NRK Meny
Kronikk

Mandela og den andres menneskelighet

«Twinkle, twinkle little star!» sang Nelson Mandela for en liten gruppe barnehagebarn i Oslo. De så forundret på denne høyreiste, svarte mannen som bøyde seg ned og sang for dem.

Nelson Mandela

Det går en linje fra Mandelas ønske om å forholde seg til fangevokternes barn, tvers gjennom viljen til å forhandle, til at han inviterte sin egen fangevokter til seremonien der han ble innsatt president.

Foto: LEON NEAL / Afp

Vi sto foran Det kongelige slott på slutten av nittitallet. Mandela hadde bedt bilkortesjen stoppe. En norsk general hadde løpt ned til barnehagelærerne og fortalte at Mandela hadde spurt om han kunne få lov til å møte barna.

Barna kom, og ble bedt om å synge for ham. De sto der, sjenerte og usikre. Da skjønte Mandela at han selv måtte synge. Så sang barna. Ingen forestilling for pressen. Bare Mandela som ønsket å møte barn.

I sin selvbiografi forteller han at fangevokterne på Robben Island ofte hadde med sine barn ut på øya. Når det skjedde, ønsket både han og de andre fangene å se barna, være i nærheten, håpet var å kunne stryke dem over håret. De var bare menn, både yngre og eldre. Men det var ingen barn. Ingen som ved sitt blotte nærvær, fortalte at livet går videre, eller at det menneskelige fellesskap omfatter mer enn bare menn. Barn representerte håp. Da myndighetene skjønte hvilken betydning barna hadde for fangene, ble fangevokterne forbudt å ta med seg barn ut på øya.

LES OGSÅ: NRKs Tomm Kristiansens nekrolog over Nelson Mandela

Skriv en siste hilsen i kondalanseprotollen

Ikke pasifist

Mandela satt i fengsel også fordi han var leder av ANCs væpnede del. Han var ikke pasifist. Derfor ble han aldri anerkjent av Amnesty International som en samvittighetsfange de kjempet for. Ikke-vold var for ham en del av en strategi som også kunne omfatte væpnet kamp.

Men, for alle som kjempet mot apartheid-regimet var han selve frihetssymbolet. I den sørafrikanske apartheid-tiden var det forbudt offentlig å nevne hans navn eller å vise bilder av han. Likevel var det han som ledet an gjennom de hemmelige forhandlingene som til slutt førte til at apartheid-regimet tok en ende. Mandela ble satt fri, – og aldri har vel Sør-Afrika sett en større folkefest enn den som da fant sted i februar 1990 i Cape Towns gater.

Både Mandela og de andre fangene ønsket å se barna, være i nærheten, håpet var å kunne stryke dem over håret.

Trond Bakkevig, prest og Sør-Afrika-ekspert

Før det kom til denne festen, var det en tid med mye usikkerhet. Den interne opposisjonen i Sør-Afrika hadde følelsen av å være i utakt med den eksterne opposisjonen, ANC.

Den interne opposisjonen ville ha et møte med den eksterne. I desember 1989 ble jeg bedt om å ta dette opp med Thabo Mbeki i den eksterne ledelsen. Vi møttes på et trangt hotellrom utenfor Paris. Thabo Mbeki snakket og snakket, – og røkte pipe. Luften ble tettere og tettere, uten at det kom noe ut av samtalene.

Noen måneder senere var Mandela fri, og kom til Geneve for å takke Kirkenes Verdensråd og kirkene for deres innsats i kampen mot apartheid. Thabo var i Mandelas følge. Da han så meg, kom han rett bort og sa: «Jeg kunne ikke si noe som helst. Jeg visste at forhandlingene foregikk.»

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

«Ubuntu» – å se den annens menneskelighet

Vi var mange som måtte tenke oss en gang til, da vi skjønte at Mandela hadde forhandlet med apartheidregimet. Han ventet ikke til opposisjonen på en eller annen måte hadde tvunget regimet i kne, tvunget det til å gi opp. Jeg tror det var hans menneskesyn som gjorde at han ville finne løsninger langs forhandlingsveien. Erkebiskop Tutu har mange ganger talt om «ubuntu» – å se den annens menneskelighet, uansett hvem han eller hun er, eller hva de mener.

Mandela tenkte på samme måten, og ville finne en løsning som bekreftet apartheid-ledernes menneskelighet – deres verdighet og selvaktelse.

Trond Bakkevig, prest og Sør-Afrika-ekspert

Mandela tenkte på samme måten, og ville finne en løsning som bekreftet apartheidledernes menneskelighet – deres verdighet og selvaktelse. Det går en linje fra hans ønske om å forholde seg til fangevokternes barn, tvers gjennom viljen til å forhandle, til at han inviterte sin egen fangevokter til seremonien der han ble innsatt som Sør-Afrikas president.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Mandela og kong Harald

Mandela var ikke spesielt god på småprat, men han var alltid oppriktig til stede. 17. mai 1992 deltok han ved gudstjenesten i Domkirken i Oslo. Han ble mottatt som en rockestjerne. Domkirken var fullpakket. Mange kom ikke inn. Da gudstjenesten var over, snakket han med folk som ble sittende igjen i kirkebenkene, spesielt en som satt med pusteapparat.

To menn som åpenbart satte hverandre høyt. Kanskje de møttes nettopp i det at de som statsledere, hadde ansvar for enheten i mangfoldet.

Trond Bakkevig, prest og Sør-Afrika-ekspert

Da kong Harald med følge senere kom til Sør-Afrika, var det lett å se at de to fant hverandre. Og – det samme var synlig da Mandela noen år senere kom til Oslo. To menn som åpenbart satte hverandre høyt. Kanskje de møttes nettopp i det at de som statsledere, hadde ansvar for enheten i mangfoldet.

Når Mandela ble en av de viktigste politiske ledere i det tyvende århundre, tror jeg det handler om at han uanstrengt kombinerte «ubuntu» – bekreftelsen av den annens menneskelighet – med viljen til å konfrontere urett, og samtidig holde opp en visjon som kunne deles også av dem som hadde begått urett. Han inviterte til fellesskap i kamp for frihet og rettferdighet.