Denne teksten starter på et juleselskap der alle ser ned i hver sin skjerm. Velkommen til norsk romjul anno 2019.
Etter et par intense dager med feit mat og nær familie tett på oss, er det kanskje ikke så rart heller: Friminuttet vi unner oss fra familien heter Twitter, Snapchat og Facebook.
At vi sitter slik og stirrer ned på skjermen, kunne sikkert gitt inspirasjon til et halvinteressant stand up-nummer i 2010, men er i dag noe vi for lengst vent oss til. Samtidig har vi ennå ikke tatt innover oss at det vi faktisk sitter med i hendene, etter en lang og kjedelig julemiddag, er et apparat som opprettholder klasseskiller.
En stund var slik teknologi forbeholdt de få.
Rivende utvikling
Da John Naisbitts bok «På vei mot år 2000 - Megatrends» kom ut i USA i 1982, varslet den en verden i stor endring. Naisbitt slo fast at man nå var i ferd med å legge om fra et industrisamfunn til et informasjonssamfunn, og at det ikke var noen vei tilbake.
Kanskje folk i fremtiden ville kjøpe seg en kostbar hjemme-PC før de valgte å kjøpe seg bil, spekulerte forfatteren.
Samtidig advarte han mot konsekvensene av at enkelte sikrer seg tilgang til datamaskiner og kunnskapen om dem, mens resten av samfunnet ble hengende etter:
«Uten grunnleggende viten er data-analfabetisme et uunngåelig resultat (…) Det er antatt at 75 prosent av alle arbeidsplasser i 1985 direkte eller indirekte vil ha med datamaskiner å gjøre – og mennesker som ikke kan bruke dem, vil være handicappet».
Ti år senere, i 1995, manglet fortsatt nær 2 av 3 nordmenn tilgang til hjemme-PC. I år 2000 hadde fortsatt bare seks prosent av verdens befolkning tilgang til internett.
Derfor er det kanskje ikke så overraskende at den britiske regjeringen, med statsminister Gordon Brown i spissen, i 2010 besluttet å gi bærbare PC-er til familier med lav inntekt. Målet var å «løfte dem inn i informasjonssamfunnet». Det er faktisk ikke mer enn ni juleselskaper siden.
Bekymring for barna
Spol fram til 2019, og bildet er dramatisk endret:
Statistisk sentralbyrå har sluttet å føre statistikk over hjemme-PC-er, og har for lengst begynt å inkludere både nettbrett og mobiltelefoner i regnestykket. Det forteller oss at 95 prosent av alle nordmenn har tilgang dette vidgjetne teknologisamfunnet Naisbitt og Brown så ivrig snakket om.
Spørsmålet er ikke lenger om vi kommer oss dit, men hva vi gjør der.
I høst har iPad-debatten rast her i byen hvor jeg bor. Er det virkelig å fornuftig å utstyre seksåringer med hver sin skole-iPad, når de blir utsatt for så mye skjermtid ellers i døgnet? Burde ikke skolen heller være et sted hvor man tar pause fra teknologien?
Og hva med de barna som kommer fra hjem med lavere motstandsdyktighet, som ikke klarer å regulere barnas nettbruk?
Den nye bekymringen handler altså ikke om at de fattiges barn ikke skal ha råd til teknologiske hjelpemidler og dermed sakke akterut. Dagens bekymring handler om at de fattiges barn ikke skal ha vett på å legge dem bort.
Nytt klassesamfunn
Et annet utviklingstrekk som trendguruene på 80-tallet bommet på, var at det i 2019 faktisk er flere mennesker som dør av overvekt enn av sult.
At antall overvektige har tredoblet seg siden 1975, skyldes ikke bare at vi har fått tilgang på mer mat. I like stor grad handler det om at den maten som nå er tilgjengelig for så mange, er fattig på næringsstoffer og stappfull av drit.
Folk med høy utdannelse og tjukk lommebok blir ikke overvektige på samme måte. Det handler altså ikke bare om mengde, men også kvaliteten på det man stapper i seg.
Parallellen til informasjonssamfunnet er opplagt: De som kommer til å rykke fra, både økonomisk og statusmessig, er ikke lenger de som har tilgang på maskinene, men de som er i stand til å utvise en viss selvkontroll i møte med dem.
Den data-analfabetismen John Naisbitt advarte mot i 1982, kom altså ikke til å handle om folk som ikke klarer å skru på en PC – men om folk som ikke klarer å skru den av, eller for den del - skille mellom NTBs nyhetsdesk og en russiskfinansiert Youtube-konto.
Resultatet er at folk utvikler en form for digital fedme: Skråsikre, overstimulerte og fanget i et endeløst dopaminrush, utstyrt med «private fakta» fra en eller annen «alternativ» nyhetsside og ellers ute av stand til å lese en hel bok eller utvikle noen form for dybdekonsentrasjon.
Sånn går det, når man dagen lang gumler i seg informasjonssamfunnets svar på tomme karbohydrater.
Krakken bortåt glaset
Når fattigfolk i USA stemmer på en presidentkandidat som vil ta fra dem helseforsikringen, når vaksineskeptikere på New Zealand utsetter barna sine for livsfare, eller når britiske arbeidere stemmer for å si opp et EU-medlemskap som i mange tiår har sikret dem jobben, så er det fordi den digitale dietten deres har gitt dem demokratiske mangelsykdommer.
Ensidig og elendig kosthold, rett og slett. Eller Fox News og Facebook, som det også kalles.
Og før du hisser deg opp over at en offentlig ansatt som meg forteller deg dette, på statskanalens egne nettsider, kan jeg berolige deg med at jeg ikke kommer til å lese det du skriver i noe kommentarfelt denne jula.
Jeg har nemlig logget av og dratt krakken bortåt glaset, der jeg nå sannsynligvis sitter og leser høyt for ungene mine, for øvrig den beste forsikringen man kan tegne for noen som skal vokse opp på 2020-tallet.
Å legge bort mobilen i jula har blitt en statusmarkør på linje med det å ha et minimalt alkoholinntak eller starte første juledag med en joggetur. Moderasjon og selvkontroll er den nye kapitalen.
Det får høres så klysete ut det bare vil, men det er dette som blir kløften mellom de som vil klare seg godt og de som vil sakke akterut i årene som kommer:
Evnen til å ha noenlunde disiplin, i møte med den f**** mobiltelefonen.
