Nelson Mandela, 18.07.1918 - 05.12.2013

Verdens ledende statsmann – det var den gjennomgående karakteristikken av Nelson Mandela.

Det er skrevet 800 sanger om ham. Hundrevis av veier, parker og torg bærer hans navn. Det er satt opp statuer over hele verden, siste på Trafalgar Square i London for 4 år siden.

Han er æresdoktor ved universiteter på hvert kontinent.

• Les også: Lite glimt inn i Mandelas verden
• Les også: 20 år siden portene åpnet

I spørrespalter svarer de fleste «Mandela», når de blir spurt om hvem de helst ville spist middag med.

Men han var ingen underholdningsartist, selv om han ble sett sammen med film- og fotballstjerner, og mottok verdensmisser i sitt eget hjem.

Han var en frigjøringsleder. Han sto i spissen for en frigjøringsbevegelse med en egen militær fløy. Den var han også kommandant for.

Født som høvdingsønn

Rolihlahla, det var navnet han fikk da han ble født 18. juli 1918.

Han vokste opp i Mvezo i Transkei, med sitt duvende landskap i grønt og grått.

Som andre gutter gjette han familiens sauer langs grasgangene. Han var høy som barn, og dem han gikk på skole med har fortalt meg at han var en alvorlig gutt, seriøs i sitt skolearbeid og ikke for munter.

Hans far hadde fire koner, han var sønn av den første.

Mandela kom av høvdingslekt, og var eslet til noe stort. Misjonærer så hans talent og fikk ham inn på gode skoler

Det var der han fikk Nelson-navnet. Han syntes det var greit, men litt pussig, å bli oppkalt etter en britisk sjøhelt.

Trosset lovene

Som tenåring ble han forsøkt giftet bort til en lokal pike han aldri hadde sett. Det skremmende prosjektet var ham så motbydelig at han gjorde flere rømningsforsøk, og lyktes til slutt.

Han kom til Johannesburg, og det var først der han møtte apartheid, forskjellsbehandlingen mellom svart og hvite. Hjemme var det få hvite til å undertrykke andre, og han var vokst opp i forvissningen om å være spesielt utvalgt.

Det bemerkelsesverdige ved hans storbyoppførsel var hvordan han ignorerte apartheidlovene.

Han satt på benker som kun var for hvite, gikk på toaletter som var forbudt for svarte. Han klaget inn politikonstabler og bussjåfører for klanderverdig oppførsel.

Mandela bodde i Soweto, der også andre ledere av frigjøringsbevegelsen ANC holdt til. Hans hus står der fortsatt, og er omgjort til museum.

(Saken fortsetter under videoen)

«Den svarte pimpernell»

Mandela tok juridisk utdannelse per brevkurs ved et universitet i London og åpnet etter hvert et advokatkontor sammen med Oliver Tambo, en annen av heltene fra frigjøringstiden.

Mandela tilhørte den unge, sinte delen av ANC, African National Congress.

Bevegelsen ble startet i 1912, seks år før han selv ble født. Det var en moderat forening av svarte lærere, leger og prester som med ikkevold kjempet for sine rettigheter.

De kom ingen vei, og det var Mandela som rundt 1960 kjempet gjennom at ANC skulle få sin væpnede fløy, «Nasjonens spyd».

Dette skulle være en milits som angrep samfunnsinstitusjoner som politistasjoner, kraftverk og militære installasjoner. Terror og drap av mennesker skulle unngås.

Mandela ble leder for militsen, som bygde opp celler i nabolandene. Han gikk samtidig under jorda, og ble kalt «Den Svarte Pimpernell».

«Bantustans» – rasereservatene

I sin selvbiografi «Veien til frihet» har Mandela levende beskrevet denne perioden.

Han var blitt gift med Winnie Mandela, Sør-Afrikas første svarte sosialarbeider, men så verken henne eller to barna.

I denne perioden foretok Mandela er omfattende reise til andre afrikanske land for å søke støtte til ANCs politiske arbeid mot apartheidregimet.

