Vi har nok kultur nå

Det var en megetsigende opplevelse å være på fremleggelsen av avtroppende kulturminister Hadia Tajiks kulturbudsjett på mandag. Nok en gang foreslo hun å øke midlene kraftig, denne gangen til nesten 11 milliarder kroner, over 1 prosent av statsbudsjettet.

Regjeringens politikk har i alle åtte år hatt som mål å bruke mer penger. Det har de klart. Men politikken har også hatt som mål at «alle skal med». Det har de ikke klart. Kulturen er klassedelt, og vil alltid være det. Teatrene blir ikke «hus for alle» selv om de får mer penger.

Kvalitet framfor kvantitet

Tvert imot er det heller slik at den offentlige pengebruken på kultur skjer samtidig som publikums interesse for kulturen faller. «Kulturlivet mister kontakt med folket», skrev jeg nylig om Statistisk Sentralbyrås Kulturbarometer.

Kanskje vi faktisk har nok kultur nå. Hvis man er interessert i teater, finnes det et teatertilbud. Hvis man vil se en symfonikonsert, har man mulighet til det. Hvis man vil lese poesi, ligger forholdene godt til rette. Noen må reise lenger enn andre for å finne et ballettensemble, men det er overkommelig.

Når Høyres Thorild Widvey nå blir kulturminister, bør hun endre selve grunnlaget for kulturpolitikken. Målet må ikke være mer penger og mer kultur, men bedre pengebruk og bedre kultur. Kvalitet heller enn kvantitet. Vi trenger en kunstpolitikk.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Mer kunst på teatrene

La meg ta et par eksempler. Scenekunsten er et av de områdene som har fått mest penger i Kulturløftet.

Likevel konkluderte det regjeringsoppnevnte Enger-utvalget tidligere i år med at teatrene oppfører lite ny norsk dramatikk og at Kulturløftet «i liten grad [har] skapt etterspørsel etter ny norsk dramatikk».

Det holder ikke. Her trengs det en omfattende reform: I stedet for at departementet styrer bevilgningene til scenekunsten og stiller enkle krav om blant annet publikumstall, bør en ny enhet få anledning til å fordele pengene etter hvem som holder høyest kvalitet og lager mest ny, spennende teaterkunst.

Vi har ikke teatre fordi flest mulig skal se teater, men fordi teater er viktig kultur. Vi skal skape teater som går inn i historiebøkene.

Ut med bestselgerne

Et annet eksempel er bibliotekene. Alle snakker om hvor mange som bruker bibliotekene og hvor høyt utlån de har. Antallet bokutlån går noe ned, men inkludert andre medier låner norske biblioteker ut mer enn noen gang. Men det er populærlitteratur, krim og internasjonale bestselgere som er på toppen av utlånslistene.

Bibliotekene later rett og slett som de er butikker og etterligner salgstoppen for å tiltrekke seg publikum. Det holder ikke.

Bibliotekenes oppgave er å formidle kultur av høy kvalitet, ikke bestselgere som uansett kan handles på kiosken ved siden av, og de må omstille seg til å være formidlere av kunnskap i en fremtid hvor dette i større grad skjer digitalt enn mellom to bokpermer.

Da er det helt uinteressant hvor høye utlånstall de har eller hvor mange som beveger seg innenfor bibliotekbygningenes fire vegger. Igjen trengs det en kulturpolitikk som vektlegger kvalitet og kultur av høy kvalitet, ikke bare tall.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Kunsten er fremmed

En kunstpolititikk kan ikke ha som mål å inkludere alle hele tiden, men å gi rom for den kulturen som går foran, bryter vei, jager nye og intense innsikter, og dermed er fremmed for de fleste.

Widvey har ikke bakgrunn fra kulturlivet og er i utgangspunktet et kjedelig valg som statsråd. Men hun er en erfaren politiker og får med seg kompetanse i Knut Olav Åmås som statssekretær. Åmås nyter stor respekt i kulturlivet. Han har i lang tid markert seg som en av de få genuint interessert borgerlige kritikere til den bestående politikken, blant annet med vekt på at kvalitet må bli viktigere.

Kanskje er det akkurat en slik statsråd og et slikt team kulturen trenger. Når Widvey ikke har et rykte, venner og nettverk å ivareta i kulturlivet, kan det være lettere å gjennomføre nødvendige endringer.