Derfor var julekortene korte

Nøyde du deg med fem ord på postkortet, var det i mange år laveste porto som gjaldt. Skrev du mer, trengte du flere frimerker.

Påskriften "Gledelig jul. Godt nyttår. Hilsen (avsender)" var altså innenfor, og kostet kr 1,10 i porto (1981).

Mens teksten "En riktig god jul! Takk for sist. Håper vi treffes snart igjen. Hilsen fra (avsender)" var dyrere (kr 1,30).

5-ordskrigen kaller han det, sekretær Arvid Løhre i Norsk Posthistorisk Selskap. Den underlige regelen ble avblåst så sent som julen 1982. Heretter kunne man skrive hva man ville på kortene uten at porten ble påvirket.

Til gjengjeld økte den generelle portoen for postkort til kr 1,75 (som tilsvarer kr 4,72 i dag).

Da "alle" sendte julekort

– Kort var ingen egen sendingskategori, men gikk opprinnelig under bestemmelsen for trykksaker. Det var innholdet, altså teksten, som bestemte portoen; ikke hastigheten med A- og B-post som i dag. Dette er bakgrunnen for 5-ordskrigen, forteller Arvid Løhre, som jobbet i Posten fra 1972.

Regelen om maksimalt fem ord er mye av forklaringen på at "alle" i årevis skrev det samme enkle budskapet på julekortene. En tradisjon som langt på vei har holdt seg til våre dager.

– Julekort var lenge nærmest obligatorisk. I sin tid var det for eksempel ikke uvanlig å sende frankerte kort også til naboer som bodde i samme oppgang i boligblokka. Laveste porto var dermed viktig for mange, forteller Løhre.

I 1981 kostet det 65 kroner å sende 50 julekort, hvis du begrenset deg til de fem ordene.

Det tilsvarer 195 kroner med dagens pengeverdi. Men sender du 50 julekort i år, må du ut med hele 525 kroner i porto når kortene er innenfor laveste vektgrense.

Portoen er med andre ord blitt mye dyrere også relativt sett.

Risikerte straffeporto

– Hvem kontrollerte at antallet ord holdt seg innenfor reglene?

– Alle ansatte hadde plikt til å sjekke takseringen; både de som sorterte og vi som var postbud. Alt ble nok ikke kontrollert like nøye, men regelen var helt klar. Kort med for mange ord og feil porto ble levert til "nærmeste overordnede", forteller Arvid Løhre.

Hvis portoen var bare noen øre for liten, tok postbudet med seg den underfrankerte forsendelsen, ringte på hos mottakeren og ba om betaling. Slik innkreving av "straffeporto" var mest vanlig i Oslo på 1950-tallet, ifølge Løhre.

– Postbudene måtte avlegge regnskap når de kom tilbake etter turen. Å putte det underfrankerte kortet i postkassa og betale 10-øringen selv var ikke aktuelt. Lønna var rett og slett for dårlig til slik service, sier han.

Bygdeporto og riksporto

De norske portoreglene har en lang og broket historie. I mesteparten av perioden fra 1888 til 1921 fantes for eksempel kategorien "lokalpost uten ombæring", også kalt bygdebrev. I 1920 måtte frimerkeprisen på to øre ganges med fem hvis mottakeren befant seg utenfor lokalområdet.

– Julekortenes historie er langt på vei en fortelling om Norge, mener Ivar Ulvestad. Han har skrevet flere bøker om postkort som kulturhistorie og samleobjekt.

– Fra første stund var tegningene, etter hvert i farger, julekortenes viktigste kjennetegn. Teksten var mer underordnet. Motivene spredte en forestilling om hvordan Norge så ut rundt århundreskiftet. Folk reiste jo ikke mye den gangen, og hadde ikke sett disse illustrasjonene før, sier Ulvestad.

– Billedmessig nasjonsbygging

De første postkortene kom samtidig med den nye postloven i 1872. Da kunne bare Postverkets egne kort benyttes.

Men etter en kongelig resolusjon høsten 1883 kunne man også sende såkalte brevkort laget av private.

