Utøya-overlevende Kent Rune Pedersen er i en kronikk på NRK Ytring kritisk til Erik Poppes nye filmprosjekt om Utøya-massakren, og han mener Poppe lager «underholdning» av hans livs mareritt.
22. juli 2011 var også jeg en av de mange ungdommene som overlevde massakren på Utøya, og nå skal jeg forklare hvorfor jeg er positiv til filmprosjektet.
Behandler vanskelige tema på en god måte
Jeg mener at om noen vil lage underholdning av Utøya-massakren, så må de gjerne gjøre det, selv om det nok ville blitt smakløst.
Hvis filmskapere, forfattere og komikere skal ha berøringsangst for Utøya-massakren eller ta hensyn til alle slags følelser overlevende og etterlatte måtte ha i det kunstneriske arbeidet, vil det være et stort tilbakeskritt for kunsten.
Men jeg tror ikke Kent Rune trenger å være redd for at Erik Poppe har tenkt å lage underholdning av massedrapene på Utøya. Poppe er en av Norges mest anerkjente filmskapere, og han har i filmer som «De usynlige» og «Tusen ganger god natt» vist at han filmatisk kan behandle vanskelige temaer på en gripende og ømfintlig måte.
Jeg er helt enig med Kent Rune i at det er vi som overlevde Utøya som eier våre historier om hva vi opplevde den dagen, men det betyr ikke at vi har noe innsigelsesrett når det kommer til kunst som behandler denne tematikken.
Erik Poppes film vil helt sikkert bli bedre om han involverer Utøya-overlevende i arbeidet med filmen, men dette er først og fremst en kunstnerisk vurdering og ingen moralsk plikt.
Kontroversiell kunst kommer til å bli laget
Mange av mine favorittfilmer var i sin tid kontroversielle filmer, og flere av dem skildrer vold. Det var de som raste over Stanley Kubricks «A Clockwork Orange» og Quentin Tarantinos «Pulp Fiction», men tenk hvor kjipt det hadde vært om disse filmene aldri fikk se dagens lys.
Erik Poppe vil nok ikke lage noe Tarantino-film, men vi kan ikke forvente noe annet enn at noen vil kunne gjøre det i fremtiden. Nå må vi bare stålsette oss på at det vil bli laget kontroversiell kunst om Utøya, sågar fremføres plumpe vitser på norske stand up-scener.
Det farligste som kan skje er om Utøya i kunsten blir et konformt nasjonsgjenbyggingsprosjekt. Hvis det ikke skal være lov for kunstnere å nærme seg Utøya på sin egen måte, vil vi gå glipp av kunst som kan fortelle oss noe som går forbi de vanlige klisjeene om uskyldig ungdom som brutalt opplevde at sommerens vakreste eventyr ble et blodig mareritt.
Jeg vet ikke om jeg klarer å se filmen
Den første tiden etter Utøya klarte ikke jeg å lese aviser eller se film som minnet meg om hendelsene den regnfulle fredagskvelden. En bildør som ble slamret igjen kunne få hjertet mitt til hamre. Nå har jeg ikke det lenger sånn.
Kent Rune forteller at han fortsatt har flashbacks og mareritt, og som han sier er Utøya for ham et fortsatt pågående drama. Og kanskje er det nettopp derfor vi ser forskjellig på Eriks Poppes nye film, men uansett hvor mye jeg identifiserer meg med Kent Rune og de mange andre ungdommene som har det som ham, kan vi ikke ofre den frie kunsten i hensynsfullhet.
Jeg vet ikke om jeg selv vil klare å se Erik Poppes Utøya-film når den kommer på kino, og jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere om filmtraileren begynner å gå på TV og filmplakater henger på hvert gatehjørne.
Men uansett har jeg troen på at det vil bli en god film som kan fortelle de som ikke var der noe om hvordan det var å leve ut sitt livs mareritt. Og hvis det blir en elendig og smakløs film er det også helt greit.
