Myten om «terroristen» Mandela

På 1970-tallet var navnet Nelson Mandela nesten helt ukjent for hvite sørafrikanere flest. For den eldre generasjonen var han en «terrorist», «kommunist» eller «oppvigler».

Jeg var to år da Nelson Mandela ble arrestert og fire år da han ble dømt til livstidsfengsel på fangeøya Robben Island.

Men raseskille-regimet var så effektivt i fortielsen av sine motstandere at jeg som hvit sørafrikaner skulle gå hele oppveksten uten å vite hvem Nelson Mandela egentlig var.

Bare for hvite

Den interne motstanden i Sør-Afrika var blitt knust før den virkelig ble slagkraftig. Regimet håpet at motstandslederne ville bli glemt, og hadde langt på vei lyktes i sin apartheid-politikk.

Hvite og svarte levde i adskilte verdener. Vi bodde i forskjellige bydeler, gikk på adskilte skoler, tisset på forskjellige offentlige toaletter, stod i forskjellige postkontorkøer og badet på forskjellige strender.

Vi hvite hadde bestandig alle fordelene. Og svarte borgere måtte ha sitt pass i orden for å bevege seg i 87 prosent av landet som var erklært «bare for hvite».

Les mer:

• Apartheid – da loven var hvit
  
• Tomm Kristiansens nekrolog: Nelson Mandela, 18.07.1918 - 05.12.2013
• Del ditt Mandela-minne i kondalanseprotollen

Mandela-myten

For hvite sørafrikanere var all svart opposisjon en del av et globalt kommunistisk totalangrep mot vestlig sivilisasjon, regissert av Sovjetunionen. Mandela og hans like ble fremstilt som blodtørstige terrorister, manipulert av kyniske kommunister. De hvite skapte sin egen Mandela-myte om en blodtørstig, hevngjerrig person som hadde som mål å drive de hvite ut av landet.

Aviser og den statlige kringkastingen var kontrollert enten av de hvite makthaverne eller hvite medieselskaper.

Tvungen verneplikt for alle hvite menn og militære drilltrening på skolen bidro til å styrke de hvites følelse av at de måtte forsvare seg. Det hvite regimet kunne selv definere hvem fienden var, og det ble lett til at alle svarte fikk merkelappen. Og jo mer det hvite regimet svertet frigjøringsbevegelsene, jo mer økte motstandsheltenes oppslutning blant den svarte befolkning, med et motsatt mytisk fortegn.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ikke-tema

Få hvite var villig til å sette seg inn i de svartes virkeligheten, brutaliteten i regimets undertrykkelse eller forsøke å forstå de svartes frihetslengsel.

For nesten samtlige av mine skolekamerater på den utelukkende hvite gutteskolen i havnebyen Durban var den svarte motstandskampen et ikke-tema. Da noen få av oss forsøkte å arrangere et politisk debattmøte med en svart skole i en av forstedene, ble det forbudt av rektor.

Da jeg ville lese en bok om avkolonialiseringen av Afrika skrevet av en afrikaner, måtte jeg til sentralbiblioteket. Boken måtte låses ut av et hvelv for forbudte og suspekte bøker. Jeg måtte signere for den og fikk ikke ta den ut av lesesalen. Jeg havnet vel også dermed i et eller annet sikkerhetspolitiregister.

Visste ikke hvordan han så ut

Mine foreldre var hvite liberale, slik at det var noen forbudte bøker i bokhylla hjemme og tidlig i tenårene begynte jeg å interessere meg for sørafrikanske politikk. Mens det i svarte miljøer ble fortalt muntlige historier om tidligere tiders frigjøringskamp, var det vanskelig å få slik kunnskap i hvite kretser.

Alle talene til Mandela og andre frigjøringsledere var forbudt i henhold til lovene mot terrorisme og kommunisme. Avisene hadde en gang publisert to eller tre bilder av Mandela på fangeøya i forbindelse med et propagandaframstøt fra regimets side. Men de ble ikke trykket opp på nytt i noen særlig grad.

Før Mandela ble løslatt i 1990 visste vi ikke hvordan han så ut. Vi hadde ikke hørt hans stemme, eller sett de få filmsnuttene av ham.

Under et feriebesøk i nabolandet Botswana i 1975 leste jeg for første gang Mandelas forsvarstale før han ble dømt. Der leste jeg også andre dokumenter om frigjøringsbevegelsen Den afrikanske nasjonalkongressen ANC. Noen ganger da vi var på høyfjellet fikk vi tilfeldig inn sendingen til Radio Freedom – kortbølge-sendingen fra ANC i eksil.

Så kom bevisstheten

Det var bare gradvis utover 1970-tallet at frigjøringskampen begynte å melde seg inn i de hvites bevissthet. Fra skolen kunne vi i noen få dager høre skyting fra nede ved havnen. Det var de første streikene i landet på over ti år. En lærervikar på skolen var med på organiseringen av streikene, som ble knust av politiet. Han gasset seg selv i hjel i fortvilelse.

I juni 1976 begynte skoleungdommer i Soweto og i andre svarte byer å demonstrere mot bruk av makthavernes språk, afrikaans, som undervisningsspråk. De fleste hvite applauderte bildene av politiet som åpnet ild eller som brukte pisk mot «de utakknemlige» svarte elevene som brente ned egne skoler, offentlige bygninger og ølhaller.

Igjen merket jeg at noen bilder av Mandela begynte å dukke opp i fotografier av massemønstringer eller at slagord som «Frigi Mandela» ble malt på vegger.

Det ble oppstarten til en voksende intern motstandskamp mot raseskillestyret. Det ville gå 14 år før regimet løslot Nelson Mandela. Og det var først da at de hvites propagandabilde av Mandela begynte å rakne.

Jan Speed, født i Sør-Afrika i 1960. Flyttet til Norge i 1978 for å unngå å bli innkalt til apartheid-hæren. Jobber som nettredaktør i Bistandsaktuelt.