Støres Russland-hodepine

Han har lagt blazeren i hattehyllen og reist seg igjen for å hente en grønn genser. Det Mummi-hvite Finnair-flyet skal ta statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) til det kommende Nato-landet.

Han skal til den finske presidentens sommersted for å delta i samtaler om den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Gjennom vinduet ved sete 6A kan statsministeren se stadig mer av sitt rike mens kapteinen finner marsjhøyden. Uansett hvor endret en verden kan bli på få uker, ligger Norge nord i Europa. Østenfor USA, vestenfor Russland. Geografisk og sikkerhetspolitisk.

Støres politiske hjerte banker litt ekstra for Nordområdene. Jo viktigere nordområdene er for oss, jo viktigere gjør vi Russland for norsk utenrikspolitikk.

Uansett hvor lenge Ukraina-krigen og sanksjonene varer kommer det et etterpå.

Vi har alle interesser av å ha en form for relasjon med Russland uansett hvor lenge Putin styrer Moskva og om det som kommer etterpå er bedre, verre eller like ille.

Det er dilemmaet.

Mens flyet humper seg nedover mot den finske landjorda, svarer Støre på noe det snakkes overraskende lite om.

– Hvordan skal vi forholde oss til Russland etter krigen?

– Det er et monumentalt spørsmål.

Så stort. Så lite konkret. Så avgjørende. Så usikkert.

Den krevende naboen

Få om noen i norsk politikk har bedre forutsetning for å svare, enn nettopp Jonas Gahr Støre.

Mens Ap-statsministere før ham vokste opp i ungdomspartiet, kalles sovjetengasjementet til Støre for «hans AUF». Han ble tidlig opptatt av minoritetenes kår, menneskerettigheter og forståelsen av et brutalt regime.

Han interesserte seg som tenåring. Arrangerte demonstrasjoner i studietiden. Etter Berlinmurens fall jobbet han på Statsministerens kontor. På den tiden da Jens Stoltenberg var stortingsrepresentant og hans far Thorvald som utenriksminister undertegnet Kirkeneserklæringen i 1992. Støre selv var nettopp blitt utenriksminister da inspeksjonen av tråleren Elektron holdt på å utløse diplomatisk krise mot Moskva. Han fulgte Statoils Gazprom-samtaler. Han forhandlet frem delelinjeavtale med Russland og Lavrov i 2010. To år etterpå fløy han til Kirkenes for å lansere grenseboerbeviset.

Nå er han statsminister. Russland har invadert sin demokratiske nabo. Norge og EU har innført sanksjoner og Finland og til og med Sverige vil bli fullblods Nato-land.

Så Støre vet utmerket godt at fordums storhet, vaklende stolthet preger Russland. At vårt naboskap er preget av oppturer og nedturer. Varierende tillit og vekslende muligheter. Men alltid håp. Delelinjeavtalen ble beviset på at vi hadde rett. Mariupol er beviset på tidsskillet.

Men hvis vi, som Støre, mener nordområdet er det største strategiske satsingsområdet for Norge den neste generasjonen, kan vi ikke velge en fryseboks-strategi.

Arktis blir hetere geopolitisk når isen smelter. Svalbard gjør Norges Russland-relasjon unik. Nord er viktig av flere grunner.

Klima, energi, sikkerhetspolitikk, forholdet til nordflåten, søk og redning, fiskeri, havrett, folkerett, grenseboere, urfolk, reiseliv, kultur, forskning.

Derfor er Russland viktig for oss. Derfor vil vi i det lengste ha en form for kontakt.

Men fortsatt?

Sauna og sikkerhet

Den finske presidenten, Sauli Niinistö, har invitert Støre, Stoltenberg og en rekke finske samfunnstopper til sin sommerresidens på Gullranda. Det haster mest å snakke om Nato-søknad og tyrkiske krav der de spaserer såkalt naturlig foran fotografene i en park som av helt forståelige grunner kalles «et Versailles i miniatyr».

Støre har kommet for å ønske den finske NATO-søknaden varmt velkommen. For å understreke hvilke muligheter dette gir for Norge, Finland og NATO. Men han snakker også litt om tiden etter krigen:

At vi må se hvilke muligheter det blir for å nærme seg Russland.Det blir nok uansett «very limited». «Restricted».

Det viktigste for Norge vil være dialogen med Nordflåten. Fiskerisamarbeidet. Svalbard. Vi skal ivareta våre interesser, men vet jo ikke nå hva slags Russland vi vil møte.

Hvis det ikke er mulig med kontakt, skal vi forholde oss rolig. Norge skal ikke og kan ikke true.

– Her er vi jo blant ekspertene, smiler Støre. Han forteller henrykt om den sene sommernatta i den varme, røykfylte, vaskeekte finske saunaen.

Han mener Norge og Finland står sammen og tenker likt når det gjelder naboen i øst. Vi søker samarbeid og er forutsigbare naboland.

Støre motsier dem som mener Norges rolle i Nato endres vesentlig når vi ikke lenger er eksklusive øyne og ører i nord. Statsministeren minner om at Norge er alene om ubåt-etteretning og grensen til barentshavet. Brüssel og Washington vil forstatt lytte til oss.

Vinder og stormakter

Det er krusninger på innsjøen. Bladene danser på de mange løvtrærne.

– Det blåser en sosialdemokratisk vind!

Den svenske statsministeren Magdalena Andersson (S), ønsker de nordiske arbeiderpartiene og fagbevegelse velkomne til svenske AUFs kurssted utenfor Stockholm.

I panelsamtalen gjentar Støre budskapet om omfanget og alvoret av Ukraina. Den neste dimensjonen er også viktig, der de nordiske demokratiske velferdsstatenes sosialdemokrater møter sine likesinnede:

Dette handler ikke bare om Russland. Det er en kamp om verdensorden og styresett. Støre er opptatt av at autoritære regimer må konfronteres. At maktbruk ikke skal lønne seg. Russland, Kina, et søkende India. Det er ikke alle som ser på Putin med vestlig forakt. Noen jubler for at den unilaterale amerikanskdominerte verdensordenen utfordres.

I dette bildet vil det å stå opp mot Russland handle om noe større.

Da utenriksminister Støre holdt sin berømte Nordområde-tale i Tromsø i 2005 sa han at Russland «selvfølgelig er det viktigste landet for dialog om muligheter og ansvar i nord» og at Norge må bygge videre på «det gode naboforholdet».

Da statsminister Støre presenterte sin regjeringsplattform på Hurdalssjøen i 2021, kunne man lese at Norge skal «videreutvikle det bilaterale samarbeidet med Russland».

– Hva er egentlig mulighetene for det nå?

– Det er ikke muligheter for det.

Punktum.

Men Norges dør lukkes ikke. Den militære kanalen mot nordflåten, håndheving av havretten, fiskerisamarbeidet og Svalbard gjør at vi i det lengste vil gjøre mye for å ha en viss kontakt med Russland, ikke nødvendigvis direkte med Kreml.

I hvor stor grad vi vil klare å utøve våre interesser, vil i enda større grad enn før henge sammen med hva Russland tillater og vi har ryggrad til.

Det er en balansegang fylt med dilemmaer.

Det monumentale kan vise seg å bli det minimale.