Uten full kontroll

Venstre opplever en form for regjeringsslitasje, selv om de ikke sitter i regjering, fordi de må gå god for en regjering de ikke sitter i. Venstre må forsvare statsråder og politikk de langt fra er helhjertet tilhengere av. Venstre må stå opp for sakene sine, hamre løs, presse på og mase om ting som ikke er bra nok.

Det etterlatte inntrykket er at Venstre i større og større grad i løpet av stortingsperioden er blitt et ettsaksparti som kjefter, ikke et konstruktivt samarbeidsparti med attraktive politiske svar på mange ulike samfunnsspørsmål.

Venstre har over lang tid vært mest synlig når de har vært minst fornøyd. Da er det lett å fremstå like mye som en taper, som å se ut som en som kjemper for å vinne.

Hvem sin skyld er det? Som oftest, men ikke alltid Venstre.

Hvem har satt Venstre i den posisjonen? Venstre selv.

Ugunstig posisjon

Det var Venstre selv som inngikk en samarbeidsavtale. Altså satte seg i den situasjon at de ikke er helt for regjeringen, men heller ikke helt mot.

Det var Venstre selv som pekte ut asyl og miljø som de to saksfeltene hvor avstanden til regjeringen generelt og Frp spesielt var størst, og hvor partiets rolle følgelig ble å kjempe gjennom store gjennomslag.

Det er Venstre selv som har prioritert å presse regjeringen, oftere enn å feire seire. Det er Venstre som har prioritert å fronte klima- og flyktningpolitikk fremfor skole-, distrikts- og gründerpolitikk.

Venstre har de siste årene ofte sett ut som et vandrende, selvpåført kommunikasjonsproblem.

Det er noe Venstre må bære betydelig skyld og ansvar for selv. Samtidig er det ofte slik at det er den politiske situasjonen, omkringliggende omstendigheter og tilfeldigheter som har forsterket inntrykket av Venstres ugunstige posisjon.

Venstre har selv stilt seg i en ugunstig posisjon, men hvor ille konsekvensen har blitt, har de ikke alltid hatt kontroll og fullt og helt ansvar for selv.

Partiet oppleves også som mer krevende å forholde seg til som forhandlingspartner av de tre partiene de samarbeider med. Det er mer og mer snakk om både partiets og partilederens konstruktivitet og forutsigbarhet i forhandlingene på borgerlig side, enn det var for tre år siden. Trine Skei Grandes valg og strategier er omdiskuterte i eget parti og blant samarbeidspartnerne.

Venstre har ikke hatt kontroll over egne budskap og hvordan de slår ut.

Kostbare gjennomslag

For Venstre har hatt mer makt og gjennomslag de siste fire årene, enn de åtte årene før det. Det er forståelig at Venstre ikke gikk inn i regjering i 2013, det er forståelig at de ville bruke makten sin til å sikre innflytelse ved å låse noen av regjeringens posisjoner i en avtale og ved å stille krav til budsjettvedtakene.

Hele strategien har likevel fungert bedre i teorien enn i praksis. Venstre har måttet betale en svært høy pris for gjennomslagene. Det merker partiet i oppslutning på målingene, og sitt eget politiske handlingsrom nå inn i en valgkamp.

På den ene siden sier Venstre at samarbeidsavtalen er en suksess som har gitt dem mange og viktige gjennomslag. Samtidig sier de at de ikke vil gjenta bedriften. Venstre har kommet til enighet med Frp og Høyre store og små saker i snart fire år, fire budsjett, kaller det tidenes grønneste politikk, men de vil felle regjeringen neste periode.

Regjeringsalternativet

Alle partiene på borgerlig side er avhengige av at Venstre kommer over sperregrensen ved valget, det er en viktig enkeltfaktor for at Erna Solberg skal kunne fortsette som statsminister. PR torsdag kveld var det så langt i år publisert 27 nasjonale meningsmålinger, Venstre har vært under sperregrensen på 18 av dem. Kampen mot sperregrensen er ikke ny for Venstre.

