Krig gir oss perspektiver. Krigen i Ukraina har befestet seg som en stor klump i magen. Den vokser hver gang vi tar inn grusomhetene som utspiller seg, og vi grubler på hva tiden fremover vil bringe.
Som politikere går vi inn i en av våre tøffeste perioder som folkevalgt. Som innbyggere i Norge må vi lære oss et nytt Europa og en ny verden å kjenne. Viktige diskusjoner i går virker som sandkorn i ørkenen i dag.
I hele min tid som samfunnsengasjert har jeg jobbet for å bygge broer. Splittelsen vi opplevde i fjorårets valgkamp gikk sterkt inn på meg.
By og land ble satt opp mot hverandre, og flere ønsket å nøre oppunder. Nå blir dette bagateller. I dag forenes tidligere motsetninger som aldri før i Europa. Ideologiske skillelinjer viskes bort i kampen for noe langt større. Vår felles frihet.
For noen uker siden stod jeg i front i en diskusjon om det å være norsk. Om å føle tilhørighet til et samfunn som har gitt meg så mye. Om hvor naturlig det er å gripe fast i hver eneste bit av det norske samfunn, fordi det er så godt å få være del av dette landet.
Dette føler jeg ekstra sterkt på nå, men enda sterkere på det å tilhøre et frihetskjempende Europa. Med ledere som ikke lar ideologi eller gammelt gruff stå i veien for det vi alle vet vi må kjempe for.
Å bombe bort menneskenes iboende higen etter frihet – det er umulig.
Samtidig som uvirkelige kamphandlinger dokumenteres time for time i media, føler vi alle på en sorg. Sorg over hvor vi har kommet og sorg over familier som splittes, over mennesker som kjemper og dør.
Vi fryktet, men ventet det ikke. Få trodde at scener som bringer oss tilbake til forrige århundre, igjen skulle få utspille seg på europeisk jord.
Vi klemmer våre barn litt lenger og litt hardere før de legger seg. De små er kanskje uvitende om den knallharde realpolitiske virkelighet som plutselig har kommet over oss, men de får med seg mer enn vi tror.
Bilder sier mer enn tusen ord, også for de minste og mest sårbare blant oss. Å se bilder av ødeleggelser, uskyldige, livløse kropper, av barn og familier på togperrongene i det de prøver å flykte, desperasjonen i ansiktet til en far som klemmer ekstra hardt i det han tar farvel med sin kone – alt dette brenner seg fast på innsiden.
Mange barn går rundt med den samme klumpen i magen og trenger vår trygghet mer enn noen gang, at vi bruker tid og svarer på deres spørsmål. Og det er ekstra vanskelig når vi ikke helt vet hva vi skal svare, og selv er redde.
For hvordan vil verden se ut i etterdønningene av Russlands hensynsløse ferd i Ukraina? Tankene løper løpsk.
Vi lurer på om vi skal kjøpe jod-tabletter og hamstre vann. Noen vegrer seg. Betyr det å erkjenne at det utenkelige kan skje?
Vi gløtter bort på våre barn og tenker tanker som før aldri falt oss inn. Vi leter etter positive knagger vi kan holde fast i, mens uhyrlighetene farer forbi i mediene.
Vi kan ikke tillate at hverdagen går ifra oss eller barna våre. Situasjonen i Europa gir nye perspektiver. Nå er ikke tiden for å kjekle om småting.
Kan vi droppe å kjefte på naboen for bagateller som har ligget der i årevis? Kan vi klare gi rom til små pustehull i hverdagen som åpner for hygge? Legge bort mobiler og heller ta inn små gleder i hverdagen. Gi kjæresten en ekstra klem når vi går forbi. Fortelle hvor glad vi er for å kunne dele livet med hverandre. Møte venner og bekjente vi har tenkt på lenge, men ikke hatt tid til. Kan vi klare å ta oss litt mer tid til å gjøre noe annet enn hverdagsmaset?
Denne krisen vil forandre oss. Men når friheten vår står på spill, har kreftene i den frie verden vist seg sterkere enn noe diktatur hadde sett for seg.
For noen uker siden visste vi ikke hvordan nasjoner er i stand til å forenes når friheten utfordres. Akkurat nå legges uenigheter til side for å kjempe for friheten, demokratiet og rettighetene til innbyggerne våre.
Ukrainerne kjemper ikke bare for egen frihet. De forsvarer også Europas frihet til å bestemme sin egen framtid. Engasjementet og kampviljen deres har rørt en hel verden.
Russland har undervurdert følelsenes kraft. Her hjemme står et samlet folk opp imot de russiske styresmaktene, og vi er klare til å åpne våre hjem for ukrainske flyktninger.
I all denne norske godviljen, må vi også ta på alvor rapportene om at norsk-russiske barn og voksne i Norge, utsettes for mobbing og sjikane. Mange av de ungdommene jeg har møtt på skolebesøk rundt om i Norge er veldig bevisst dette.
Det er viktig at også vi voksne er bevisst, også på sosiale medier, slik at vi ikke lar vårt sinne og frykt mot regimet gå utover uskyldige medmennesker.
En liten oppfordring midt i det vanskelige er å ta vare på hverandre i en krevende tid. Dette kommer på toppen av en lang og utmattende pandemi. Gi hverandre mer rom enn ellers. Sett av tid til å ha det godt sammen.
Akkurat nå samles et helt kontinent for å skape og bevare nettopp disse øyeblikkene i fred og frihet.
Vi som tar friheten for gitt, har fått en brutal påminner om hvor lite selvfølgelig den er. Jeg håper vi kan bruke denne påminnelsen til å skape flere slike øyeblikk for store og små rundt oss.
Fordi det er viktigere enn noen gang.
