Partileder Trygve Slagsvold Vedum vet ikke om han vil støtte Norges klimamål for 2030, om han støtter Norges avtale med EU om årlige klimakutt, eller om han støtter prinsippet om at forurenser skal betale.
Det siste vil si at det må bli dyrere å forurense, noe det har vært bred enighet om i Stortinget i over ti år.
Det Senterpartiet derimot er tydelige på, er at de er mot flere av de klimatiltakene som vil kutte mest utslipp de neste ni årene, blant annet opptrapping av CO₂-avgiften til 2000 kroner per tonn, og reduksjon i kjøttforbruk.
Senterpartiet mangler altså gode svar i vår tids viktigste solidaritetssak. Da skulle man tro Vedum brukte tiden over den joviale kaffekoppen på å meisle ut gode klimaforslag som samtidig ivaretar andre hensyn som han er opptatt av.
Men det er ikke det han gjør. Vedum aksjonerer.
Han kjører dieselbilen sin opp på fortauet i boligområder i Oslo sentrum i protest mot at regjeringen endelig – så vidt – gir byene lov til å gjøre bylufta bedre for befolkningen sin.
Også i Stortinget har Vedum vist stor misnøye mot å tillate utslippsfrie soner i storbyene, selv om dette er sterkt ønsket lokalt, og Senterpartiet i Oslo stemte for.
Fornærmer lokalbefolkningen
Det er ikke MDG han fornærmer når han breier seg ut og ruser diesel utenfor barnehager og soverom i Oslo. Det er lokalbefolkningen, som har krav på gode nærmiljø og beskyttelse mot helsefarlig luft.
Enda merkeligere er det at etter dette utspillet fra Vedum, slettet Senterpartiet viktig informasjon om klimapolitikken sin fra sine egne nettsider, blant annet at partiet støtter målet om at det ikke lenger skal selges nye fossilbiler fra 2025.
Det er krefter i Senterpartiet som reagerer på ledelsens miljøfiendtlige linje.
MDG samarbeider godt og mye med Senterpartiet i lokalpolitikken, og vet at det finnes mange som er oppriktig opptatt av jordas bærekraft og generasjonene etter oss.
Lokalt møtes vi ofte i saker om vern av matjord, eller ivaretakelse av lokale skoler, tjenester og jobber som er viktig i folks hverdag.
Lokalt finner vi også ofte en annen holdning til klima og natur i Senterpartiet enn den vi ser fra ledelsen.
Mer klimavennlig før
For Senterpartiet har ikke alltid vært en klimasinke. I 1989 gikk partiet til valg på å halvere norske utslipp innen år 2000.
I 2000 valgte Sentrumsregjeringen med Sp, KrF og Venstre å gå av på gasskraftsaken, og satte altså klimaet foran egne posisjoner i regjering.
De var med på de brede forlikene i 2008 som blant annet fastslår prinsippet om at forurenser betaler, føre var-prinsippet og at klimapolitikken må gi betydelige utslippsreduksjoner både i Norge og i utlandet.
De var også med på klimaforliket i 2012, og i 2013 sørget Sp og resten av den rødgrønne regjeringen for å stramme inn på de svært gunstige skattefordelene til oljebransjen.
Så sent som i 2016 foreslo Sp sammen med MDG, Ap og SV å sørge for at avgiftene på fossilt drivstoff og forurensende transportmidler gradvis økes. Ja, du leste riktig.
Det er helt sikkert strategiske grunner til den linja Sp-ledelsen har lagt seg på. For hvem ønsker ikke å bli fortalt at vi slipper å endre oss selv om vi har en krise, og at viktige tiltak for klima og natur bare er symbolpolitikk?
Farlig strategi
Men strategien er farlig. Den bidrar til å svekke miljøpolitikkens legitimitet og oppslutning i befolkningen, mens det vi trenger nå er partier som tør å være ærlige og ta ledelse i en helt nødvendig, grønn omstilling.
Det største problemet med klimatiltak er nemlig ikke at den jevne nordmann vil merke dem. Tvert imot er det fordi folk flest merker høyere bensinpris at det fungerer. Det gir oss et nødvendig dytt.
Det største problemet med norsk klimapolitikk har i alle år vært at politikerne ikke tør å gjøre det som folk vil merke, selv ikke når det kan skape mange nye jobber og gi barna våre en trygg framtid. Fagre løfter i brede enigheter har derfor ikke ført til noe særlig utslippskutt overhodet.
Den gjennomsnittlige nordmann er en del av verdenseliten. Som velstående oljenasjon har vi et enormt ansvar for å bidra til verdenssamfunnets vei ut av klima- og naturkrisa.
Vedum mener at det er dem med dårligst råd som rammes mest av miljøavgifter, men statistisk sett er det helt feil. De med dårligst råd har ikke egen bil eller førerkort.
Flere og flere av dem bor i de største byene, og er helt avhengig av et godt og rimelig kollektivtilbud.
De som har minst er i tillegg dem som rammes hardest av forurensning og klimaendringer, også i Norge, fordi det koster å forsikre huset ditt mot flom eller boliger med trafikkstøy og luftforurensning er billigere.
Geografi er viktig
Sosiale og geografiske skjevheter ved miljøpolitikken er likevel noe også MDG er på vakt for.
Hvis Vedum er klar for å se på hvordan folk i hele landet med ulik tykkelse på lommeboka kan få muligheten til å leve miljøvennlig, kan han starte med å vurdere det MDG foreslår.
Vi vil blant annet rulle ut ladestasjoner for elbil i hele landet, bygge ut bedre kollektivtilbud og senke prisen på buss, tog og ferje. Vi vil også gjøre økte miljøavgifter på bensin og diesel til en folkelig klimabelønning.
Det innebærer at pengene som staten får inn fra CO₂-avgiften deles ut igjen til alle, med geografisk vekting som gjør at alle som bor utenfor byene og er mest avhengig av bil, får dobbelt så mye utbetalt som andre.
I tillegg må vi senke inntektsskatten kraftig for dem med minst. Sosial omfordeling skal skje med gode velferdsordninger og over skatteseddelen, ikke over bensinpumpa.
Det er greit å si nei til enkelte klimatiltak. Det er i alle fall svært vanlig. Men det er ikke greit å være et parti på rundt 20 prosent på målingene og ikke komme med egne forslag til klimatiltak som gjør jobben.
Skogplanting og produksjon av norsk biodrivstoff, som Senterpartiet ofte nevner som klimatiltak, tar oss rett og slett ikke i mål alene. Vi kommer ikke utenom å måtte fase ut produksjon og bruk av fossil energi.
Ved kjøkkenbenken til Vedum står det visstnok at «Du skal behandle jorden som om du skulle leve evig». Vi skulle gjerne sett mer av akkurat det om dagen fra Senterpartiets leder.