Denne stortingsperioden har Venstre fått mer innflytelse, men handlingsrommet er blitt mindre.

Foran neste periode har Venstre derfor færre valgmuligheter. De vil mest sannsynlig ikke ha en ny samarbeidsavtale. De vil ikke sitte i regjering med Frp. De vil ikke sitte i regjering med, eller støtte en Ap-regjering.

Venstre går til valg på en Høyre, KrF og Venstre-regjering. Venstre-leder Trine Skei Grande mener et valgresultat hvor Venstre og KrF samlet blir større enn Frp, vil gjøre det mulig.

Det Grande kan påvirke, er hvor lenge en Høyre, Frp-regjering sitter. Hun kan felle den ved første enkeltsak eller budsjettvedtak allerede før juleferien, selv om Høyre og Frp skulle fortsette etter valget i september.

Venstre vil med sitt standpunkt til samarbeidsspørsmålet gjøre at et fortsatt ikke-sosialistisk flertall vil være skjørere enn noen gang. Garantien for at et borgerlig flertall skal gi en eller annen form for stabil, borgerlig styre – som Venstre stilte seg bak i 2013 – er for alle praktiske formål helt borte.

Derfor kan den borgerlige inngangen til valgkampen gjøre det mer naturlig å tenke på 2009 enn 2013. I 2009 tapte de borgerlige valget, blant annet som følge av at man ikke så konturene av et reelt og realistisk prosjekt rundt Erna Solberg.

Og mens KrF har stilt seg slik at de har et handlingsrom inn mot et annet alternativ enn sitt primært foretrukne, har ikke Venstre stilt seg slik.

Venstre går til valg på ett regjeringsalternativ hvor Frp sitter på hovednøkkelen til om det blir noe av. Forslaget til samarbeidsstandpunkt er et forsøk på å selv ta regi på egen maktstrategisk situasjon, men planen fremstår ikke troverdig.

Venstre har ikke kontroll over hvordan de skal komme til makt og få mer gjennomslag.

Trenger flere strenger å spille på

Før helgens Venstre-landsmøte har partiledelsen sett et behov for å skaffe partiet en bredere profil og hvilke saker man er synlige på. De vil ha utdanningspolitikk og skole på dagsorden. Et saksfelt som er viktig for Venstre-velgere, men hvor kampen om sakseierskapet står mellom flere andre partier som Høyre, Ap og SV.

At Venstre må ha en bredere appell enn «Det grønne skiftet» for å tekkes velgerne, virker åpenbart. Partiet trenger sårt flere strenger å spille på frem til valgkampen, skal man lokke til seg flere velgere. Selv velgerne som stemte på dem i 2013, er det krevende for partiet å nå, viser bakgrunnstallene.

Håpet internt er at Venstre skal få en liberal medgang og oppsving som svar og motreaksjon på proteksjonisme, innvandringskritikk og reformkritikk. De ser til Nederland hvor liberale D66 gikk betydelig frem og vant flere seter i parlamentet enn populisten Geert Wilders parti.

Trine Skei Grande vil ha en politiske bredere og mer ideologisk tilnærming til politikken.
Før møtestart virker det mer som om psykologien i partiet er at selvtilliten ikke er stor nok til å ta de store kampene og diskusjonene som kanskje trengs for å sette partiet i en helt annen situasjon enn man har havnet i.

Det vitner også om et parti uten full kontroll. Nå må man bare ha full samling i bånn og gjøre det beste ut av det, det er ikke tid og rom for konflikt nå.

Venstres mulige velgere, partimedlemmene som skal drive valgkamp og de tillitsvalgte i landsmøtesalen trenger åpenbart tro på et politisk prosjekt og at den valgkampstrategien de nå stiller seg bak er riktig.

De vil slå seg på brystet med partiprogrammet «På lag med fremtiden», som de skal vedta på søndag.

Men kan få til svar at nåtiden ikke er på lag med dem i september.