Det var større enn de to som sto der, 6. august 1993, og lovte å holde sammen for alltid. Utenfor rådhuset vaiet homobevegelsens regnbueflagg, mens kristenfolket demonstrerte. Det var ikke en god dag for alle.
Retten til å inngå partnerskap for to av samme kjønn var etterlengtet, men for andre var den et slag mot ekteskapet og den tradisjonelle familien. Flertallet i folket var mot. Flertallet på Stortinget var knapt.
Og de to som sto der var ikke hvem som helst. Karen-Christine «Kim» Friele, homokampens største våpendrager gjennom flere tiår. og Wenche Lowzow, åpent lesbisk stortingsrepresentant allerede fra 1977.
– Det var så festlig, jeg skulle gjerne gjort det mange ganger! Vi kjørte i åpen vogn og fikk sjampanje fra noen av butikkene underveis. Ikke at dagen var så viktig for kjærligheten vår, men for den rettslige tryggheten var den viktig. Partnerskapet ga oss økonomisk likeverd, like plikter, ansvar og rettigheter som alle andre som offentlig har lovet å holde sammen, sier Kim Friele til NRK.no.
Kim Friele (t.v.) og Wenche Lowzow etter partnerskapsinngåelsen, 6. august 1993.
Ville vente på barna
Men Kim Friele selv var ingen helhjertet tilhenger av partnerskapsloven. På den store festdagen i 1993 følte hun det hun kaller et «ideologisk ubehag»:
– Alle vi andre skulle ventet til vi fikk barna med oss. Partnerskapsloven var flott for oss voksne uten barn, men noen hadde jo barn fra tidligere ekteskap eller hadde fått barn på andre måter. De barna var praktisk talt rettsløse hvis noe skulle skje, sier hun.
Striden rundt partnerskapsloven var så sterk at det antakelig ville vært umulig å få flertall for en lov som også åpnet for adopsjon.
– Det hadde ikke vært mulig å få flertall for en lov som sidestilte oss med heterofile par for tjue år siden, men vi burde ikke tatt til takke med en B-ordning. Det ville ikke tatt noe lengre tid å få en felles ekteskapslov, mener Friele.
I 2002 ble det mulig for registrerte partnere å adoptere hverandres barn. Den felles ekteskapsloven kom i 2008, også da til store protester. Den gir like rettigheter for heterofile og homofile par.
De møtes hvert år for å feire partnerskapsloven, gruppa som i fire år jobbet for at den skulle gå gjennom: F.v. Karin Enderud, Amma Lund, Kjell Erik Øie (leder), Anne Holøien, Nils Jøran Riedl og Mette Sørensen.
Foto: Andrea NøttveitSkåler for 20 år
– Skal vi se homo eller hetero ut, spøker Kjell Erik Øie i «Partnerskapsgruppa» når NRK.no skal ta bilde.
Gruppa ble opprettet i i 1989, og besto av representanter fra homo-organisasjonene i Norge. Hvert år samles de for å markere at lobbyvirksomheten førte fram.
– Da vi begynte arbeidet vårt, var det langt fra aksept av lesbiske og homofile. En del politikere, fra ulike partier, kunne komme med ganske sårende uttalelser, der de blant annet sammenlignet homofili med pedofili. Sånt ser vi ikke noe særlig av i dag, forteller juristen Anne-Margrethe Lund.
For 20 år siden var hun med på å utforme lovforslaget, som med få endringer ble vedtatt. Med i forslaget var også begrensningen om at homofile ikke skulle få adoptere eller gifte seg i kirka.
Forslaget ble vedtatt med 58 mot 40 stemmer. Ap og SV stemte for og KrF imot. Et mindretall av representantene fra Høyre, Frp og Senterpartiet stemte for, og sørget for at loven ble vedtatt.
Les mer: Rapport fra partnerskapsgruppas arbeid (ekstern lenke)
Sterke reaksjoner fra kristen-Norge
«Til mann og kvinne skapte han dem», sto det på plakatene utenfor rådhuset i august 1993.
KrF og store deler av kristen-Norge kjempet en innbitt kamp mot partnerskapsloven. Og da den først var vedtatt, mot at man skulle lage noen offentlig seremoni ut av det.
Daværende leder Valgerd Svarstad Haugland rykket ut sammen med partifelle Jens-Petter Johnsen og ba Oslo kommune la være å kaste glans over de første partnerskapene, og mente Oslo rådhus aldri burde vært lånt ut til formålet.
Partnerskapene kunne heller inngås per post, mente Johnsen.
Ingen partnerskapsseremonier i rådhuset, mente daværende KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland og listetopp Jens-Petter Johnsen.
Foto: Nordahl, Aleksander / NTB scanpix– Jeg mener ikke det samme i dag. Jeg er positiv til at homofile feirer og lever med samme trygghet rundt samlivet sitt som oss heterofile, sier Haugland i en kommentar til NRK.no.
– En av de viktige seirene
Kim Friele i 1971, med informasjonsheftet om paragraf 213, som gjorde det straffbart for menn å ha sex med menn. Paragrafen ble opphevet i 1972.
Foto: Knai, Vidar / NTB scanpixMentally disturbed, sto det lenge i passet til Kim Friele. Som åpent homofil fikk hun diagnosen skrevet inn sammen med andre personalia på side 2. Med den koden fulgte også reisebegrensninger, blant annet til USA.
– Da Wenche og jeg reiste til USA, fikk vi ikke lov til å forlate Washington. Det blåste vi selvfølgelig i og reiste rundt som vi ville. Men det hadde vi altså egentlig ikke lov til, forteller hun til NRK.no.
Som leder for homo-organisasjonen Forbundet av 1948 (nå LLH) fra 1966-71 og aktiv i alle år siden, har hun vært sentral i mange av kampene som er vunnet.
– Jeg liker ikke å sette seirene opp mot hverandre. Jeg liker heller å tenke på det som at alle hus må ha en grunnmur. Den grunnmuren var at vi fikk avkriminalisert homofili. Første etasje var at vi fikk avskaffet homofili som en psykiatrisk diagnose. Andre etasje var at vi ble inkludert i rasismeparagrafen. Og så var partnerskapsloven tredje etasje, sier hun.
– Og felles ekteskapslov? Det er vel torven på taket.
