– Det er uvirkelig

Alt før den biografiske romanen «Betzy kom ut», forberedte forlaget Frid Ingulstad på at hun kom til å få kjeft av noen.

– Det er fordi den jeg er. Jeg blir betraktet som en serieromanforfatter. Da er du allerede puttet i en bås, og den båsen kommer du ikke ut av, sier Frid Ingulstad.

I stuen hjemme på Nordstrand i Oslo har Frid Ingulstad blitt vant med å åpne dørene for å bli intervjuet av så mange journalister, at når hun ramser opp alle hun har dekket kaffebord for de siste ukene, er hun redd for å glemme noen.

Allerede helgen før romanen «Betzy» ble sluppet, kom første anmeldelse. Ingulstad syntes det var litt leit da hun fikk høre at boken ikke falt helt i smak hos anmelderen i Morgenbladet. Det følger et stempel med det å ha skrevet så mange serieromaner, forteller Frid Ingulstad mens vi går ute i hagen i huset på Nordstrand.

– Jeg har ikke lest en eneste anmeldelse ennå, jeg er litt redd for det, sier Frid Ingulstad.

Trevillaen med utsikt over Oslofjorden og byen har vært hennes hjem siden hun var barn. Nå bor hun her sammen med mannen og barnebarnet på 19 år, som ekteparet har vært fosterforeldre for siden han ble foreldreløs. I etasjen over har hun tatt farvel med både sin egen far og mor på dødsleiet. Det gjør det ekstra spesielt å bo her, forteller hun i det vi går inn i stuen.

– Jeg burde spurt familien

Finansminister Siv Jensen var forleden i sofaen og ble intervjuet sammen med Ingulstad til en reportasje på TV2. Hovedpersonen i den nye boken, Betzy Kjelsberg, er Jensens oldemor.

– Hun fortalte meg at familien hennes alltid har vært veldig stolt av Betzy. Det gjorde meg litt bekymret, for tenk om jeg har fremstilt Betzy annerledes som person enn hva hun var.

Ingulstad har diktet en del om Betzy Kjelsberg, ut i fra hvordan hun antar hun har hatt det i den tiden hun levde. De historiske faktaene har hun gransket opp og ned i bøker og arkiver.

– Men jeg burde kan hende ha spurt familien før jeg begynte på boken. Jeg har ikke hatt noen samtaler med noen av dem. Jeg hørte i sommer at det er to andre forfattere som er i gang med biografi om Kjelsberg, sier hun og tenker seg om. Tenk om hun ikke er slik jeg har trodd.

I boken beskriver Ingulstad Betzy og mannen Olufs forhold. I boken blir Oluf sint på Betzy fordi hun bruker så mye tid på jobb og verv.

– Jeg tenkte ut i fra hva jeg syntes var sannsynlig, at han kan ha blitt irritert. Men jeg tok en sjanse da jeg skrev det. Siv Jensen hadde ikke lest den. Jeg sa at hun må gi meg tilbakemelding når hun har lest den.

– Det var feigt av meg å ikke kontakte familien, jeg var sikkert dum. Men jeg grudde meg for å ringe til fremmede mennesker og spørre dem. Hvis jeg har bommet helt, er det litt bedrøvelig.

Dikter opp kjærlighetsscener

Stevnemøtene hun beskriver i boken kunne skjedd når som helst og med hvem som helst, mener hun.

– Jeg tror ikke det er noen forskjell. Jeg har vært opptatt av det samme som Sigrid Undset: Mennesket forandres ikke. Om jeg skriver om vikinger på 700-tallet, Harald Hårdråde på 1000-tallet, eller om jeg skriver fra 1300-tallet, 1600-tallet eller 1900-tallet, eller unge i dag. Jeg får jo høre litt av hvert, jeg som er så heldig å være mor til en 19-åring. Jeg tror ikke det er så stor forskjell. Kjærligheten er den samme. Skyldfølelse, samvittighet, tro, alle menneskelige egenskaper har vært der alltid og er der fortsatt.