Det ble startsignalet for de aller første julekortene. Julen 1883 kunne folket velge mellom to forskjellige utgaver.

Interessen økte raskt, og etter få år hadde postvesenet fått ekstra mye å gjøre med alle julekortene i desember.

På 1970-tallet var mengden julehilsener blitt så stor at Posten leide lokaler for sortering av julekort, blant annet i Messehallen på Sjølyst i Oslo.

Ivar Ulvestad mener at julekort bidro til billedmessig nasjonsbygging, enten motivet var fjell og fjord, folkedrakter, fiskebåter eller skrikende måker.

Idyllisk landsbygd med hest og dombjeller, og kanskje en kirke i bakgrunnen, var også tidlige klassiske temaer. Julekortene romantiserte den norske bondejulen, ifølge Ulvestad.

– Dette er konvensjoner om Norge som brukes i reklame og medier den dag i dag, sier han.

– Selv om det dukket opp uendelig mange rare og morsomme motiver, ga de første julekortene en grei og lettfattelig forestilling om hva Norge er. Nissene var viktige formidlere: De gjorde gjerne det samme som folk flest; fyrte opp i ovnen, pyntet juletreet og samlet seg rundt matbordet, forteller Ulvestad.

Mat og drikke

Julenissen har alltid vært det mest populære motivet. Før krigen var det også vanlig å avbilde mat på julekortene.

– Mye mat, gjerne kombinert med alkohol. Enten ironisk, eller som et signal om at nå kan vi virkelig slå oss løs. Gris og nisse ble ofte avbildet sammen i groteske situasjoner, for eksempel slakting av grisen med en sulten nisse som tilskuer, forteller Ulvestad.

Det kristne julebudskapet var lenge ganske fraværende som tema. Ulvestads teori er at religion ikke ble ansett som helt passende sammen det moderne og verdslige fenomenet julekort. Religiøse motiver ble i denne sammenheng kanskje sett på som litt respektløst, og slo ikke an før godt inn på 1900-tallet.

To typer motiv pekte seg tidlig ut: julenisser i humoristiske situasjoner, og kunstneriske framstillinger av fredelig julestemning. Kunstmaleren og teaterdekoratøren Wilhelm Larsen tegnet den aller første norske julekort-nissen.

– Det gikk i alle fall 15 år etter Larsens første nissekort i 1883 før postkort med bilder for alvor tok av som massesendinger, forteller Ulvestad.

• Se i nett-tv: Grisen og nissen på norske julekort

Kunst og politikk

Etter hvert kom kjente kunstnere på banen. Theodor Kittelsen, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Christian Skredsvig, Thorbjørn Egner og Kjell Aukrust er blant dem som har signert egne julekort. Aukrust-kortene er i dag blant samlernes favoritter.

Politikk har også vært et stikkord for produsentene. Spesielt før og rett etter unionsoppløsningen i 1905, men også under 2. verdenskrig da den røde (nisse)lua var et motstandssymbol.

Ivar Ulvestad mener at mange av dagens julekort preges av jåleri sammenlignet med det som var en svært folkelig tradisjon.

– Ingen vet om tradisjonelle papirjulekort vil overleve den digitale utviklingen. Det er hyggelig at de fortsatt holder stand, selv om jeg synes at de folkelige og muntre motivene burde hatt større plass enn i dag, sier han.

Fortsatt populært

Selv om papirpost brukes stadig mindre i vår digitale verden, sender vi fortsatt én milliard brev og kort hvert år. Juleposten utgjør en solid del av dette.

Mengden frankert post er halvert i Norge siden toppåret 1999. Nedgangen har vært på mellom fem og sju prosent årlig.

– Men i desember stagnerer dette fallet. Julen er så absolutt en høytid også for oss, sier pressesjef John Eckhoff i Posten Norge til NRK.no.

Han mener det ikke er tvil om at svært mange holder på papirtradisjonen med julekort.

– En hilsen med personlig håndskrift oppleves nok som mer verdifullt enn en digital hilsen, enten man skriver selv eller er mottaker. Det gjelder spesielt i julen, sier Eckhoff.