Sårene fra Utøya

Det er en grågusten morgen. Regnet trommer mot trappa. Innenfor er så vidt lysene kommet på. Hjemme hos familien Lund Schjetne i grunnlovskommunen Eidsvoll er tilsynelatende en helt normal frokost under oppseiling.

Eplejuice, italiensk salat og gulost. Matpakkesmøring og lukt av nytrukket kaffe. Pappa Roy varsler 18-år gamle Rino om at toasten hans straks er ferdig. Mamma Monica sjekker at yngstemann Dennis på 12 år har alt klart til balldagen på skolen.

Sår uten skorpe
En vanlig familie på fire. Som likevel ikke er helt vanlig. Fordi de skulle vært fem. Fordi storebror Fredrik aldri kom hjem fra Utøya. En hendelse som har gjennomsyret familiens eksistens de siste tre årene. Som fortsatt smerter dypt.

– Tre år er ingenting når det gjelder å miste et barn, sier Monica. – Det er som om sårene ikke har fått skorpe ennå.

For familien Lund Schjetne er det én ting som har fått sårene til å verke ekstra. Forholdet til Eidsvoll kommune. Yngstemann i familien, Dennis, har hatt store problemer på skolen etter at Fredrik ble skutt. Familien har gjentatte ganger bedt om ekstra ressurser til å følge ham opp, søkt om en egen assistent som kunne hjulpet ham gjennom skolehverdagen. Svaret har vært nei. Det er ikke penger.

– Det har gjort meg ekstra sint, sier Monica. – Fordi vi vet at kommunen har fått skjønnsmidler til å følge opp etter 22. juli. Vi er de eneste etterlatte i Eidsvoll. Det er mange berørte, men vi er den eneste familien som har mistet noen på Utøya.

Gråt alene på gangen
Uten ekstra ressurser har ikke Dal barneskole hatt muligheten til å gi Dennis det lille ekstra som skulle til for å få skolehverdagen til å fungere.

– Det endte med at Dennis hele femteklasse var mer eller mindre på gangen, forteller Monica.

– Han gikk ut på et lite grupperom, gråt mye alene. Han hadde mer timeout enn han hadde timer. Det var ingen til å følge ham opp, ingen til å være med og hjelpe ham ut av det tunge, svarte og inn i noe annet.

Tre år etter Utøya fungerer Dennis nå bra på skolen. Men fra tiden før han fikk hjelp og støtte, forteller han dette om skolehverdagen sin:

– Plutselig blir det helt borte for meg. Jeg ser alt, jeg husker alt, men jeg klarer ikke følge med i undervisninga.

– Hvordan har du hatt det inne i klasserommet?
– Der fikk jeg ikke gjort så mye. Jeg vil ikke sitte og gråte blant alle medelevene mine. Da forstyrrer jeg de andre også, sier Dennis.

Millioner til oppfølging
I Norge er rundt 10.000 mennesker direkte berørt av 22. juli-terroren. Hardest rammet er de over 600 ungdommene som var på Utøya, og de 250 som var på jobb i regjeringskvartalet. Etter terrorhandlingene ga norske rikspolitikere tydelig beskjed om at alle som trengte hjelp til oppfølging etter 22. juli, skulle få det.

I 2011 bevilget Stortinget 80 millioner kroner i såkalte skjønnsmidler «til psykososial oppfølging i kommunene etter 22. juli», for å følge opp de berørte. I 2012 var summen 50 millioner kroner og 2013 det samme. I retningslinjene fra Helse- og omsorgsdepartementet var det klare føringer for hvordan pengene skulle benyttes:

«Fylkesmannen skal ta hensyn til kommuner som har enkeltpersoner med særlig omfattende oppfølgingsbehov».

Dette blir understreket gang på gang når departementet har sendt ut brev til fylkesmennene de tre siste årene for å følge opp bruken av de 180 millionene.

Brennpunkt har kartlagt fordelingen av 22. juli-pengene på kommunenivå og har gått gjennom bruken av midlene. Undersøkelsen viser at det er svært ulik oppfatning blant de berørte om pengene er blitt brukt etter hensikten eller ikke.

