Vi kunstnere er mildt sagt provoserte etter at regjeringen framla statsbudsjettet på fredag. Grunnen er at man vil kutte 15 millioner fra statens kunstnerstipend – en katastrofe for vår yrkesgruppe og en trussel mot norsk kunstproduksjon.
Selvsagt må enhver regjering få utforme sin politikk, men dette er avhengig av godt samarbeid med de andre aktørene i samfunnet. I denne saken er regjeringen i ferd med å sabotere samarbeidsklimaet mellom kunstnerorganisasjonene og regjeringen.
Resultatet kan bli dårligere kultur til det norske folk.
Støtteordning siden 70-tallet
Siden 70-tallet har det eksistert en ordning kalt Garantiinntekt. Denne ble gitt til billedkunstnere, forfattere, komponister og andre uavhengige kunstnere, og fungerte som en basisfinansiering på om lag 200 000 kroner i året.
Nåløyet for å komme med i ordningen var trangt, og kravene var blant annet et høyt faglig nivå og høy aktivitet og produksjon. Hensikten var å kompensere for den skjevfordelingen av kulturmidlene som oppsto gjennom at våre kunstnergrupper ikke kan ansettes ved institusjoner slik som for eksempel skuespillere kan.
Ordningen har vært viktig i å tilrettelegge for faglig fordypning og handlingsrom; en forutsetning for høy kvalitet i kulturuttrykkene.
Les også:
- Kronikk:
- Videokommentar:
Ikke nye midler som kuttes
Den forrige regjeringen brukte store ressurser på å utrede en ny og modernisert variant av garantiinntektsordningen. Dette resulterte i at garantiinntekten i de kommende årene vil fases ut ettersom mottakerne blir pensjonister, og erstattes av en ordning med tiårig arbeidsstipend for etablerte kunstnere og seniorkunstnere.
Det er denne kompensasjonsordningen regjeringen nå vil fjerne.
Etter å ha vist stor omstillings- og kompromissvilje i forhandlingene om å gå bort fra garantiinntekt, blir vi kunstnere nå fratatt den kompensasjonsordningen vi ble lovet. Midlene som kuttes er ikke nye midler, slik statssekretær Knut Olav Åmås framstiller det, det er eksisterende bevilgninger som fratas en allerede underbetalt yrkesgruppe.
Det hjelper ikke oss at kulturbudsjettet øker når vår basisfinansiering forsvinner. Det er også oppsiktsvekkende at man kutter så grovt i den mest sårbare sektoren, mens de store institusjonene, som i større grad klarer å tiltrekke seg private midler, fredes.
Løft til kulturhus og byråkrati
Markedsmekanismene er ikke i nærheten av å kunne tilby den finansieringen som er nødvendig for at norske enkeltkunstnere skal kunne produsere med et norsk kostnadsnivå.
Man kan begynne å lure på om kulturministeren egentlig har forstått hva hun er i ferd med å gjøre.
Kulturløftet gikk i stor grad til kulturhus, infrastruktur og byråkrati, men lite kom de som faktisk leverer innholdet til gode. Kunstnere opprettholder gjennom sin virksomhet en stor mengde arbeidsplasser både innenfor administrasjon, tekniske tjenester og tilknyttede virksomheter som museums- og gallerisektoren. Vi blir nå sittende med svarteper, og det opplever vi som dypt urettferdig.
Fjerner ryggraden i kunstscenen
Både den rødgrønne regjeringen og Høyre-Frp regjeringen er flinke til å snakke om kunstens verdi, om kulturen som skal engasjere og om hvor viktig kunsten er for demokratiet.
Sjeldnere hører vi dem snakke om at kunst er en jobb som må gjøres, et arbeid som kan være slitsomt og utmattende, og at det er rimelig at de som gjør denne jobben får betalt som alle andre som leverer viktige tjenester til samfunnet.
Høyre-Frp lovet at de vil fokusere på innhold og kvalitet. De har sagt at de nå vil løfte det frie feltet (altså oss).
Hva gjør de? De fjerner selve ryggraden i den frie kunstscenen, noe som ikke kan karakteriseres som annet enn løftebrudd og dobbeltmoral. Jeg håper at samarbeidspartiene Venstre og KrF nå ser urimeligheten i dette kuttet, og lever opp til sitt rykte som kulturpartier som taler de svakestes sak. Her kan de få i pose og sekk.
