Tiet om krigstraumene

Hopp til innhold

Lundehøgda, 20. april 1940. Tyskerne bare strømmer på. De beveger seg sakte gjennom den høye snøen, og blir perfekte skyteskiver.

22 år gamle Olav Rødsbakken ligger i fremste skytterlinje. Han har 60 dagers militærtjeneste bak seg fra sommeren før. Bare dager tidligere har de unge mennene i Hjulrytterkompaniet fått tildelt en sykkel og ti skudd hver på Gardermoen. Nå står de overfor verdens største krigsmakt.

Bak dem har gardister og sivile skytterlag stilt seg opp. Tyske soldater slippes ut av busser, og blir straks meid ned av kryssild fra mitraljøsene. Likevel fortsetter nye soldater å strømme på. De prøver å stavre seg frem i snøen, men det er håpløst. De får ingen fart. Vi kunne bare «plukke dem», en etter en, minnes Rødsbakken.

– Det var rene massemordet, forteller han i dokumentarserien Alliert og alene, som sendes på NRK1 søndag 8. mars.

Intervjuet ble gjort i 2002, da Rødsbakken var 84 år gammel. Han døde i 2006.

– Jeg er egentlig snill

Den unge Rødsbakken er en reser på ski, og er blitt tatt ut i et kompani sammen med 13-14 andre idrettsgutter. De har enkle våpen, men er fulle av pågangsmot og eventyrlyst da de 9. april får melding om at tyskerne har gått inn i Norge.

Det er under kampene på Lundehøgda at Rødsbakken for første gang får erfare krigens brutalitet og alvor. Kameraten blir skutt i brystet, selv kaster han seg ned i tide og slipper unna med et kulehull gjennom uniformsjakka. Så får kompaniet ordre om å sette på bajonettene. De vet at det betyr bare én ting: nærkamp med fienden.

Og plutselig står de der, ansikt til ansikt med tyske soldater. Rødsbakken ser at det er unge gutter på hans egen alder. På hans høyre side er tre offiserer i direkte nærkamp. Én blir drept, én blir skutt i hånda og én mister øyet. Rødsbakken skyter for livet. Han er så nære at han ser han treffer.

– Det er det som er, man tenker på det etterpå... Jeg er stort sett en veldig rolig, stille kar. Snill, tror jeg. Men, når du skal forsvare livet ditt, da skifter hele personen system, for da er det enten du eller jeg. Den som er først på avtrekkeren, det er den som greier seg best, forteller Olav Rødsbakken i dokumentaren. Se klippet øverst i saken.

Hadde vi visst det vi vet i dag ...

Rødsbakken har fortalt i et intervju med Østlendingen at han ikke snakket med noen om det som skjedde på mange år.

– Vi trodde tausheten var det beste for å komme videre, sa han.

Og han var ikke alene om å tenke slik. I 1945 ble soldatene oppfordret til legge krigen bak seg, og heller se fremover, skaffe seg familie, arbeid og bygge opp landet.

– Hadde vi visst det vi vet i dag, hadde vi nok gitt litt andre råd den gangen, sier krisepsykiater Lars Weisæth som har forsket på krigsveteraner og senskader.

Han forteller at mange krigsveteraner aldri snakket om opplevelsene sine fra andre verdenskrig, enten fordi de ønsket å glemme, eller fordi de hadde vært med på ting de visste det ville være vanskelig for fredssamfunnet å forstå.

– Det man legger lokk på, har en tendens til vokse. Det er mye du må undertrykke når du er i kamp, og det kommer gjerne tilbake, sier han.

I 1945 var det ikke mye snakk om psykiske senskader, men i senere tid viste det seg at mange fikk problemer.

Når Weisæth møter krigsveteraner i dag som synes det er vanskelig å tenke på at de faktisk har drept andre mennesker, gir han følgende beskjed:

– Du har begynt å se på krigen med fredens øyne. Så råder jeg dem til å snakke med likesinnede, de som har vært der og forstår krigen, sier han.

Det mørkeste

For Rødsbakken var det særlig to hendelser fra andre verdenskrig som brant seg fast, sier de som kjente han. Det ene var da han så han drepte tyskere.