Det svarte flertallet levde i ussel fattigdom, slik de gjorde mange andre steder i Afrika. Forskjellen i sør var at det hvite mindretallet hadde vedtatt lover som svart på hvitt sa hva som tilhørte de svarte og hva som tilkom de hvite.

Etter at Nasjonalistpartiet vant valget i 1948, innførte statsminister Hendrik Verwoerd lover som ga de hvite mesteparten av jorda. De svarte ble stuet sammen i rasereservater, kalt «bantustans».

Mandelas fortellinger gjorde inntrykk blant Afrikas statsledere.

«Et ideal jeg er beredt for å dø for»

ANCs lederskap hadde tilhold på en gård i Rivonia, midt mellom Johannesburg og Pretoria.

De var kledd opp som gårdsarbeidere, men hadde sine planleggingsmøter og reiste rundt til støttegrupper over hele landet.

I 1963 slo sikkerhetspolitiet til og arresterte samtlige aktivister, bortsett fra Mandela. Han var allerede arrestert for å ha krysset grensen ulovlig.

Med Rivonia-kuppet hadde Sør-Afrikas hvite regime kneblet kampen mot apartheid.

Det var rettssaken mot Mandela og de øvrige åtte aktivistene som vekket verdens oppmerksomhet, og Mandelas forsvarstale er blitt stående som et retorisk mesterverk.

Nylig ble opptakene fra retten funnet i en skuff under opprydding i rettslokalet i Pretoria, og utdrag av talen kan nå høres:

«Jeg har valgt å vie mitt livsløp til kampen for det afrikanske folket. Jeg har kjempet imot hvit dominans, og jeg har kjempet imot svart dominans. Jeg har holdt fast ved idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle kan leve sammen i harmoni og med samme muligheter. Dette er et ideal som jeg vil leve for og også håper vil bli oppnådd i min livstid. Men om det skulle kreves, så er det et ideal som jeg er forberedt på å dø for.»

Livet på Robben Island

Han ble dømt for planlegging av sabotasje, og fikk livsvarig fengsel. Han risikerte dødsstraff.

Nelson Mandela satt 27 år i fengsel, de fleste på fangeøya Robben Island utenfor Cape Town. Fengselet hadde sin egen avdeling for politiske fanger.

På rekke og rad satt hele den svarte intelligentsia i sine celler, hele det kommende lederskap samlet i én korridor.

Mandela var den ubestridte leder i fengselet, og klarte å forene aktivister fra de ulike politiske bevegelsene om en hovedlinje: Sør-Afrika skal være et demokratisk samfunn for alle, svarte som hvite.

Tanken om at «nå er det vår tur» var ham helt fremmed.

I kirkene ba de for ham, han var deres Moses.

«En dag skal havet igjen åpne seg og Mandela skal gå tørrskodd fra Robben Island og inn til Cape Town for å gi oss det lovede land med stemmerett og likhet for alle», sa prestene.

Soweto i brann

Mandela ble overført til Pollsmoor-fengselet i 1982. Justisministeren ønsket å møte han med tanke på forhandlinger om en frigivelse.

Forhandlingene tok mange år.

Imens ble motstanden mot apartheid hardere, og sammenstøtene med politiet stadig mer brutale.

Opptøyene startet allerede i 1976, da politiet skjøt ned demonstrerende skoleungdom i Soweto og drepte minst 700 barn. De svarte bydelene sto i røyk og brann.

Justisminister Kobie Coetzee hadde innsett at Mandela, som hadde folket bak seg, var nøkkelpersonen til en løsning. Bare han kunne stagge ungdommen.

Fra Robben Island hadde Coetzee hørte svært anerkjennende karakteristikker av denne samfunnets verste fiende.

«Resten av mitt liv gir jeg til dere»

Til slutt ble Mandela overført til Victor Verster-fengselet i det vakre vindistriktet Paarl.

Der flyttet han inn i fengselsdirektørens bungalow med egen nøkkel, egen tjener og eget svømmebasseng. Der holdt han hyppigere møter med andre ANC-ledere og med regjeringen.

Han ble løslatt 11. februar 1990. Han gikk ut fengselsporten hånd-i-hånd med Winnie.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Sin første tale i frihet holdt han fra balkongen på det gamle rådhuset i Cape Town.