Hun tenker seg om. Siv Jensens memoarbok har også et kapittel om oldemoren. Heller ikke her er kjærlighetslivet utbrodert.

– Hva vet jeg om min egen oldemor, om hennes første stevnemøte? Vi vet egentlig lite om oldeforeldrene våre, så jeg tror ikke de kan vite så veldig mye. Jeg har lest memoarene, og der står det ikke noe. Jeg har tenkt slik jeg gjør når jeg skriver historiske bøker: Dette kunne ha hendt. Og så bygger jeg på de faktaene jeg klarer å finne.

– Jeg er 80 selv, og hadde et godt forhold til den generasjonen som jeg skriver om, tanter og det at jeg hadde godt voksne foreldre og tanter. Jeg klarer å leve meg inn i ting.

Redd for dårlige anmeldelser

Hun legger merke til papirbunken min med utskrifter fra flere anmeldelser. «Hva står det der?» spør hun og virker mer nysgjerrig enn foruroliget.

– Kan jeg få lov å lese dem nå? Spør hun. Jeg har vel godt av å få ærlige tilbakemeldinger, det er jo slik man blir bedre, er det ikke? sier hun og smiler.

Det er jo forferdelig dumt å ikke lese anmeldelser. Jeg må jo tenke at det er gjort i beste mening, og at det er noe å lære av dem. Likevel, det er klart det påvirker meg. Hvis jeg selv leser en god anmeldelse får jeg lyst til å lese boken.

Sist hun fikk god omtale av anmelderne var da hun skrev «Munken», som er hennes mest kjente enkeltbok. Også «Mannemakt og mørkemakter» fikk god omtale.

– Sånt er hyggelig å lese, men jeg har fått dårlige anmeldelser også. Alle ønsker å bli anmeldt, jeg er jo nysgjerrig. Men jeg får mange tilbakemeldinger fra leserne. Jeg er spent på hva leserne sier om den nye boken.

Skrev ikke litterært nok

Spesielt mens bråket rundt Forfatterforeningen var, da hun ikke fikk bli medlem fordi de mente hun ikke skrev litterært nok, fikk hun høre mye.

– Styret i Forfatterforeningen har beklaget det som har hendt, men jeg klarer meg fint nå. Det viktigste er tilbakemeldingene fra leserne. Det med Forfatterforeningen har jeg lagt bak meg.

Likevel, når hun reiser rundt på biblioteker og holder foredrag om Fattig-Norge for 100 år siden, hender det at noen i publikum tar opp tråden. Før ville ikke bibliotekene ha serieromaner, men nå topper de utlånslistene. Sånn er gøy, synes Frid.

– Det er alltid en tilhører som rekker opp hånden og spør hvorfor jeg ikke er blitt medlem av Forfatterforeningen. De føler at de leser bøker som ikke er akseptert. Forrige gang, for en måned siden, var det en dame som ble sint. Når jeg ikke fikk bli medlem måtte det være noe galt med bøkene jeg skrev og det gikk ut over henne som leser. Da har ikke jeg noe å forsvare meg med. Jeg ble litt lei meg, og vet ikke hva jeg skal si.

– Kanskje jeg har skrevet for mye

Det har blitt nær 220 bøker i løpet av alle årene hun har skrevet bøker. I perioder har hun jobbet med to serier parallellt. På det meste skrev hun en bok i måneden.

– Jeg angrer litt på at jeg har skrevet så mye. Hvor mange har jeg sviktet? Hvor mye mer skulle jeg istedet gjort som mor og bestemor? sier hun.

Oppdaget Betzy mens hun skrev «Sønnavind»

Det var under en av de årlige byvandringene med leserne rundt de gamle og fabrikkområdene langs Akerselva, hun oppdaget statuen av Betzy Kjelsberg, Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og en ruvende skikkelse i kvinnebevegelsen.Hun hadde heller ikke kunnet unngå å dumpe borti henne gjennom sin research til serien «Sønnavind» gjennom historisk materiale om byen. Slik begynte hun å interessere seg for henne.

