Når jeg leser innlegget fra Ingrid Marie Asphaug på NRK Ytring blir jeg både trist og lei meg. Hvis dette er representativt for de neste generasjonene, vil det faktisk ta enda lengre tid før vi oppnår mer likestilling på toppen i næringslivet, og kommer til det nivået vi skal og bør være.
Hvor kommer slike holdninger fra? Både hjemme og på skolen må vi legge et godt grunnlag. Alle vi foreldre i Norge er pålagt et ansvar. Vi må fortelle døtrene våre at det er mulig å nå så langt man ønsker.
I Norge skal det være mulig å stå på, mene noe, ta ordet i forsamlinger, delta i diskusjoner og styrke selvtilliten. Jenter og gutter skal vurderes på samme grunnlag, og en mening har like stor verdi uavhengig av hvem som ytrer den.
Jeg fikk den støtten hjemmefra da jeg vokste opp. Både fra min mamma og pappa. Det har betydd uendelig mye for meg senere i livet, og er en viktig faktor til at jeg er der jeg er i dag. Det har vært viktig for meg når jeg oppdrar mine barn. Allikevel har jeg tatt meg selv i å behandle barna mine forskjellig. I en lengre periode smurte jeg matpakke til sønnen, mens datteren min ordnet det selv. Det er små, men viktige ting, og jeg innså heldigvis at gjorde ham en bjørnetjeneste.
Det er viktig å ha et godt tillitsforhold innenfor hjemmets fire vegger og snakke om dagens hendelser på skole og jobb. Vi må sørge for at barna og ungdommene våre ønsker å snakke om og diskutere uheldige hendelser med hersketeknikker og trakassering. Ved at dette blir en del av samtalen rundt middagsbordet blir både foreldre og barn mye mer bevisst problemstillingen – for det er lett å avfeie det med at det ikke lenger er problem hvis vi ikke snakker høyt om det.
Det hviler også et stort ansvar på skolen og lærerne å oppmuntre til at alle deltar i timene, at det er takhøyde for gode diskusjoner og til å oppmuntre jenter til å velge fag det ikke har vært så vanlig for jenter å velge. Noen ganger trenger jentene å heies litt mer på underveis, så la oss sørge for at jenter som vil ta ordet også får støtte og selvtillit fra omverdenen.
På det personlige plan ble jeg ikke helt fortrolig med å snakke høyt i forsamlinger, diskutere og debattere før jeg studerte I USA hvor aktivitet i timen var en viktig faktor når endelig karakter skulle settes. Det ga et ekstra, og ikke minst viktig, dytt i riktig retning!
Hvis det å vise vei, påvirke og styre de store samfunnsendringene som nå skjer, tillegges bare halvparten av de unge, nemlig den mannlige delen, er vi ikke på en farbar vei. Lederroller og sterke stemmer må speile samfunnet, og derfor er det så utrolig viktig at vi sørger for å heie frem de som tør og vil, jenter som gutter.
Det er flott at unge damer med stor personlighet står opp og forteller sin historie, for først da er det mulig å få gjort noe med det. Som en mentor sa til meg en gang: Vi skal få damer med stor personlighet til å skinne enda mer!
Det er i hvert fall en oppgave jeg ønsker å bidra til!
