På en uvanlig kjølig desemberkveld i Johannesburg trakk Nelson Mandela pusten for siste gang. Det skjedde brått, selv om det var ventet. Tilbake står millioner, kanskje milliarder av mennesker, og kjenner at de har mistet si eneste ikon. For flere generasjoner er Madiba det forbildet med suverent mest moralsk kraft.
Derfor er det noe mer enn et stort menneske som nå er borte. Mandela var et kompass for rettferdighet, han var fellesskapets moralske ryggrad. Reaksjonene etter hans død uttrykker en tomhet som er ektefølt verden over, uavhengig av kjønn, rase, religion.
En venn som jobber tett på situasjonen i Syria skrev: «Jeg føler at verden brått har blitt mye fattigere, og at det ikke er så mange igjen med hans legitimitet som har makta til å si: Folkens, nå må dere skjerpe dere og stå opp for det som er rett.».
Fakkelbærer for menneskets verdighet
Denis Mukwege er en av dem som ofrer mye for det han tror på.
Foto: KENZO TRIBOUILLARD / AfpJeg har sagt at Nelson Mandela var en fakkelbærer for menneskets verdighet og håp. Har vi noen som kan ta opp fakkelen etter han? Svaret er heldigvis ja. Det finnes mennesker i 2013 som ofrer mye for det de tror på. Og som Mandela, er villige til å dø for sin sak. For vår sak.
Disse fortjener oppmerksomhet. Og vi trenger dem å strekke oss etter.
Den kongolesiske legen Denis Mukwege er en av de største. Dr. Mukwege har reddet livet til tusenvis av voldtatte kvinner i Kongo.
Til Panzi-sykehuset som han driver, kommer det hvert år kommer 3.600 seksuelt mishandlede kvinner for å få hjelp. I Kongo blir voldtekt systematisk brukt som våpen i konflikter. Dr. Mukwege sørger ikke bare for at kvinner opereres for de fysiske skadene, men også for å bygge opp livet og selvrespekten til de traumatiserte kvinnene.
Ingen unnskyldning
Da dr. Mukwege var nominert til Fredsprisen tidligere i år sa han følgende:
– Hvis prisen kan lede til en forandring for Kongos kvinner, er jeg glad. Men prisen er ikke verdt noenting hvis den ikke leder til en forandring for kongolesiske kvinner.
Samtidig ga han oss alle en kompromissløs utfordring:
– Før trodde jeg at det internasjonale samfunnet ikke gjorde mer for kvinnene i Kongo fordi de ikke visste. Nå er det ingen unnskyldning: Verden vet nok av hvor store overgrep det er snakk om.
Les også:
Livsfarlig kamp
Dr. Mukwege har forklart oss hvorfor overgrepene skjer i et så voldsomt omfang. Voldtekter og ran skremmer kvinner, barn, hele familier bort fra sine hjem i mineralrike områder. Slik blir nye gruver åpnet og tømt, for mineraler som blir eksportert ut av landet.
Kampen mot kapitalkreftene er livsfarlig. I 2012 ble Mukwege forsøkt drept i sitt eget hjem. Etter å ha truet familien ventet overfallsmennene i en halv time på at dr. Mukwege skulle komme hjem fra sitt arbeid ved Panzi sykehus. De truet ham da til å gi fra seg alle nøkler, samtidig med at familiens mangeårige hushjelp gikk i mellom. Han ble straks skutt ned og drept.
Overfallsmennene avfyrte sine resterende kuler etter dr. Mukwege, som likevel berget livet ved å søke dekning inne i huset. dr. Mukwege lever med drapstrusler, og jobber ufortrødent videre.
– Mishandling er ikke kultur
En annen bauta for menneskerettigheter er etiopiske Bogaletch Gebre. Hun har i mange år kjempet mot kjønnslemlestelse av kvinner i Etiopia. Denne praksisen innebærer som regel å fjerne klitoris på unge kvinner, inngrepet foregår ofte i det skjulte og er naturlig nok svært smertefullt. Det leder til blødninger, infeksjoner og kroniske problemer for jentene.
Med talens kraft bekjemper Bogalech Gebre kjønnslemlestelse. Ved å arrangere samtaler i landsbyer over hele Etiopia, der særlig de eldre involveres, har hun bidratt til at andelen kvinner som utsettes for mishandlingen har blitt redusert fra 100 prosent til 3 prosent i enkelte områder sør i Etiopia.
Se video: Bogalech Gebre om kvinners rettigheter
– Hvordan kan noe som dreper kvinner, skader kvinner, og skader barna våre bli akseptert som kultur? Dette har ingenting med tradisjonell kultur å gjøre, sa Gebre da hun mottok en internasjonal pris for arbeidet tidligere i år.
Selv om 140 millioner jenter og kvinner verden over hele verden lever med konsekvensene av inngrepet, har FN enstemmig vedtatt en oppfordring til at alle stater bør forby praksisen. Men for å få til dette, trenger man så mye mer enn resolusjoner. Man trenger enkeltmennesker.
Les også:
Kampen fortsetter
Både Mukwege og Gebre er kontroversielle personer. I flommen av minneord og hyllester som etterfølger Mandelas bortgang, er det avgjørende at vi husker at han var kontroversiell, før han nærmest ble helgengjort. Han stod på terrorlista til USA inntil for få år siden, og var en viktig del av ANCs militære fløy da den ble etablert på sekstitallet.
Han var så mye mer enn en hyggelig og leken bestefar – selv om han var det og.
Vi må vokte oss for å ufarliggjøre Madiba, for det er det kompromissløse, offerviljen i Mandelas kamp for frihet som gjør at vi kan lære fra ham. Han kjempet ustanselig, i årevis, for den friheten han trodde på, og det kostet. Å kjempe for rettferdighet er ikke koselig.
Det er beinhardt arbeid, som ofte krever tøffe valg for de som kjemper for det. Det vet Mukwege, og det vet Gebre. Det visste Mandela.
Kampen mot apartheid er vunnet. Men forskjellene mellom kjønn og klasser øker over store deler av verden. Kampen for like rettigheter for alle mennesker pågår i mange. I det skinnene lyset av Mandelas minne skal kampen kjempes videre.
