Mange venter på bedre svar – og det haster

Dagens debatt om elektrifisering av sokkelen har en tjuefem år lang forhistorie av politisk konflikt.

Elementene har vært de samme som nå: Kampen for å nå klimamål, finnes det nok kraft, og er kostnadene for staten og oljeselskapene akseptable.

Likevel kom den aller første beslutningen nærmest av en tilfeldighet:

Den enorme Troll A-plattformen som ble klargjort for å produsere gass fra Trollfeltet i 1996, var så stor at det var plass til et stort omformeranlegg på selve plattformen , og dermed ble det tilkobling fra Kollsnes-der det var tilgjengelig strøm.

Dermed fikk en for alvor øynene opp for muligheten: Elektrifisering av norsk sokkel.

Når dette vakte oppsikt var bakgrunnen de stadig økende utslippene fra petroleumssektoren , som gjorde det umulig for Norge å nå sitt klimamål innen 2000. Politikerne hadde undervurdert oljefeltenes levetid, og mengden av CO₂-utslipp fra plattformene.økte langt mer enn prognosene hadde spådd.

I ulike etapper de nærmeste årene ble det likevel langt fra en rettlinjet fortelling. I en reportasje i DN Magasinet fra 2014 blir det listet opp en serie av feilbeslutninger og kriser som forsinket prosessen med elektrifisering.

Støtten til å elektrifisere sokkelen slår sprekker

Kriser

Etter Troll A vurderte Oljedirektoratet og NVE nye elektrifiseringsprosjekter, men konklusjonen var at det ble for dyrt. Nok en gang var det feltenes levetid som ble undervurdert og kostnaden per redusert tonn CO₂-utslipp dermed overvurdert.

Det ble tildelt nye lisenser og en lang rekke felt kom i gang uten elektrifisering,

Neste store runde ble under den rødgrønne regjeringen i 2007.

Tross politisk vilje både i regjering og gjennom klimaforliket samme år, ble det heller ikke den gang gjennomført elektrifisering.

Beregningene fra både SSB og NVE viste seg i ettertid kraftig å undervurdere både tilgangen på kraft og prisen på klimakvoter i EU. Dermed ble analysen at elektrifisering kun ville føre til import av strøm produsert på kullkraft.

Med andre ord ingen global utslippsreduksjon. Elektrifiseringen ble bremset igjen.

Den neste og største konflikten kom etter at feltene på Utsirahøyden med kjempestore petroleumsressurser ble funnet.

Statoil konkluderte etter hvert med en begrenset elektrifisering, på grunn av kostnadene. Den rødgrønne opposisjonen aksepterte ikke regnestykkene, og Frps oljeminister Tord Lien måtte i mai 2014 godta at Venstre og KrF skapte flertall for en områdeelektrifisering av alle plattformene på Utsira-høyden, ikke bare Johan Sverdrup-plattformen.

Når ikke klimamålene

Parisavtalen som ble inngått under klimatoppmøtet i 2015, endret spillereglene i klimadebatten.

Nå skulle hvert enkelt land forplikte seg til nasjonale kutt og rapportere til FN. Den nye Støre/Vedum-regjeringen har i tillegg skjerpet klimamålene til 55 prosent utslippskutt for hele økonomien innen 2030.

Alle kutt skal skje nasjonalt.

Utslippene fra petroleumssektoren er 13,2 millioner tonn CO₂ per år (2020), og utgjør 27 prosent av alle norske utslipp.

Uavhengig av hva man tror om den globale klimaeffekten av elektrifisering, er det krevende å peke på alternative realistiske utslippskutt innen åtte år.

Beslutninger i akutte kriser

Prissjokket på strøm i høst og vinter har skapt et opphetet debattklima. Spør oljeminister Marte Mjøs Persen og Jonas Gahr Støre om det.

Sett utenfra er frykten at beslutninger som fattes nå med langsiktige konsekvenser kan bli preget av behovet for å løse en akutt krise.

Var beslutningen om å kun føre strøm fra det kommende havvindanlegget i Nordsjøen inn til Fastlands-Norge et slikt utslag?

Ingen utenom aktørene selv vet det sikkert, men det er betimelig å stille spørsmålet.

I hvert fall var begrunnelsen fra Trygve Slagsvold Vedum da vedtaket ble presentert, dominert av behovet for å bidra til lavere strømpriser i Norge.

Men strømmen kommer til Norge tidligst om seks til sju år. Og -er virkelig et anlegg på grensen til Danmark med lange øverføringskabler det ideelle prosjektet for å skaffe strøm til fastlandet?

Grønt lys for havvind – folk flest får milliardregning, frykter opposisjonen

Skjerpet krav til elektrifisering

Dersom den akutte energikrisen preget beslutningen om havvind, er det i så fall ikke første gang.

Da pandemien våren 2020 førte til oljeprisfall og galopperende ledighet, vedtok Stortingsflertallet en skattelettepakke for oljenæringen som virker i økonomien langt inn på 2020-tallet.

Olje- og gassprisene er for øvrig – knapt to år senere – rekordhøye.

Da Finansdepartementets rådgivende utvalg publiserte sin uttalelse for et par uker siden , kom økonomene med Steinar Holden i spissen , med en sjelden advarsel om de framtidige effektene av oljeskattepakken:

«En skattelette i kjølvannet av et kraftig oljeprisfall kan også føre til forventninger om nye skatteletter ved fremtidige oljeprisfall. Slike forventninger kan føre til økt risikotaking hos oljeselskapene, og til at det gjennomføres letevirksomhet som er samfunnsøkonomisk og statsfinansiell ulønnsom.»

I den samme oljeskattepakken vedtok stortingsflertallet , inkludert FRP, at utslippene fra sokkelen skulle reduseres med 50 prosent innen 2030,sammenlignet med 2005-nivå. Til da hadde målet vært 40 prosent. I bransjen frykter mange at denne siste økningen av ambisjonene kan være uklok .Skal en nå dette målet risikerer man at prosjekter med kort levetid eller svært høye kostnader blir elektrifisert , uten tilstrekkelig samfunnsnytte. Muligens er denne frykten ubegrunnet, men konsekvensen av denne endringen ble ikke utredet og analysert da skattepakken ble vedtatt i Stortinget i juni 2020 etter en intens og kortvarig prosess.

Aker BP-sjefen: – Vi ba ikke om skattelette

Rydd opp i debatten

Med utgangspunkt i historikken med feilkalkuleringer og langsiktige beslutninger tatt i akutte krisesituasjoner, fornemmer jeg et behov hos mange (som ikke selv er aktører):

Vi må rydde opp i argumentene som nå kastes inn i den offentlige debatten etter at strømkrisen ble den dominerende politiske saken:

Bare slik kan man skille mellom politiske vurderinger og fakta.

Og spørsmålene er mange:

• Hvordan påvirker utenlandskabler strømprisene – betydelig eller marginalt?
• Hva vil kraftsituasjonen være om 5- 10 år?
• Hva er et realistisk veikart for å nå klimamålene innen 2030?
• Vil en kostbar elektrifisering føre til reduserte klimautslipp globalt?
• Hvorfor er en makspris på strøm lite fornuftig?

Mange venter på bedre svar. Og det haster.