var den der, forteller han.
Flest observasjoner av kvartbekkasin i Norge, gjøres under høsttrekket. Rix har sett den noen få ganger da, men den er ikke noen lett fugl å finne.
– Man må gå på helt riktig sted, det hjelper ikke bare å gå på myra der den er.
Galopperende hester
Han har også iakttatt kvartbekkasin på hekkeplass i Finnmark. Alle de tre bekkasinartene i Norge, frembringer særegne lyder i hekketiden.
Når hanner hos dobbeltbekkasinen samler seg på myra, høres det ut som et kor med kvitring og sprettende pingpongballer. Enkeltbekkasinen flakser høyt til værs, og brummer med vibrerende stjertfjær mens den stuper ned.
– Kvartbekkasinen flyr høyt oppe i luften og lager lyd med stemmen. Den høres ut som en galopperende hest! Jeg husker jeg så opp i lufta over myra i Finnmark, og så den lille fuglen som svirret rundt og lagde hestelyder. Det var helt spesielt, forteller Simon Rix.