– Resten av mitt liv gir jeg til dere, runget det over Grand Place, og 10.000 mennesker danset til dunkende popmusikk.

• Les også: Talen som løslot Nelson Mandela

«Free at last!»

Mandelas livsverk ble til i de kommende årene. En ny grunnlov skulle skrives, og i afrikansk stil satte han og president Frederik Willem de Klerk seg ved den grønne filtduken og skapte en av verdens mest moderne og liberale grunnlover.

Den ble til i afrikansk stil, med gjensidig konsensus. Det var som om to gamle høvdinger satt under akasietreet i endeløse samtaler.

Med en ny demokratisk grunnlov i hånd kunne apartheidregimet regissere sin egen undergang gjennom valgene i 1994.

Den politiske voldsbølgen la seg den dagen alt folket stilte opp i lange køer for å stemme.

Jeg var på ANCs valgvake i Johannesburg den kvelden, hvor korene sang og gjestene danset. Og så kom Mandela. Han tok mikrofonen og sa:

– Endelig kan vi rope det fra hustakene: Free at last!

Han ble innsatt utenfor det majestetiske presidentpalasset i Pretoria 10. mai. Også denne talen vil bli stående:

«Aldri, aldri, aldri igjen, skal noen i dette vakre land undertrykke en annen.»

Forsonet nasjonen

I løpet av sine fem år som president tok han sjelden politiske grep. Det overlot han til den ene av sine to visepresidenter, Tambo Mbeki. Den andre var for øvrig F.W. de Klerk.

Mandela brukte sine presidentår til å holde Sør-Afrika sammen og lege sårene.

Han opprettet sannhets- og forsoningskommisjonen, hvor det ble gitt amnesti til mer enn 20.000 mennesker.

Det var en sjokkerende prosess hvor folk hver dag kunne se de skyldige og høre deres beretninger. Og deretter bivåne deres håndtrykk og unnskyldninger til enker og faderløse.

Han besøkte hvite forretningsfolk og ba dem om ikke å flytte kapitalen. Han besøkte enka etter selveste apartheidarkitekten, Henrik Verwoerd. Og barn som hadde bursdag, kunne ringe ham på hans fødselsdag.

Bruddet med Winnie

Etter en smertefull skilsmisse med Winnie, der skittentøyet ble vasket ved høylys dag og i full offentlighet, flyttet Mandela fra Soweto til en forstad ikke langt fra Rivonia.

Dit flyttet også hans tredje kone en tid etter, Graca Machel, enken etter Mosambiks første president Samora Machel.

Hun ble tatt meget vel imot av sørafrikanerne, og Mandela introduserte henne med ordene:

– Jeg spirer som en blomst.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kampen mot hiv

Etter sin avgang som president opprettet han Nelson Mandela Foundation som et arkiv, dialogsenter og formidlingssenter av de verdier han har stått for. Stiftelsen har også samlet inn penger til barn og aidssyke. Ikke minst det siste tema har ligget ham tungt for hjertet.

Hans sønn døde av aids og han innrømmet at hans regjering ikke tok kampen mot hiv på tilstrekkelig på alvor.

Han kritiserte, riktignok med stor forsiktighet, sin etterfølger Thabo Mbekis unnfallenhet og bagatellisering av hiv som sykdom.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

«Han var deres Moses»

Mandela var et høvdingemne som rømte hjemmefra, som tok juridikum pr. brevkurs, ledet en opprørshær og ble vinner av Nobels fredspris. Han styrte landet i fem år, men satt 27 år i fengsel.

Som ung var han sint og revolusjonær. Som gammel skapte han en forsoningsprosess som verden ikke har sett maken til.

Det Sør-Afrika han nå forlater har fortsatt store forskjeller etter hudfargen. Men alle vil likevel takke ham når han nå har trukket sitt siste sukk.

De hvite for at han brakte dem ut av isolasjonen. De svarte fordi han ga dem verdighet og rettigheter. Endelig kunne de rette ryggen.

Han var deres Moses.