Betaling for å gå i begravelse
Eidsvoll kommune fikk sin andel av skjønnsmidlene for å følge opp de berørte etter 22. juli. I 2011 fikk kommunen 411.000 fra fylkesmannen i Oslo og Akershus, og året etter 255.000 kroner til det samme formålet. Det er disse pengene som kunne ha hjulpet Dennis Lund Schjetne.

Eidsvoll kommune har i stedet laget en liste på 16 punker som viser hva 22. juli-pengene er blitt brukt til. Lista forteller at kommunen i tillegg til kriseberedskap, har brukt skjønnsmidlene på bevertning, kulturinnslag, administrasjonsoppgaver, gravearbeid og evalueringsmøter. Det er særlig ett av punktene som får de etterlatte til å reagere.

– De har tatt seg betalt for å gå i min sønns begravelse, sier Monica Lund Schjetne.

Hun viser til punkt ni i oppstillingen over utgifter som er blitt dekket av skjønnsmidlene. Der står det: «Representasjon av helsepersonell og kommunens ledelse i begravelse».

– Jeg synes det er en hån rett og slett. Hvis de absolutt skulle ha betalt for å gå i den begravelsen, kunne de bare latt være å komme, sier Monica Lund Schjetne.

– Men det er altså kommet en liste på 16 punkter som viser pengebruken. Den er behandlet av både kontrollutvalget i kommunen og hos Fylkesmannen. Hva sier du til det?
– Det er kanskje det verste. At de ikke tar selvkritikk, sier hun.

Ordføreren ønsker ikke å la seg intervjue

NRK Brennpunkt har vært i kontakt med Eidsvolls ordfører Einar Madsen fra Arbeiderpartiet en rekke ganger for å få ham til å kommentere kritikken fra familien Lund Schjetne.

Ordføreren sa seg først villig til et intervju, men trakk seg da han fikk se spørsmålene. Madsen er blitt spurt om de enkelte punktene på kommunens liste over hvordan 22. juli-pengene er blitt brukt, men svarer at han ikke ønsker å gå inn på hvert enkelt. I en e-post til Brennpunkt skriver Madsen følgende:

«Terroranslaget 22. juli 2011, var et angrep på nasjonen Norge og Arbeiderpartiet, men rammet på en dramatisk måte enkeltfamilier. Eidsvoll kommune har hatt oppfølging av alle familiene som ble berørt av 22. juli. Det er trist når noen mener de ikke har fått nødvendig oppfølging, spesielt fordi vi mener at vi hele tiden har hatt god dialog med familiene og forsøkt å gi støtte og hjelp. Kommunen har mottatt skjønnsmidler fra fylkesmannen som har blitt brukt i h.h.t. intensjonen, noe det også er bekreftet i en rapport fra Fylkesmannen og Kontrollutvalget i Eidsvoll kommune.»

Seksjon for sorgstøtte ved Ahus og Dal barneskole kjenner situasjonen til Dennis Lund Schjetne, og har bistått familien. Begge steder bekrefter ovenfor NRK Brennpunkt at gutten hadde så store utfordringer i skolehverdagen, at han trengte ekstra hjelp.

Skolen søkte om midler til assistent, men søknaden ble ikke imøtekommet av Eidsvoll kommune.

– Visste ikke hva jeg trengte

Tåka henger lavt over Finnmarksvidda og Tanaelva siger seigt gjennom det tilsynelatende konturløse landskapet. Vi passerer kommunevåpenet med de ildrøde flammene som forkynner at vi er i Karasjok, krysser brua og ender i byggefeltet Jorbajeakkas hvor vi finner familien Svendsen/Larsen.

Eldstebarn Tuva (19) var én av 12 ungdommer fra kommunen som deltok på Utøya i 2011. Det høye antallet gjorde at Karasjok fikk en stor del av skjønnsmidlene som ble delt ut i Finnmark. I 2011 fikk kommunen en drøy million. Og året etter: 650.000 kroner. Karasjok har rapportert til fylkesmannen og fortalt om tiltakene som er satt i gang i kommunen. Kommunen skriver for eksempel:

«I disse tilfeller er det snakk om kostnader på tiltak som gir ungdommene, og selvsagt også deres familier, muligheten til å kunne ha fokus på andre områder enn sine traumatiske opplevelser.»

