Hun ble klappet frem der hun gikk på et grønt teppe i et av Stortingets møterom. Mindretallet i rommet la kanskje merke til at hun var kledd i svart. Men Venstre-lederen selv følte nok mer på varmen i applausen, optimismen i rommet. Flere av landsstyremedlemmene satt litt rettere i ryggen, mer spent og definitivt stolte i øyeblikket.
Det er lenge siden et av landets partier har tatt et så komplekst, avgjørende og historisk valg som Venstre-lederen nå skulle kunngjøre for all verden.
– Jeg tror at vi skal være ærlig på at det å få til en regjering på borgerlig side, kommer til å være krevende, kommer til å være vanskelig, men vi skal gi oss en sjanse på å prøve det, var noe av det aller første hun sa.
Makt-argumentet trumfet
Det var makt-argumentet som vant. Tanken på at utøvende makt er veien til gjennomslag. Venstre i regjering får mer å si, enn som avtalepartner eller opposisjonsparti og budsjettpartner.
Det var ingen selvfølge. Landsstyret fikk ingen konkrete løfter, garantier eller løypemeldinger fra sonderingene om forhåndsløfter fra Høyre og Frp. De stolte på «at det ligger noe der til slutt».
Regjeringsmakt trumfet frykt for ørkenvandring balanserende på sperregrensen.
Troen på at Venstre og Grande kommer til å lykkes i forhandlingene og i regjeringssamarbeid trumfet motstanden mot Frp.
Venstre trenger å ta kontroll over egne gjennomslag. Det var derfor regjeringstilhengerne vant frem.
Partiet må ut av et spor hvor de er mest synlig når de er minst fornøyde. Partiet har fått skylden for flypassasjeravgiften uten å få æren for jernbane-gjennomslag. De er i media og skjeller ut Listhaug, mens oppslagene om asylbarn-gjennomslag blafrer forbi. Fire år med samarbeidsavtale har gitt Venstre all nedside og styringsslitasje ved å ha gjennomslag, men ingen av oppsidene med å ha ansvar og makt.
- Lars Nehru Sand før Venstres landsmøte i vår: Uten full kontroll
Synlighet og redefinering
Derfor tror Venstre på gjennomslag i regjeringskonferanser og underutvalg. At talepunktene i regjeringens asylpolitikk kan justeres når ett av tre regjeringsparti krever det. At pressekonferanser om jernbane og kollektivtrafikken i storbyene ikke bare har et Frp-ansikt, når flere parti står bak.
Det åpnet seg et tidsvindu
Trine Skei Grande har utnyttet et tidsvindu og gjennomført en lederskapsgjerning som vil utpeke seg i Venstres historie.
Valget partiet tok i helgen ser egentlig merkelig ut i lys av de ti siste årene, men må forstås i lys av de fire neste.
I 2009 tok Lars Sponheim pennen i høyre hånd og signerte i Politisk Kvarter på at Venstre aldri skulle støtte en regjering hvor Frp satt.
I 2012 vedtok Venstres landsmøte at Norge trengte en borgerlig regjering, som Venstre ikke skulle stå i veien for, men at den store politiske avstanden til Frp gjorde et samarbeid «svært lite sannsynlig». Dette stod partiet inne for i valgkampen året etter.
Etter den borgerlige valgseieren i 2013 stod Venstres landsstyre i 2013 side ved side med KrF og etablerte ikke en flertallsregjering bestående av Høyre, Venstre og Frp, men undertegnet et avtaledokument og i årene som kom fire budsjettavtaler med regjeringen Solberg.
Førjulstiden 2016 var preget av Frps bensinultimatum og at Venstre var ett av partiene som brøt budsjettforhandlingene. Firepartisamarbeidet var i ferd med å ryke.
På partiets landsmøte i april 2017 gjentok ikke Venstre den borgerlige garantien, men unngikk samtidig å utelukke Frp-samarbeid. Venstre skulle søke samarbeid på borgerlig side.
I september i år var landsstyret igjen samlet uken etter valget hvor borgerlig side beholdt flertallet og Venstre til slutt karret seg over sperregrensen. Da snakket alle om at KrF måtte være en del av Venstres løsning.
I januar 2018 skal Venstre som eneste parti forhandle om å bli en del av regjeringen hvor Frp og Høyre sitter.
Hva skjedde?
– Jeg vet ikke helt, sier mange av dem i Venstre som nå er skuffet.
Dette kunne ikke skjedd før. Det kunne heller ikke skjedd mye senere.
Bare nå er man ved starten av en stortingsperiode, i et slags styringsvakuum uten regjeringsplattform og med flere statsbudsjett og god tid igjen til neste stortingsvalg.
Venstre og KrF og resten av opposisjonen har ikke klart å felle Høyre-Frp-regjeringen slik mange i Venstre for fire år siden nok trodde ville skje. Solberg ble gjenvalgt. Venstres handlingsrom ble mindre.
På få uker har Grande endret fokus og tankesett til en stor nok del av eget parti.
Hun har fått dem til å løsrive seg fra tidslinjen over her og se fremover. Hun tok med stortingsgruppen på seminar som het «Venstre mot 2021» rett etter valget. Hun har sendt hele gruppen på turné for å forankre 2021-resonnement.
Som handler om hvor skal Venstre være i 2021. Orker vi en ny periode med regjeringsslitasje uten oppsider?
Orker vi en ny valgkamp hvor vi ikke er for, men heller ikke helt mot sittende regjering?
Får vi vist frem gjennomslagene godt nok med en samarbeidsavtale når vi må slåss mot sperregrensen atter en gang?
– Vi må redefinere oss mot 2021, er analysen som vinner frem i Venstre om dagen.
Grande har samtidig ansvarliggjort mindretallet. Det er tydelig for alle at man stod ikke mellom et trygt og sikkert valg utenfor regjeringskontorene og et litt risikabelt valg om å gå inn.
Å stå utenfor regjering ville også vært et sjansespill.
Å forankre disse tankene er Grande likevel langt fra ferdig med. Hun har innsett det og lover grasrota å reise mer enn noen gang for å lytte, argumentere og forklare i hele Venstre-Norge.
En trepartiregjerings naturlige utfordring
Paradoksalt nok kan Venstres høyst sannsynlige regjeringsinntreden gi mer makt til både Venstre og KrF.
Nedsiden for Høyre og Frp er at en trepartiregjering naturlig har større kommunikasjonsutfordringer og avklaringsproblemer internt. Nå blir det underutvalg og lange diskusjoner internt.
Oppsiden er at regjeringen må forhandle med to ulike parti, uten samarbeidsavtale i årene som kommer.
KrF har allerede vist hvordan vippemakten kan brukes. Partiet har fått gjennomslag for en lærernorm samtlige samarbeidspartier er mot. Kun ved å nekte å signere budsjettavtale. Det virket! Og vil nok bli prøvd igjen.
Nå velger Venstre og KrF hver sin makt-vei i norsk politikk. For første gang siden 1989/1990.
Alle i Venstre går sin blåeste mandag i møte. For noen på en måte som gjør skikkelig vondt