– Han så at han traff tyske soldater. Det fikk han nok aldri ut av hodet. Av sinn var han en fredens mann, så det var nok tungt å bære, sier Sindre Bakken fra Rena, som var venn av Olav Rødsbakken. Han beskriver kameraten som en stille, fredelig og omgjengelig fyr.

Den andre uslettelige vonde opplevelsen får han i fangenskap hos fienden.

For etter okkupasjonen gikk Rødsbakken inn i Milorg. Han ville fortsette å kjempe for landet sitt. Han levde et dobbeltliv i flere år, og smuglet utallige flykninger over til Sverige. Det gikk fint frem til oktober 1944. Da ble han tatt av nazistene, og ble sittende i tre og en halv måned på enecelle, en tid bestående av tortur, avhør og isolasjon.

– Han fortalte at han til slutt ikke visste hva som var verst; å vente på mer juling, eller å bli forlatt i cella på ubestemt tid, forteller journalist Brynhild Marit Møllersen til NRK. Hun intervjuet Rødsbakken for avisa Østlendingen ved flere anledninger.

Det verste var mørkecella. Dit ble han kastet inn som straff etter at svogeren hans klarte å rømme fra fengselet. Han ble sittende i stummende mørke på cella som målte to ganger to meter. Han visste ikke om det var natt eller dag, hvor lenge han hadde vært der eller hvor lenge han skulle bli.

Det var da det nådde bristepunktet, han orket rett og slett ikke mer. 27-åringen ville å ta sitt eget liv, men hadde ingenting å gjøre det med.

I 2000 tok Østlendingen han med seg tilbake til cella i Hamar fengsel, som i dag er en vanlig glattcelle. Da strømmet alle minnene på, og det ble umulig for Rødsbakken å holde tårene tilbake.

– Jeg var forberedt på at det skulle bli tøft, men ikke så tøft, sa han til avisa den gangen.

– I søvnen er man vergeløs

Etter krigen, gjenopptok Rødsbakken livet sitt. Han fortsatte på befalsskolen og som instruktør, og giftet seg med Gudrun. «Jeg fikk det så bra etter krigen da jeg giftet meg», sa han.

Heller ikke kona fikk ta del i de vonde opplevelsene hans. Det eneste synlige sporet var nattbordslampa han alltid lot lyse. Men hun forstod det nok når marerittene var som verst.

Det var klaustrofobien, panikken over å være innestengt, som hjemsøkte han i drømmene, har han senere fortalt.

«Når jeg våkner er jeg usikker på om det er drøm eller virkelighet, så jeg må bare stå opp og våkne skikkelig», fortalte han Østlendingen i 2000.

For mange krigsveteraner ble nattesøvnen et problem, og mange fikk også etterhvert diagnosen posttraumatisk stressforstyrrelse. Symptomer på dette kunne enkelt vært oppdaget allerede i 1945, hvis man hadde hatt litt mer kunnskap den gangen, forklarer krisepsykiater Weisæth.

– Man kunne spurt soldatene om de var uthvilt når de våknet. For under søvn er man vergeløs, sier Weisæth.

Like farlig som taushet

Weisæth råder soldater som har opplevd mye fælt, til ikke å fortelle familien alle detaljer.

– Del heller hva det har lært deg. Men man må gi noen "overskrifter" slik at de forstår. Så kan man heller snakke mer med kamerater og andre som har vært der.

For mye snakking om krigen, kan nemlig også bli feil.

– Å dvele ved krigen og drukne seg i den, kan være like farlig som ikke å snakke, mener han.

Rødsbakken var medlem i forsvarsforeningen, og der fortale han nok en del. Men det var først da han kom i 60-70-årene at har virkelig fant en drivkraft til å fortelle åpent om sine opplevelser. Han begynte å tenke at historiene var viktig for nye generasjoner å forstå.

Derfor begynte han å dra rundt på skoler og på Rena leir for å fortelle. Og beretningene var levende og detaljerte.

– Han hadde det så levende i minne, det var nesten så man kjente kulene som for over hodet, forteller Møllersen.

Hun beskriver han som en lun, varm og hjertegod mann. En fredelig og reflektert fyr, som mot slutten av livet hadde en klar agenda med å få historien frem.

– Han ønsket å dele krigsopplevelsene, slik at det aldri skulle skje igjen. Helt til det siste var han opptatt av det, sier Møllersen.