Det er bare ett problem.

– Jeg kjenner meg ikke igjen i det kommunen skriver, sier Ingeborg Larsen, mor til Tuva, og leder i den lokale støttegruppe etter 22. juli.

– Og jeg kjenner ikke igjen tiltakene. Vår familie har ikke sett noe til de tiltakene. Jeg har også snakka med samtlige familier her i Karasjok som hadde ungdommer på Utøya, og de aller, aller fleste har ikke sett noe til det kommunen beskriver.

Klarte ikke lese på to år
Tuva Svendsen så på nært hold hvordan venner ble skutt og drept på Utøya. Hun overlevde ved å ligge helt stille mens drapsmannen stod rett over hodet hennes, uten mulighet til å hjelpe hardt sårede venner som lå nedenfor gjemmestedet. Traumene i etterkant har kommet til uttrykk på ulike måter.

– Det var først i fjor sommer jeg klarte å lese en bok. Det er den eneste boka jeg har lest siden sommeren 2011. Når jeg leste og kom ned på tredje-fjerde linja, så huska jeg ikke hva som stod øverst. Jeg kom meg gjennom videregående ved å lytte og skrive.

– Du har også hatt problemer med å spise?
– Kvalmen har vært et stort problem. Folk sier «herregud, spis nå bare». Men det er ikke bare å spise når du er så kvalm at du brekker deg bare du lukter mat.

– Har du fått noen oppfølging fra kommunen?
– Jeg har fått én gratis legetime. Og så har det vært en kontaktperson fra kommunen hjemme hos oss én gang. Da fikk vi beskjed om at det var bare å si fra hvis vi trengte noe.

Tuva trekker oppgitt på skuldrene.

– Utøya kan ikke sammenlignes med noe annet i livet mitt. Hvordan skulle jeg vite hva jeg trengte?

– Oppsøk hjelpen selv

Randi Johansen Paltto er helse- og omsorgssjef i Karasjok kommune. Hun mener at kommunen har brukt 22. juli-midlene i henhold til retningslinjene.

– Det er varierende hva pengene har gått til. En del har gått til tiltak man av hensyn til taushetsplikten ikke kan utlevere. Det er støttesamtaler, oppfølgingstilbud, og støttekontakttilbud gjennom barnevernstjenesten, psykisk helsetjeneste, og helsesøstertjenesten.

– I den lokale støttegruppa sier de at de ikke har fått noen oppfølging, mens kommunen hevder det motsatte. Hvordan vil du forklare det?
– Jeg har ikke snakket med ungdommene. Men det er trist hvis folk sier de ikke har fått den oppfølgingen som de kanskje hadde forventet. Hvis brukerne mener én ting og kommunen har et annet bilde, er det trasig.

Johansen Paltto slår ut med armene. På veggen bak henne henger det bilder av samtlige ordførere i Karasjok opp gjennom historien.

– I jobb med mennesker kunne man alltid gjort ting bedre, man kunne gjort mer. Det er vel ingen i tjenesteapparatet, innenfor mitt ansvarsområde, som kan sitte og si de har gjort nok.

– Jeg synes det er trist hvis folk føler de ikke blir husket på, at de ikke får den hjelpen de trenger. Men det er også sånn at vårt tjenesteapparat forventer nok mer og mer at den enkelte som har behov for hjelp, selv oppsøker hjelpa, sier hun.

Der hjelpen nådde fram

Tromsø er ett eksempel på ulik behandling av de berørte etter 22. juli ute i kommunene. Kommunen opprettet en samtalegruppe for Utøya-ungdommene allerede høsten 2011. Den har vært et samarbeidsprosjekt mellom Tromsø kommune og Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN).

