Det foregår en nokså stygg kampanje for å sverte MiRA-senterets arbeid, legitimitet og eksistensberettigelse. Først ute var Mazyar Keshvari (Frp) med sin markante mistolking av Fakhra Salimis uttalelse om en 16 år gammel syrisk asylsøker, som sa til NRK at hun vil ta livet sitt hvis asylmyndighetene skiller henne fra ektemannen. Etter norsk lov var jenta under den seksuelle lavalder da hun ble viet til ektemannen, som er fem år eldre. Men hun var 15 år, ikke 11. Og hun har flyktet gjennom Europa med ektemannen, en erfaring som potensielt gjør henne mer voksen enn norske 15-åringer flest – og samtidig mer sårbar.
Misvisende generaliseringer
I denne situasjonen skal man være varsom med å la populistiske politikere stå for saksbehandlingen. Hva som skal skje, må avgjøres i tråd med norsk lov, men av apparatet direkte omkring jenta.
En kan ikke utelukke at hun er blitt utsatt for tvang, i likhet med mange andre barnebruder. All den tid vi diskuterer enkeltmennesker som ingen av oss kjenner, kan man heller ikke utelukke at hun har hatt valgfrihet. Hvis valgfrihet eksisterer i Syria i dag i det hele tatt.
Uansett; Fakhra Salimis uttalelse gjaldt dette ekteparet, og denne jenta, ikke barneekteskap generelt, som Keshvari mer enn antyder.
«Jeanette» følger opp i en Ytring med å fortelle at hun ble avvist av MiRA-senteret da hun i 1997 ringte for å be dem om hjelp. Hvis gjengivelsen av samtalen er korrekt, har «Jeanette» åpenbart ikke fått den støtten hun burde ha fått.
Og hvis – vi gjentar hvis – dette hadde vært MiRA-senterets gjengse måte å møte innvandrerkvinner utsatt for overgrep og undertrykkelse på, ville det vært bortenfor fornuft å kalle MiRA-senteret et «ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner».
Det er imidlertid her «Jeanette» trår feil. MiRA-senterets arbeid med og for innvandrerkvinner, slik vi kjenner det gjennom mange år, ligner ikke på den historien «Jeanette» forteller. MIRA-senteret jobber godt og profesjonelt med skolering og rådgivning for kvinner. De forsvarer kvinners rett til å bli boende her i landet etter å ha brutt med voldelige ektemenn, og de støtter og styrker kvinner slik at de kan styre sitt eget liv. «Jeanettes» historie tilhører unntakene, og er ikke representativ for MiRA-senterets arbeid.
Åpen om undertrykking
«Jeanette» viser til en utveksling mellom blant annet Hege Storhaug og Fakhra Salimi i 1996. Mye av det «Jeanette» skriver her, er sakset fra en nettartikkel av Hege Storhaug fra 2011, slik at man får Storhaugs tendensiøse oppsummering med på kjøpet. Det blir eksempelvis helt feil å gjengi Salimi som om hun relativiserte overgrep mot minoritetskvinner. For å sitere fra den omtalte kronikken fra Salimi i 1996:
«Jeg ønsker ikke å legge skjul på at undertrykking forekommer i pakistanske miljøer. Jeg er en del av disse miljøene, og har alltid vært kritisk til vårt samfunns behandling av kvinner. Jeg har gjennom MiRA-senteret helt fra 1979 vært med på å synliggjøre den volden en del pakistanske kvinner er utsatt for i familien og fra det norske samfunnet. MiRA-senteret har for eksempel konsekvent arbeidet for at kvinner skal få en selvstendig juridisk status i Norge, slik at de kan bryte ut av voldelige og mislykkede ekteskap uten å risikere å bli sendt ut av landet og miste livsgrunnlaget de har bygget opp i Norge.»
Noe av det som skiller MiRA-senterets arbeid for voldsutsatte minoritetskvinner fra Human Rights Service, er disse perspektivene: For det første at en generell stigmatisering av minoritetsmiljøer også rammer kvinnene. For det andre at kampen for å bedre disse kvinnenes muligheter ikke bare handler om å konfrontere undertrykkelsen, men også om å gi dem midler til å bryte ut, eksempelvis ved å styrke deres juridiske rettigheter i Norge så de ikke skal være slavebundet i et voldelig ekteskap.
Les også: Politikerne vil ikke trekke støtten til MiRA-senteret
Les også: Barneekteskap må aldri tolereres
Innstramminger gjør det verre for kvinner
Det er derfor MiRA-senteret sist høst demonstrerte utenfor Stortinget mot regjeringens plan om å heve botidskravet før man får permanent oppholdstillatelse. Konsekvensen vil trolig bli at mange kvinner vil forbli enda lenger i voldelige forhold. Human Rights Service var ikke å se den dagen. Mazyar Keshvari sto heller ikke på barrikadene. Han kjemper nemlig for en innstramning som vil gjøre livet enda verre for mange voldsutsatte kvinner.
Hva angår referansen til en artikkel skrevet av Thomas Hylland-Eriksen den gang, virker det også inspirert av ett av Storhaugs blogginnlegg. Fra Storhaug synes «Jeanette» også å ha lånt en feilaktig påstand om at Antirasistisk Senters tidligere leder Khalid Salimi var medforfatter. Kanskje er det ment å kaste et løst mistenkelighetens skjær over det hele når «Jeanette» påpeker at Khalid er Fakhras bror – men så var Khalid altså ikke medforfatter av denne kronikken.
Som tvangsgiftet barnebrud burde «Jeanette» fått all den hjelp hun trengte, akkurat slik jenter i dag har krav på. «Jeanette» har også et soleklart krav på å fortelle sin historie. Jenter og kvinner som har vært utsatt for overgrep, har krav på en stemme.
Dette er faktisk hva MiRA-senteret handler om.
Du kan høre debatten mellom «Jeanette» og Fakhra Salimi i Ytring på radio her.
