Stoltenberg holdt hemmelige møter for å skvise ut Jagland

Fredag lanserer Jens Stoltenberg sin bok «Min historie». For første gang røper han detaljer fra den opprivende lederstriden med Thorbjørn Jagland.

– Rundt 2000, 2001, så fungerte ikke vårt samarbeid mer. Og da skjønte jeg at enten så måtte jeg ta over helt, altså bli både partileder og statsminister, eller så måtte jeg helt ut, forteller Stoltenberg til Skavlan i kveldens sending.

Stoltenberg landet på at han ville ta over.

– Og da gjorde jeg noe som man egentlig ikke skal gjøre, nemlig å begynne å fraksjonere som det heter, jobbe mot den sittende lederen, sier han i intervjuet.

Stoltenberg forteller at han la planer med mennesker han stolte på. Møtene måtte skje i all hemmelighet.

– Jeg husker vi møttes i en leilighet på Bislett, og da prøvde vi å komme på forskjellige tider og fra forskjellige retninger. Vi var jo kjente mennesker alle sammen. Hvis noen så at vi kom sammen, så ville folk tro at vi skulle fraksjonere. Det var jo nettopp det vi skulle, så det gjaldt å ikke avsløre det.

Svake valg

Striden mellom ham og Jagland startet allerede tidlig på 1990-tallet. Da Gro Harlem Brundtland på landsmøtet i 1992 overrasket alle med å si at hun ville gå av som partileder, var partiet splittet: Skulle partisekretær Jagland eller nykommeren Stoltenberg overta?

Enden på visa ble at Stoltenberg trakk sitt kandidatur. Jagland tok over, og styrte partiet i ti år.

Men han var omstridt internt. Kritikken vokste etter at Jagland før stortingsvalget 1997 sa at Ap ville forlate regjeringsmakten dersom de fikk under 36,9 av stemmene.

Valgresultatet ble 35,0, og KrFs Kjell Magne Bondevik ble statsminister.

Ville være sjef alene

Presset mot Jagland økte, og tre år etter trakk han seg som statsministerkandidat og parlamentarisk leder. Den rollen fikk Stoltenberg, som ble statsminister etter at Bondevik stilte kabinettspørsmål om forurensningsloven.

Men Stoltenberg var ingen umiddelbar velgermagnet. Ap gjorde et krisevalg i 2001.

Samtidig ble det mer og mer klart at det delte lederskapet fungerte dårlig.

– Vi hadde gjort et veldig dårlig valg i 2001, vi tapte valget. Det har også jeg mye av ansvaret for, men jeg forsto at hvis vi skulle vinne igjen, komme tilbake, så måtte én av oss være sjefen. Vi kunne ikke dele på å være sjef. Og da valgte jeg, i stedet for å trekke meg ut, å gå for å ta helt over, sier Stoltenberg til Skavlan.

På nyåret 2002 ba Jagland Stoltenberg om en avklaring. Ville han utfordre ham om ledervervet? Men Stoltenberg trosset Jagland , og sa landsmøtet måtte avgjøre.

Kun noen uker senere ga Jagland beskjed om at han ikke stilte til gjenvalg.

Under landsmøtet i november samme år ble Stoltenberg valgt som partileder, uten motkandidater.

Fraksjoneringen for å vinne makten i partiet hadde lyktes.