I løpet av de tre årene som er gått etter 22. juli-terroren, har gruppa hatt nesten 60 samlinger ledet av to psykiatriske sykepleiere. Astrid Sylte (20) er en av de overlevende som skryter av tilbudet og mener gruppesamlingene har vært et svært viktig tiltak for å få livet på skinner etter Utøya.

– For min del har dette vært helt avgjørende, forteller Astrid.

– Det er en som en slags gruppeterapi. Her har vi brukt alt fra galgenhumor til seriøse samtaler om problemer man har. Bare å høre at det er lov å ha det vondt, at det er greit å ikke ha en bra dag, har vært viktig. Det er veldig støttende å snakke med andre som er i samme situasjon, sier hun.

– Viktig at vi tok ansvar
– En genial måte å møtes på, en fantastisk arena, sier Viljar Hanssen, en av de andre overlevende fra Tromsø.

Han forteller om tøffe tak i gruppa når de har konfrontert hverandre med ulike utfordringer i hverdagen.

– Vi er kjempebrutale mot hverandre når i trenger det. Det har vi vært flere ganger. Om det gjelder alkohol, skole, søvn, hva som helst. Vi forventer mye av oss selv. Vi ønsker det skal gå bra med alle, sier Viljar.

I perioden 2011–2013 fikk Tromsø kommune til sammen 3,8 millioner kroner i skjønnsmidler til psykososial oppfølging av de berørte etter 22. juli-terroren. Mesteparten av pengene er blitt brukt på samtalegruppa og aktiviteter i denne.

– Jeg tror det var viktig at vi tok et ansvar på vegne av det offentlige, sier Eirik Mathiesen, til daglig psykiatrisk sykepleier ved UNN.

– Vi har sett en veldig tydelig modning, og det har vært en dobbel modning, både aldersmodning men også på grunn av alt de har vært gjennom. Det har også gitt dem noen dype erfaringer som ikke bare er vonde, men som også har løftet dem.

Mistet to år

For familien Lund Schjetne på Eidsvoll skjedde det en omveltning i 2013. Da søkte kommunen om skjønnsmidler på nytt. Søknaden ble innvilget og Dennis fikk assistent på skolen. Pappa Roy Schjetne kjenner likevel på en bismak.

– Gutten mista fjerde-, femte- og halve sjetteklassen før det skjedde noe. Og så viste det seg at etter et halvt skoleår med oppfølging klarer han seg helt fint på egen hånd. Han trenger ikke assistent lenger. Det gjør meg på mange måter enda mer bitter og sint. Det tok to og et halvt år før handlingen kom. Det er sårende med tanke på hvor lite som skulle til for at gutten skulle fungere som normalt igjen.

Roy er stadig innom Eidsvollsbygningen, ikke for å feire grunnlovsjubileet med mange tusen tilreisende, men for å minnes sønnen Fredrik, som var veldig opptatt av nettopp denne plassen. Nedenfor grunnlovens arnested står også minnestøtten etter 22. juli. Kommunen ville ikke selv betale for gravearbeidene for å få minnesmerket på plass, men brukte skjønnsmidlene som skulle gå til psykososial oppfølging.

Kan kreve pengene tilbake
Roy Lund Schjetne er klar på hvilke krav staten burde sette overfor kommuner som ikke har forvaltet 22. juli-pengene riktig.

– Alt som ikke er brukt til helt konkret, psykososial oppfølging, burde vært tilbakebetalt. Hvert eneste øre, mener han.

Helse- og omsorgsdepartementet opplyser til NRK Brennpunkt at hittil er det ikke noen kommuner som har betalt tilbake skjønnsmidler. Dette til tross for at flere kommuner har brukt skjønnsmidlene til annet enn psykososial oppfølging.

Statssekretær Lisbeth Normann er imidlertid ikke i tvil om at departementet faktisk kan kreve disse pengene tilbake fra kommunene.

– Retningslinjene åpner for at fylkesmannen kan anmode kommunene om å tilbakebetale tilskudd dersom behovssituasjonen eller andre forhold tilsier det, sier hun til NRK Brennpunkt.