En vintermorgen i 2009 våknet vi intetanende til en tilsynelatende uskyldig liten endring i Facebook-appen. Drøye ti år senere står den som symbolet for en revolusjon i hele vår måte å leve livene våre digitalt på.
En liten blå tommel-opp, stadig flere likes og lignende varsler, og nesten uforståelig kraftig kunstig intelligens i programvaren, har sørget for at vår oppmerksomhet suges inn og holdes fast i en mobilverden.
Og det i et omfang vi bare så vidt skjønner rekkevidden av.
Stadige avledninger og forsøk på multitasking gjør at vi ikke er like skarpe og til stede i hverdagen og i relasjoner.
Distraherte og slitne hjerner gjør oss mindre intelligente og kan føre til at vi opplever større grad av ADHD-lignende plager.
Det er mye som tyder på at hjernene våre ikke henger med i svingene.
Hjerneforskere minner oss på at hjernen vår utviklet seg i et helt annet miljø for titusenvis av år siden, og at vi sliter i en situasjon der hele verdenshistoriens samlede kunnskap og uendelige muligheter for forstyrrelser nå bokstavelig talt er innenfor rekkevidde.
I vår jobb på barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling møter vi daglig barn og ungdom som sliter med å konsentrere seg.
Vi møter ungdom som føler seg ensomme og er lei seg på tross av timevis hver dag på såkalte sosiale medier. Og vi er bekymret for små barn som i viktige utviklingsår ikke klarer å holde på mors eller fars oppmerksomhet og blikk.
Skal vi være ærlige, er bekymringen vår like stor for det vi merker i oss selv. Det er som om vi ikke fungerer helt lenger.
Har du merket hvordan en vibrasjon fra mobilen river deg ut av samtalen du er oppe i? Hvordan du midt i en spennende episode på Netflix nærmest som styrt av en uimotståelig magnetisk kraft søker mot mobilen for å sjekke nyheter eller Facebook samtidig.
Vi liker tankenpå å gjøre flere ting samtidig. Å multitaske føles ikke bare nødvendig, men også stimulerende og gøy.
Når du snakker med bestevennen din på øret er det så fristende å bare sende et kjapt morsomt svar til kollegagruppen på Messenger. Den som har varslet deg ti ganger de siste minuttene om nye beskjeder.
Men slik fungerer ikke hjernen.
Vi klarer ikke egentlig gjøre flere ting godt samtidig. Meldingen du nettopp sendte gjorde at du i samtalen med vennen din fungerte rundt 30 IQ-poeng lavere.
Du er ikke helt til stede noe sted. Og det skapes en uro og rastløshet i oss. Vi blir slitne.
Å søke informasjon har vært viktig for overlevelsen i urtider. Hvor fant vi mat? Hvem kunne vi stole på? Hjernen gir oss belønnende signaler når vi oppdager noe nytt.
Hjerneforskere sammenligner oss med ekornet som samler nøtter i ett tre.
Med stor nøyaktighet kan man forutse hvor lenge ekornet samler før det hopper til neste tre. Våre «trær» er så lette å nå, et fingertrykk unna. Og det er millioner av dem.
Vi klarer ikke holde oss i ro, men hopper hele tiden videre. Neste video, neste video og neste.
Vi trenger ikke forstyrres utenfra, vi avleder oss selv. Å sjekke mobilen en gang til oppleves uimotståelig.
Mange vil streve bare med å lese denne teksten uten samtidig å avbryte seg selv.
Det er kommet mye informasjon som viser at det er en sammenheng mellom tidsbruk på mobil og psykiske helseplager, inkludert ADHD-lignende vansker. Forskere minner oss om at vi må være forsiktig med å tolke slike data.
Kanskje er det de som allerede sliter som av den grunn bruker mobilen mer? Eller andre risikofaktorer som blander seg inn?
Endringen i samfunnet har skjedd så fort at forskere ikke enda har lyktes med å avklare alle årsakssammenhenger. Men noe vet vi.
En forskergruppe i Canada har klart å demonstrere at varsler fra mobilene gjør oss ukonsentrerte.
En gruppe studenter ble fordelt til å skru av alle varsler på mobilen i en uke, og de rapporterte om bedre oppmerksomhet og mindre ADHD-lignende plager, sammenlignet med dem som beholdt varslene på.
I denne kortvarige studien var det tegn til at også humør og livskvalitet ble påvirket. Og inntil vi vet mer, kan vi ikke våge å stole på det vi kjenner i oss selv? Er det ikke ganske åpenbart at vi sliter?
I møte med ungdom og familier snakker vi oftere om digitale levevaner.
Utviklingen har gitt oss fantastiske muligheter, og vi kan ikke hoppe av toget. Men noen grep kan vi ta for å få en litt mindre forstyrret reise. Vi kan løsne jerngrepet alle varslene på mobilen holder oss i.
Vi sjekker uansett mobilene så ofte at vi ikke vil gå glipp av særlig om varslene dempes. Det er så lite som skal til før vi rykkes ut av øyeblikket, så det vil være verdifullt å legge mobilen helt ute av syne når den ikke er i bruk.
Lag større avstand til det neste «treet». Det er motiverende å følge med på mobilenes innebygde funksjon for å vise brukt skjermtid.
Vi kan øve på å gjøre én ting av gangen. Tenk at det finnes et ord for det ... singletasking. Prøv og se hvor lenge du klarer å holde deg til én aktivitet, som å lese en bok eller lytte til teksten i en sang. Hva som helst, bare for å øve.
Det er overraskende vanskelig. Etter sekunder kjenner du trangen til å avlede deg. Men langsomt kan man gjenvinne evnen til å være oppmerksomt til stede, i én ting av gangen.
Og du kan glede deg over at det du gjør blir bedre. Samtalen med barnet ditt rundt middagsbordet. Det felles blikket og smilet.
Og roen.
En sliten og distrahert hjerne vil kanskje takke deg.
- Les også:
