Kronikk

Mitt liv som jente med for stor personlighet

Jeg ble bedt om å dempe meg av en kompis. Han mente jeg hadde for stor personlighet.

Ingrid Marie Asphaug

Jeg har begynt å lure på om «stor personlighet», «bastant» og «dramatisk» er synonymt med «jente med meninger», skriver kronikkforfatter Ingrid Marie Asphaug.

Foto: Privat

Da jeg var 16 år og på restaurant med en vennegjeng, spurte en kamerat om jeg og en venninne kunne snakke litt mindre. Han likte ikke jenter med så stor personlighet. Riktignok hadde han selv snakket mer enn oss. Men ingen ved bordet reagerte på bemerkningen hans.

Jeg har begynt å lure på om «stor personlighet», «bastant» og «dramatisk» er synonymt med «jente med meninger».

Jente som snakker som en gutt

På barneskolen var to jenter i klassen stadig uenige. Lærerne insisterte på at de skulle slutte å krangle. «Vi krangler ikke, vi diskuterer», svarte jentene. Men det fikk lite gjennomslag hos lærerne. Vi forsto at det å krangle ikke var positivt dersom man var jente.

På ungdomsskolen ble jeg opprørt over at en lærer omtalte abort som «umoralsk». Da ble jeg møtt med at jeg tross alt var ganske bastant selv, som diskuterte høyt mot den samme læreren i timen.

Kunsten å ta liten plass og gjøre det som forventes er automatisert innen voksen alder.

Jeg har opplevd å si imot menn når jeg uenig med dem, bare for å få til svar at jeg «lager storm i vannglass» eller «er veldig dramatisk». Jeg har virkelig forsøkt å få forklart hva de legger i disse betegnelsene. Men jeg har aldri fått noe svar.

Jeg har begynt å lure på om «stor personlighet», «bastant» og «dramatisk» rett og slett er synonymt med «jente med meninger». Eller bare «jente som snakker som en gutt».

Konfliktskyhet er et slags ideal for mange jenter.

Konfliktskyhet er et kvinneideal

Jeg opplever at konfliktskyhet er et slags ideal for mange jenter. Utallige ganger gjennom tenårene har jeg opplevd at venninner unngår å si seg uenige med gutter. Fordi de ikke vil være «vanskelige».

De lar guttene ta ordet i gruppearbeid. Selv om de egentlig kan mer selv.

De blir med dit guttene har lyst å henge. Selv om de egentlig har mest lyst til noe annet.

Fordi de ikke har lyst til å virke «masete».

Den samme kameraten blir overbevist når en mann gjentar argumentet mitt.

Da NRK-programleder Fredrik Solvang fikk kritikk for at det var få kvinner som stilte til debatt om #metoo, svarte Solvang at kvinnene som ble spurt var «feige» fordi de ikke ønsket å stille i studio. Aftenpostens Joacim Lund skrev en god kommentar om dette: «Kvinner kan nok takke nei til Debatten fordi de undervurderer egne evner og prestasjoner. Menn takker ja og brøler selvsikkert fra idiotfjellet.»

I kommentarfeltet leser jeg at de mannlige debattantene mener at dette er et problem «kvinnene selv må ordne opp i». De må bare «være mindre selvkritiske» og «stille opp oftere». Slik menn åpenbart får til.

En mann skriver: «Kanskje det er slik allikevel. At menn er modigere og rausere. […] At dette egentlig er positive egenskaper som er vanligere blant menn enn blant kvinner?».

Men det er for lett å skylde på kvinnene selv.

Når venninna mi var den eneste med forslag til oversettelse, måtte guttene alltid sjekke det på Google translate først.

Harald Eia sa det høyt

I en av de mest leste Ytringene på NRK skrev sosiolog og komiker Harald Eia det rett ut: «Jeg skal fortelle om menn som er mest interessert i andre menn. Menn som derfor overser og ikke lytter til kvinner. Jeg skal nemlig fortelle om hvorfor jeg bryr meg mer om Otto Jespersen enn om Linn Skåber.»

Det var modig, synes jeg. Dette er en innrømmelse vi kvinner trenger, for vi føler på det hver dag. På skolen, på studiet, på jobb og til og med sammen med gode venner.

Vi tar med oss det at vi ikke blir lyttet til, ikke på samme måte som guttene. Kan det være derfor vi bare er så flinke at vi får de beste karakterene, jobber hard og tar den lengste utdanningen, men likevel ikke når helt til topps?

Bidrar det til at vi blir engstelige og ødelegger for oss selv med angsten? Enda så flinke vi er.

Linn Skåber svarer Harald Eia om «menn som elsker menn»

Vil ikke være «vanskelig»

På videregående var det helt naturlig for enkelte av guttene i vennegjengen å gå inn på en kafé og forvente at resten av gjengen fulgte etter. Til slutt spurte jeg noen av de andre jentene om de trodde at guttene ville fulgt villig etter dersom en av oss tok ledelsen, uten å spørre guttene hvor de hadde lyst til å spise. Alle var enige om at det ville de neppe.

Da spurte jeg venninnene mine hvorfor de likevel fulgte så velvillig etter guttene.

«Jeg vil ikke være vanskelig», «de har jo så god smak» og «jeg kunne sikkert ikke kommet opp med noe bedre» var svarene jeg fikk.

Menn som gjentar argumentet mitt

Tilbakeholdenhet er en naturlig konsekvens når du ikke blir tatt alvorlig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å fortelle noe til en mannlig venn, uten å bli tatt seriøst. For så å oppleve at den samme kameraten blir overbevist når en mann gjentar argumentet mitt.

Dette er ikke menn som skriker «hore» etter jenter på gata, eller mener at kvinner hører hjemme på kjøkkenet. Dette er normale menn med mange, kvinnelige venner.

Et eller annet sted i underbevisstheten deres er det likevel noe som får dem til å ta andre menn mer seriøst enn de tar kvinner.

En venninne av meg fortalte at hun på videregående ble satt på samme gruppe som to gutter for å oversette en tekst fra fransk til norsk. Hver gang en av guttene kom med forslag til oversettelse, ble det skrevet ned på vegne av gruppa. Uten videre diskusjon. Men når hun var den eneste med forslag til oversettelse, måtte guttene alltid sjekke det på Google translate først.

Faktisk er det et fåtall jenter som ikke har fortalt lignende historier når jeg har spurt dem. Det er likevel en sjeldenhet at de har valgt å reagere.

De vil jo ikke være vanskelige. Og det er jo tross alt ikke så farlig.

Menn erfarer tidlig at dersom de blåser luft ut av nesen på en helt spesiell måte kan det få kvinner til å føle seg så små at de slutter å være til bry.

Jeg ble bevisst på at jeg ville snakke til gutter på samme måte som de snakket til jenter. Menn har en tendens til å benytte seg av et tonefall som indikerer at de vet mer enn samtalepartneren.

Kvinner har derimot en tendens til høres usikre ut. De tror at de egentlig ikke kan nok om samtaleemnet til å bidra med noe konstruktivt. Dette burde være enkelt nok å forandre, tenkte jeg. Men der tok jeg feil.

Når menn fnyser

Selv om enkelte menn faktisk velger å klage til deg direkte angående størrelsen på personligheten din, er mer diskrete hersketeknikker langt vanligere.

Dersom du opptrer bastant mot en mann, svarer han deg gjerne med et fnys.

Jeg tror at menn tidlig erfarer at dersom de blåser luft ut av nesen på en helt spesiell måte kan det få kvinner til å føle seg så små at de slutter å være til bry.

Gutter med stor personlighet er bare gutter.

«Kranglete jenter» blir «tause kvinner»

Poenget bak alle disse anekdotene og refleksjonene er at enkelte samfunnsproblemer har rot i internaliserte holdninger som det er vanskelig å ta tak i.

Jenter som blir kalt «kranglete» på barneskolen, blir til tenåringer som lar seg overdøve under skoleprosjekter. De blir kvinner som ikke tar ordet i møter. Eller politikere som ikke tør å stille opp i NRK Debatten.

Vi vet at jenter er flinkest på skolen og tar høyest utdanning. Likevel er det ikke kvinner som ender opp med sjefsjobbene eller den høyeste lønna. Bare 22 prosent av topplederne i Norges 200 største selskaper er kvinner. Kvinner tar fortsatt den største støyten på hjemmebane. Dette er ikke fordi de ikke kan, men fordi de tror at de ikke kan. Kunsten å ta liten plass og gjøre det som forventes er automatisert innen voksen alder.

Jeg må innrømme at jeg har forsøkt å skrive denne teksten flere ganger. Det er vanskelig å ordlegge seg riktig fordi responsen gjerne blir at jeg baserer meg på «følelser mer enn fakta», og at vi jenter bare må ha «litt mer bein i nesa» og «lære oss å ta litt plass».

Tanken jeg sitter igjen med, er likevel denne:

Gutter med stor personlighet er bare gutter.