Idrettskonkurranser vekker – heldigvis – sterke følelser hos svært mange. Det er som det skal være at engasjementet både ute på tribuner og inne foran TV- og PC-skjermer blir heftig, når de beste utøverne fra ulike idrettsfeberrammede nasjoner under et VM eller OL kjemper om medaljer. Litt sjåvinisme og noen partiske utrop i kampens hete hører da med og gjør ingen større skade.
Langt mer betenkelig, og potensielt langt mer farlig, blir det når sjalusi og antipati mot fremgangsrike utøvere også bobler over utenfor arenaen og mellom konkurransene. Det gjelder særlig hvis utøveren står oppe i en situasjon hvor hun/han anklages for juks og mulige straffbare forhold, i eller utenfor idretten sin. For ordens gjelder det selvsagt like mye hvis det er snakk om en utøver som ikke er norsk. Og mange her i Norge bør huske dette til fremtidige saker med dopinganklager i andre land.
Noen raske streiftog gjennom kommentarfelter og sosiale medier fra de siste dagene bekrefter dessverre dette problemet, og gir grunn til litt ettertanke. Etter nyheten om Therese Johaugs positive dopingprøve er det offentliggjort mye saklig og relevant, men også mye usaklig, noe sårende og noe opprørende.
En del av det usaklige, sårende og/eller opprørende kommer som vanlig fra anonyme nettroll, men foruroligende mye kommer tilsynelatende fra vanlige nettbrukere. Jeg skal her kort påpeke syv tankekors fra debattene om saken.
For det første: Forhåndsdømmingen. Therese Johaug har avlagt en positiv dopingprøve, men er ikke dømt for doping. Saken hennes er fortsatt under utredning i Antidoping Norge, før den skal inn for avgjørelse hos domsutvalget i Norges Idrettsforbund. Det er for tidlig å trekke konklusjoner både om skyldspørsmålet og straffeutmålingen. Altfor mange der ute synes likevel allerede å ha konkludert om begge deler – og tilkjennegjort det i til dels i sterke moralske ordelag.
For det andre: Den moralske fordømmelsen. Det er et legitimt synspunkt at utøvere som har brukt ulovlige preparater bør straffes med årelang utestengelse, nær sagt uansett omstendigheter. Men selv om man synes det, bør man være svært forsiktig med å hevde at det ligger målbevisst og umoralsk juks fra utøveren bak enhver positiv dopingprøve. Det gjelder særlig hvis det er snakk om en utøver som har tilhørt verdenstoppen i mange år og avlagt hundrevis av negative dopingprøver. I en slik sak er det fullt mulig for en utøver å bli sittende igjen med et juridisk ansvar uten å ha gjort noe moralsk galt.
For det tredje: Generaliseringene om andre landslagsløpere. Det har tidligere i år vært en sak hvor én astmatisk utøver fra det norske herrelandslaget ble idømt en kortvarig utestengelse, for å ha brukt en lovlig astmamedisin på en ureglementert måte. Den nye saken ser ut til å dreie seg om at én utøver fra det norske kvinnelandslaget har avlagt én positiv test på ett preparat som er ulovlig, men med en så liten mengde at det ikke vil være prestasjonsfremmende for kommende konkurranser. Uansett hva man måtte mene om de to sakene glir spekulasjonene ut i en absurd kollektiv fordømmelse mot andre utøvere der, hvis man hevder at det norske landslagets fremganger de siste årene er basert på organisert doping. Det er fullstendig meningsløst å trekke sammenligninger til landslag fra andre land som har basert seg på storstilt organisert og institusjonalisert juks. Det er om mulig enda mer meningsløst, og dessuten enda mer fornærmende, når utøvere som har avlagt flere hundre negative og ingen positive dopingprøver blir beskyldt for å ha vunnet alle sine medaljer ved hjelp av doping.
Landslagslege Fredrik Bendiksen har trukket seg fra sin stilling.
Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpixFor det fjerde: Hetsen mot legen. Landslagslegen Fredrik Bendiksen har påtatt seg fullt ansvar for en grov feilvurdering i Johaug-saken og gått av. Det beviser på ingen måte av han ikke har nødvendig medisinsk kompetanse og/eller at har hatt noen slags tvilsomme hensikter.
Knapt noen lege går gjennom et langt yrkesliv uten å gjøre alvorlige feilvurderinger. Den aktuelle legen har bak seg flere tiår med en arbeidsinnsats som klart tilsier høy faglig kompetanse og etisk standard. Hets av legen er skuffende og skremmende lesning.
For det femte: Forhastede konklusjoner om skiforbundets ledelse. Det er lett å si seg enig i en påstand om at opprydningen etter Johaug-saken kan avdekke så grunnleggende systemsvikt at en eller flere i landslagsledelsen og/eller skiforbundets ledelse også må ta ansvaret og gå av. Det er noe vanskeligere å forstå krav om at en eller flere navngitte personer må gå her og nå, mens det fortsatt er under utredning hva som har skjedd, hvilke konsekvenser det vil få for utøveren og hvem som har ansvaret for det. Motsatt vei er det selvsagt også forhastet alt nå å ha konkludert med at saken ikke bør få konsekvenser for noen høyere opp i systemet.
For det sjette: Latterliggjøring av følelser. Ansvaret for ikke å ta ulovlige preparater ligger i siste instans alltid på utøveren. Det bør likevel ikke være vanskelig for noen å forstå at en utøver som etter å ha fulgt landslagslegens anbefalinger blir beskyldt for brudd på dopingregler og risikerer en langvarig utestengelse, opplever situasjonen som svært frustrerende og har behov for å legge frem sin versjon. Therese Johaug kunne sikkert under andre omstendigheter ordlagt seg bedre om den siden av saken. Men hun fortjener her og nå ros for sin åpenhet snarere enn spydigheter for sine følelsesutbrudd.
For det syvende, siste og viktigste: Mangelen på menneskelig empati. Bak alle oppslagene er utøveren Therese Johaug, i likhet med landslagslegen Fredrik Bendiksen – og utøveren Martin Johnsrud Sundby i den tidligere saken – også et menneske. Kanskje kan bare den som selv har forsøkt å holde seg oppreist gjennom en slik voldsom mediestorm helt ut forstå hvilken påkjenning det er. Men alle bør kunne forestille seg at det er en ekstremt stor påkjenning.
Kanskje kan bare et menneske som selv har stått overfor faren for å bli stemplet som juksemaker og utestengt for flere år fra en arena, etter å ha brukt titusenvis av timer på å nå verdenstoppen der, helt ut forstå hvor faretruende og hvor urettferdig det kjennes. Men alle bør kunne forestille seg at det en ekstremt ubehagelig situasjon å havne i, særlig når den kan bli stående uavklart over lengre tid.
Mye som de siste dagene har blitt sagt om aktører fra Johaug-saken ville vært greit hvis det var snakk om omtale av romanfigurer eller rollefigurer fra TV-serier, men er ikke lenger greit når det sies om levende mennesker av kjøtt og blod – med hjerte og hjerne.
Hvis empatien og respekten for andre mennesker på den måten blir glemt risikerer vi å ende opp med en toppidrettsverden som er så hard og kald at ikke bare etablerte verdensstjerner, men også unge talenter som skulle være idrettens fremtid, betakker seg fra å delta.
Disse korte betraktninger om et komplisert tema avsluttes herved med en enkel oppfordring til de mange der ute som denne uken i ulike fora diskuterer Johaug-saken – og/eller i fremtiden vil diskutere lignende saker fra sport, politikk, kultur eller andre deler av samfunnslivet:
Vær alltid forsiktig med offentlig å trekke forhastede og/eller forenklede konklusjoner om ulike aktører i en pågående sak – og glem aldri at aktørene i saker fra virkeligheten også er mennesker!
Følg debatten: og
- Les mer:
- Les mer:
- Les mer:
