Vi er fosterhjem og har vært det i mange år. Det vil si vi opplever oss ikke som fosterforeldre, men som foreldre. Barnet som har bodd hos oss nesten hele livet sitt, er en like stor og viktig del av familien som oss andre. Vi elsker barnet som om det var vårt biologiske barn, og vil aldri slutte å stå på for hen.
Men juridisk sett er vi fosterhjem, og i praksis er vi rettsløse.
Det er ikke barna, men systemet rundt som er problemet. Et system som har gjort tilværelsen for mange fosterfamilier vanskelig de senere år. Dette har skjedd særlig etter dommene i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD). Norge har blant annet blitt dømt for å fastsette for lite samvær mellom barn og biologiske foreldre.
Spørsmålet er om Norge nå er på helt ville veier når dette nå skal forsøkes rettes opp i.
De senere år har samværsmengden økt i en del saker, uten at «systemet» virker særlig opptatt av hva dette gjør med barna. Barnas stemmer ser ut til å drukne.
I en ny fosterhjemsundersøkelse sier nesten seks av ti fosterhjem at de ikke kan anbefale, eller er usikre på om de kan anbefale andre å bli fosterhjem. Det kommer også frem at nær 30 prosent av fosterforeldrene har følt seg presset til å tvinge barn til samvær med biologiske foreldre. Er det rart mange fosterhjem ikke kan anbefale andre å ta et slikt oppdrag?
Vi ble ikke fosterhjem for å bli presset til å tvinge barn til noe de ikke vil, og noe en del barn kanskje også er redde for. Det er ulovlig å tvinge barn til samvær (s. 269).
Barnekonvensjonen, som blant annet sier at barn har rett på innflytelse i saker som angår dem, er visst fullstendig glemt. Det til tross for at den er nedfelt i norsk lov.
Som fosterforeldre har man ikke rettigheter til å påklage beslutninger som gjelder barnet. Man får ikke partsrettigheter i forbindelse med rettsprosesser. Man har ikke engang klageadgang hvis det besluttes at barnet skal flytte fra fosterhjemmet, selv om barnet har bodd der fra det var liten og ikke kjenner noen annen virkelighet. Selv om årsaken ikke ligger i fosterhjemmet, men der begrunnelsen for flyttingen er økonomiske prioriteringer eller biologiske foreldres krav.
Krav om tilbakeføring eller økning i samvær fra biologiske foreldres side kan reises hvert halvannet år frem til barnet er 18. Hva gjør dette med barna, som aldri får ro i livene sine?
Fosterfamiliene er i disse prosessene pliktet til å stille som vitner i nemnd og rett, åpne hjemmene og livene sine for sakkyndige, psykologer, saksbehandlere og andre, uansett hvor ofte dette måtte skje. Mange føler seg fullstendig invadert, og mange barn og fosterfamilier har fått et helt annet liv enn hva de ble forespeilet. Noen lever i konstant frykt og krise.
Vi vil understreke at det ikke er biologiske foreldre vi kritiserer. Det er ikke deres feil at dagens praksis muliggjør et system som går ut over barn og andre. Det er barnevernet, nemndene og rettssystemet som er beslutningstakerne når foreldre for eksempel krever mer samvær.
Flere mener at man de senere år i større grad har sett bort fra barnets rettigheter, og innvilget mer samvær (kap. 3.5) enn hva en del barn tåler eller ønsker.
Det er heller ikke enkeltansatte i barnevernstjenestene vi kritiserer. Mange står virkelig på for å gjøre en god jobb for alle involverte. Vi vet også at mange barnevernsansatte er enige i at Norge nå er på vei i helt feil retning, fordi det som skjer går ut over barna. Vi vet også om barnevernsansatte som slutter i jobben, fordi de ikke orker å være en del av et system, som ikke lenger jobber for barna.
Antall barn med akuttvedtak og vedtak om omsorgsovertakelse har de siste årene gått ned. Antall barn som tilbakeføres til biologiske foreldre øker, viser tall Aftenposten har hentet inn fra Sentralenheten for fylkesnemndene.
Er man sikre på at barns behov og barns stemmer er godt nok ivaretatt når man nå endrer praksis? Jusprofessor Elisabeth Gording Stang er også en av dem som har uttrykt bekymring knyttet til barna dette gjelder.
Omkring 200 barn sto i vår i kø for å få et godt, trygt og kjærlig fosterhjem. Det snakkes om en fosterhjemskrise.
Hvorfor kaster det såkalt barnevennlige Norge både barn og fosterhjem under bussen? Barna blir nå i en del tilfeller sviktet av de systemene som skulle hjelpe dem. Og fosterforeldrene, som ofte er barnas nærmeste, blir altså plassert på sidelinjen uten rettigheter til å hjelpe barnet.
Norske myndigheter må endre kurs, og regjeringen og barneministeren må tydeliggjøre hvordan Norge skal vektlegge barnets rettigheter. Rettighetene til foreldrene er viktige, men barna skal ikke miste sine rettigheter av den grunn.
Det må umiddelbart bli slutt på tvangssamvær! Det må bli slutt på at barn og fosterfamilier lever år etter år på vent, uten noen gang å kunne trygge barnet på hvor hen skal bo. Fosterfamilier må gis juridiske rettigheter til å klage på avgjørelser som gjelder barnet og fosterfamilien. Hvem skal ellers stå opp for barna?
Vi elsker barnet som bor hos oss og vil aldri slutte å være barnets trygge omsorgsbase og barnets tillitspersoner. Vi skal alltid være for barnet det barnet kaller oss: Mamma og pappa. Vi vil aldri slutte å kjempe for hen.
For noen år siden vurderte vi å bli fosterhjem for ett barn til. Men vil vi påta oss et slikt oppdrag på nytt slik barn og fosterfamilier nå behandles? Aldri.
NRK Ytring kjenner identiteten til fosterforeldrene.
Hør podkasten På innsiden av barnevernet:
