Kort tid etter fredsavtalen i Oslo ble organisasjonen AHLC (Ad Hoc Liasion Committee) opprettet. Målet var å koordinere bistanden til palestinerne fra flere vestlige land, samt legge til rette for samtaler mellom israelerne og palestinerne. Norge tok umiddelbart leder-rollen i denne giverlandsgruppen og har siden ikke sluppet noen andre til styr-roret.
BAKGRUNN: Dokumentet som endret verden
NRK Brennpunkt har hentet inn regnskapet fra Utenriksdepartementet som viser at Norge bruker stadig mer penger på å holde møter i organisasjonen. For hver gang statsråder og presidenter fra EU, USA, Palestina og Norge møtes i forumet er det Norge som plukker opp regningen for at de palestinske statsrådene og diplomatene reiser til europeiske storbyer eller USA. I 20 år har norske skattebetalere betalt minst 12 millioner kroner for slike reiser. I tillegg kommer utgiftene til nordmennenes reiser, hotellopphold og mat.
DYPT INN I FREDEN: I flere år jobbet Jan Egeland tett på fredsprosessen mellom israelerne og palestinene. Både som statssekretær i Utenriksdepartementet og som leder for giverlandsgruppen AHLC var han dypt inne i avtalene. Men nå mener han Norge bør gi leder-rollen til noen andre. Her er han sammen med de tre palestinske statsrådene Addel Rahman Hamad, Nabeel Shaath og Hassan Abu-Libdeh i 1994.
Foto: REUTER / NTB scanpixNå mener tidligere leder i AHLC, Jan Egeland at USA må ta en mye mer sentral rolle i giverlandskoordineringen og helst som leder av giverlandsgruppen.
- Da Norge fikk lederrollen i AHLC i 1993 var det meningen at lederjobben skulle gå på omgang og at gruppen skulle være tidsbegrenset. Utenriksdepartementet har i alle år gjort en stor og god innsats i førersetet for givererne, men det er bare USA som kan legge press på både israelere og palestinere. Det blir aldri full effekt av bistandspengene før Israel og de palestinske partene endrer sin politikk, sier Egeland til NRK.
Ta over
Både USA og EU har vært åpne for å ta over lederrollen i AHLC flere ganger tidligere. Men ingen av dem har ønsket at den andre skal være sjef. Dermed har Norge blitt sittende. Samtidig viser en ny masteroppgave ved Universitetet i Oslo at norske utenriksministre gjentatte ganger har funnet kreative måter å beholde makten på.
Nå sitter Norge også igjen med regningen som stadig blir dyrere for hvert år: I 1999 var summen 194.000 kroner. I 2012 hadde den mangedoblet seg:
I april spanderte Norge tur til Brussel for palestinernes president Mahmoud Abbas og hans følge. I september plukket Norge regningen for turen til New York-møtet for palestinernes finansminister Nabil Kassis og hans medhjelpere. I New York betalte Norge også for møtelokalene. Prislapp: 1,9 millioner kroner.
- En viktig årsak til høye kostnader de senere årene er at det ved møtene i New York har påløpt ekstrakostnader som leie av møterom og personell. Videre har AHLC-møtene blitt avlyst enkelte tidligere år. Andre år er det kun avholdt ett, og ikke to møter, forklarer kommunikasjonssjef Ragnhild Imerslund i Utenriksdepartementet.
Inngangsbillett
Norge har samtidig posisjonert seg som leder for organisasjonen under AHLC som deler ut bistandspengene til palestinerne. Også dette koster penger: 22 millioner kroner har Norge brukt på å lede organisasjonen LACS. Den ble opprettet i 2005 som møtepunkt mellom de palestinske myndighetene og giverlandene for informasjon og koordinering.
Disse leder-rollene gjør det lettere for Norges utenriksministre å få møter og tid med statsråder fra USA og EU. Få andre land på størrelse med Norge har en slik tilgang til verdens mektigste ledere. Og i de møtene kan Norges utenriksminister snakke om Midtøsten, men også fisk, olje, nordområdene og andre temaer som er viktige for Norge.
- Da Norge mistet rollen som tilrettelegger mellom partene ble lederskapet i giverlandsgruppen den viktigste rollen landet kunne spille i fredsarbeidet. Den ga norske utenrikspolitikere tilgang til møter og regjeringssjefer vi normalt ikke ville få tilgang til, forklarer Egeland.
Ingen løsning
Han peker på at det internasjonale samfunnet alltid har et ansvar for å hjelpe land og folk i nød. Samtidig mener han at forutsetningene for Norges leder-rolle både som tilrettelegger for fred i Midtøsten og leder for bistanden til Palestina har endret seg vesentlig siden 1990-tallet. Egeland ledet AHLC-møtene fra 1993 til 1997.
- Det er farlig å bare fortsette i et løp som ikke lenger har de forutsetningene som man begynte med. Den gang hadde Israel en ledelse som genuint ønsket en framforhandlet fredsløsning med deres palestinske naboer. Nå er det hverken kompromissvilje blant israelere, samling hos palestinerne eller giverglede i verdenssamfunnet. Vi står i dag lenger unna en løsning enn for 20 år siden da vi fikk Oslo-avtalen, sier Egeland.
LES: Spørsmål og svar om Palestinas nye status
For fem år siden ble giverlandene enige om å gjøre alt for å bygge opp de palestinske institusjonene – slik at palestinerne er klare til å styre sitt eget land.
Siden da er 35 milliarder kroner pøst inn i de palestinske budsjettene, og i fjor erklærte både Verdensbanken, FN og det internasjonale pengefondet at palestinerne er klare for jobben: Nå kan det bli en palestinsk stat.
Institusjonene er bedre enn i flere andre land i området som er selvstendige stater. Men så lenge israelske og palestinske politikere ikke blir enige, forblir palestinerne uten sitt eget land. Og giverlandene med Norge i spissen fortsetter dermed å gi bistand. Utenriksminister Espen Barth Eide håper og tror at det en dag vil bli et Palestina og et Israel i Midtøsten som lever side ved side i fred.
- Vi kommer til å fortsette med dette nå, så lenge partene vil ha oss, så lenge partene stiller opp bak en to-statsløsning. Men hele formålet med denne prosessen er jo å gjøre den overflødig, fordi vi håper jo at det blir en palestinsk stat som lever demokratisk fritt og trygt som en god nabo til Israel, sier Barth Eide.
- Tror du at israelerne lurer deg når de snakker om en to-statsløsning?
- Jeg konstaterer at Israels offisielle politikk er å stille opp bak en to-stasløsning, og at de er tydelige på at det også er deres interesse. Men det er ikke mulig å holde på som i dag i all evighet. Nettopp fordi at man må ha en politisk visjon for å drive med det man nå gjør. Vi ser nå både en oppgitthet blant en rekke palestinere, og vi ser en oppgitthet blant en rekke av vennene til denne prosessen, og det er jo en grunn til at vi da har dette møtet med en rekke viktige arabiske land for å sørge for at folk fortsatt tror på prosessen og fortsetter å bidra inn i den, svarer Barth Eide.
