Den legendariske Rolling Stone-redaktøren David Fricke sto og gliste foran scenen da Hedvig Mollestad Trio i mars spilte på bransjefestivalen South By South West, og etterpå mailet henne sin begeistring.
Også norske anmeldere har falt for tredjeskive ut siden 2011, som kom fredag, altså heter Enfant Terrible, og oppleves som mer tilgjengelig.
– Det er femmere i alle de store, og det er en hyggelig overraskelse, om enn tosidet. Vi gjør dette for vår egen skyld, både samspillet oss imellom og innad i hver av oss. Men vi er dessuten avhengig av at folk liker det de hører. Da er det bra at pressen gjør dem oppmerksomme på platen, så vi får spilt mye, sier Hedvig.
35 minutter
For henne er hver albumutgivelse en bekreftelse av låtenes eksistens. Men det er live ting skjer, enten det er på små rockebuler, store prestisjejobber utaskjærs eller på en ungdomsskole på Aure på Sunnmøre, også i mars.
Samspillet med bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad bringer ideer og forløser kreativitet. Og en utgivelse betyr flere spillejobber. Platene fra den høytspillende trioen er korte og intense - denne klokker inn på 35 minutter. Det synes opphavskvinnen er passe, siden hun mener det er mye informasjon - les mye lyd, mange lag, sterk intensitet - på hver skive. Og dessuten passer det best til LP-formatet. For som seg hør og bør på utgivelser fra feinschmeckerselskapet Rune Grammofon, kommer Enfant Terrible på vinyl - hvit vinyl! samtidig.
Stemme uten ord
Det startet i 2011, da Hedvig Mollestad Trio kom med debuten Shoot!, og fortsatte med Spellemannominerte (i rockeklassen) All Of Them Witches i 2013 og nå Enfant Terrible.Alle rene instrumentalalbum, noe hun forklarer slik:
– I vår setting er det bortkastet å synge. Vi har alle tre brukt så mye tid på instrumentene våre, det er gjennom dem vi er flinke til å uttrykke oss. De er som en stemme uten ord. Selv synes Hedvig det er frigjørende, både som formidler og lytter.
–Da kan du legge hva du vil i det, både når du gir og hører på. Vi definerer ikke musikken vår for lytterne.
Talende titler
Men når musikken er ordløs, legger bandet til gjengjeld ekstra vekt på de få ordene som hører med - i form av låt- og albumtitler.
– Vi jobber mye med å ha klare referanser, at låtene forbindes med noe konkret eller med felles opplevelser, sier Hedvig, som har følgende å si om platetittelen Enfant Terrible:
–Et slikt vanskelig barn gjør ikke slik det får beskjed om, men går sine egne veier. I det ligger betydningen av å tørre å være annerledes, at man tør å være upopulær, og at vi andre må være åpne for dem som gjør ting annerledes.
Etter konserter både fredag og lørdag tar hun påskeferie, for å lese bøker, høre på musikk, være ute i naturen i Trøndelag og på Sunnmøre - og for å øve.
– Det er snart ti år siden jeg tok Musikkhøyskolen og det er blitt mange timer med instrumentet. Du må øve. Det er viktig både for å opprettholde den tekniske ferdigheten, og for å forske på nye ting.
Hedvig om låttitlene
* Førstesporet Laughing John referer både til gitarlegenden
John McLaughlin og vår hjemlige Jon Eberson, som alle i trioen
har spilt med
* Arigato, Bitch var noe Ivar svarte henne med på turne i
Japan, da hun ertet ham litt for en nokså intern bandgreie (vi
teller hester når vi er på tur, og han tok feil av en hest og
det som viste seg å være en plastikkgnu)
* Liquid Bridges er rett og slett er et uttrykk Hedvig liker -
og som hun rappet fra teksten til låten Grains av bandet Ontz
* Rastapopoulos er skurken i Tintin-heftene og speiler
albumtittelen
* La Boule Noire er oppkalt etter det hun kaller et utrolig
kult spillested i Paris - et gammel diskotek, stengt etter en
skyteepisode.
* Sjette - og siste - låt er kalt Pity the Children,
forbundet både med albumtittelen og Robert Fisks bok om Libanons
historie, Pity the Nation