NRK Meny
Kronikk

Erik Poppe lager underholdning av mitt livs mareritt

Jeg har fortsatt flashbacks og mareritt, hører lyder og skrik. Nå skal det lages drama om tragedien jeg ikke har lagt bak meg.

Politiet saumfarer strendene på Utøya

UTØYA FOR SEKS ÅR SIDEN: Politiet saumfarer strendene på Utøya mandagen etter terrorangrepet. 69 mennesker ble drept på AUF-leiren 22. juli 2011.

Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Kronikkvignett Ytring

Nøyaktig én måned før 6-årsmarkeringen av Utøya-massakren, kom nyheten som lyn fra klar himmel. Regissør Erik Poppe skal være først ute med å lage dramaunderholdning av marerittet jeg og mange med meg opplevde på Utøya. Nyheten traff meg som en knyttneve i mellomgulvet.

Jeg er sliten og lei. Lei av alltid å skulle ha forsvarsmekanismene oppe fordi det alltid kommer noe på nyhetene, være seg Breiviks ankesaker, minnesmerket, 22. juli-rapport, eller alle filmer som skal lages.

Mitt drama og min virkelighet

Den 22. juli 2011 er ikke et tilbakelagt stadium for meg. Jeg lever konstant med marerittet - hver dag! Med flashbacks, med drømmer, lyder, skrik og bilder. Dette er mitt drama og min virkelighet også seks år etter at en terrorist snudde livet vårt på hodet.

Jeg har prøvd å leve med sinnet og hatet jeg kjenner.

Min kamp for å ta tilbake hverdagen og livet er ikke over. Min kamp for å være sønn, bror, venn, verdensborger og arbeidstaker foregår hver dag. Jeg har i alle disse årene prøvd å holde meg i ro. Ikke uttale meg. Ikke sette meg selv i fokus. Ikke være et offer. Ikke skrike høyest. For denne saken er så mye større enn meg selv. Det er så mange som har det så mye verre enn meg.

Jeg har prøvd å leve med sinnet og hatet jeg kjenner. Sinnet over massedrapsmannen som drepte mine venner, skadet mange for livet, både fysisk og psykisk. Prøvd å leve med «skammen» jeg kjenner over at jeg ikke gjorde nok.

Tragedien gir penger i kassa

Selv om dette er min virkelighet, forstår jeg også at flere er klare for å gå videre og til å legge den dagen bak seg. Det har jeg stor respekt for. Det jeg ikke har respekt for, er de som senser at denne tragedien kan gi penger i kassa og på kontoen. Og da er det om å gjøre å være først ute med å lage underholdning til folket.

Poppe kan gjerne prøve å skjule seg bak at han synes at Breivik har fått for mye oppmerksomhet på banale soningsforhold og nå vil han snu fokus. Så betimelig at det å snu fokus, og å lage dramafilm og underholdning av redsel, drap, blod, lemlestelse, gir han synlighet, muligens priser, og ikke minst penger på konto.

Norge har ikke tatt debatten

Vi er en nasjon som svarte på terroren og massedrapene med rosetog og kjærlighet. Vi er en nasjon som var redd for å vise at vi var sinte. Vi er en nasjon som har politikere som ikke kan snakke om 22. juli uten at statsminister Solberg står frem og mener at man bruker 22. juli urimelig. Vi er en nasjon som ikke har tatt den politiske debatten! Vi er en nasjon som ikke klarer å ta debatten om rasisme, fremmedfrykt som vokser seg frem både i Europa, men også her i Norge.

Vi er en nasjon som var redd for å vise at vi var sinte!

Vi er en nasjon som fortsatt ikke har tatt diskusjonen om massemorderens tankegods og hans hat. Vi er en nasjon som har sentrale politikere som sprer rasisme, hat, splid og frykt i befolkningen. Vi er en nasjon hvor personer med Breiviks tankegods får lov av politiet til å demonstrere i våre gater for å spre sitt hat og sitt foraktelige menneskesyn. Ja, politiet trakk tilbake tillatelsen, men med den begrunnelse at de var bekymret for nazistenes sikkerhet og for voldelige motdemonstranter. Voldelige motdemonstranter - ja, det er sånne som meg det da?

Hvis du vil være først ute, Poppe, så vær heller først ute med å ta den debatten! Debatten om den statsautoriserte rasismen og debatten om tankegodset til massemorderen som sprer seg i Europa og her i Norge. Ikke ved å lage underholdning til folket av mitt livs mareritt!

Erik Poppe vil ikke skrive en egen replikk, men svarer:

“Jeg har fått lese Kent Rune Pedersens innlegg på NRK.no innen det ble publisert. Jeg har stor respekt for at dette oppleves slik det gjør for ham. Vi som ikke var på Utøya den 22.juli 2011 vil aldri noensinne forstå hvordan dette var - og fremdeles er. Jeg håper likevel at den endelige filmen vil oppleves som verdig og skikkelig, og bidra positivt til større forståelse og mer debatt om nettopp de saker Pedersen fremhever.”

Erik Poppe