– Fattigdommen er vanskelig å fatte

Nordstrand var regnet som ute på landet, da forfatteren vokste opp. Hun husker godt sitt første møte med fattigdommen. Det var da hennes ugifte tante som var lærer, som tok med seg en skoleklasse hit på tur. Det ble et vendepunkt for Ingulstad.

– Det var ikke noe rikmannsstrøk her da jeg var barn, men vi hadde hus og hage. Jeg synes det var pinlig å høre hvordan barna hadde det. Noen sovnet i timene fordi de hadde arbeidet hele natten. Ikke hadde de spist heller. Selv om jeg har opplevd krigen og å ha lite mat, var dette noe helt annet. Det gjorde inntrykk.

Det var en ukjent verden ved Akerselva. Selv om hun besøkte sine tanter i Akersbakken like ved, så hun aldri denne fattigdommen.

– Da hun var barn og skulle kjøpe julegaver på Glassmagasinet i Oslo sentrum, ga venninnen min alle pengene sine til en tigger som satt utenfor. Slikt var ukjent for oss. Dette var rundt 1947.

– Det er mennesker i dag som har opplevd dette. Jeg synes det er veldig viktig at vi får vite det, for det er vår nære forhistorie. Jeg kunne skrevet i 20 år til, jeg kommer aldri til å få tid til å fortelle alt jeg vil, sier Ingulstad.

– Jeg er veldig opptatt av historie

Ingulstad skrev «Betzy» som roman, selv om forlaget ønsket en biografi.

– Det er mye mer jeg burde ha skrevet hvis det skulle vært en biografi Jeg ville tatt med mer fakta om vervene hennes, om arbeidet hun gjorde etter at mannen hennes døde. Jeg ville skrevet hele boken på en annen måte, men jeg synes det er morsomt å skrive i romanform og leve meg inn i hvordan det var å være henne. Det er slik jeg liker å skrive, jeg vil så gjerne hjelpe leseren til å identifisere seg. Det er ikke helt meg å skrive en nøktern bok.

Ingulstad har alltid vært interessert i historie, og har lest mye norgeshistorie. Romanene blir korrekturlest av en historiker. Slik har det vært helt siden de 45 bøkene i romanserien «Ingebjørg Olavsdatter».

– Det er viktig for meg. Jeg er opptatt av at ting må være historisk riktig. Jeg er så heldig å ha en historiker som leser gjennom manusene. Det er sjelden hun retter meg.

Er ferdig med bråket rundt Forfatterforeningen

Forfatterforeningen godtok henne aldri i sitt virke. Det har tatt tid, men nå har hun lagt det bak seg. Likevel, det gikk en liten «djevel» under et av foredragene, da en publikummer spurte. Et medlem i salen svarte: «Jeg tok feil». – Det holder for meg, sier Frid.

I dag er hun Norges mest leste forfatter, og har solgt flere bøker enn alle. Hun har tronet øverst på skattelisten i årevis, i 2013 lå hun foran selveste Jo Nesbø.

Nå skal serien «Sønnavind» bli ebok i USA. Det er hun spent på.

– Det er litt uvirkelig, jeg klarer ikke helt å forstå det. Jeg har jo vært vant med å sitte og skrive for meg selv her hele livet. Det er innmari moro, sier Frid Ingulstad.

Hun syns det er moro å skrive serier, fordi hun ikke trenger å ta avskjed med karakterene. Nå har hun levd med Elise i 11 år, og kan ikke tenke seg å være uten henne.

– Jeg må nok fortsette med «Sønnavind», jeg har ikke samvittighet til å la det være. Det ringer noen hver dag. De eldre menneskene har opplevd nøden selv, de er våre siste tidsvitner. Det er mye historie som kan bli borte med dem, sier Ingulstad.

• Flere litteratursaker: NRKbok