Hopp til innhold
Kommentar

Spørsmålet er om tvilen er tilstrekkelig

Forsvarerne har rett i at det fortsatt finnes tvil i trusselsaken. Spørsmålet blir om tvilen er rimelig og fornuftig, eller om den bare er teoretisk.

Forsvarer John Christian Elden.

Forsvarer John Christian Elden under prosedyren i rettssaken mot Laila Anita Bertheussen i Oslo tingrett torsdag.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

«Piken som lekte med Elden» var budskapet på dagens veske fra Laila Bertheussen. Hun har nærmest gjort det til en vane å dukke opp i sal 250 med egenproduserte vesker med forskjellige budskap.

Men de siste ukene har det blitt klart for de fleste at denne rettssaken ikke er noen lek. Alvoret understrekes av den strenge straffepåstanden fra aktoratet. Den tiltalte må likevel holde på håpet om at forsvarerne kan redde henne. Om det vil skje er et åpent spørsmål.

Han startet med å hevde at Bertheussen har høy troverdighet, en frisk påstand vil nok noen mene.

Advokat John Christian Elden gjorde i alle fall det han kunne for å overbevise retten om at det foreligger tilstrekkelig tvil.

Han startet med å hevde at Bertheussen har høy troverdighet, en frisk påstand vil nok noen mene.

«Hun er ikke tatt i en eneste løgn eller uriktighet. Hun er kun tatt i rare forklaringer. Hun har svart på alle spørsmål hun har fått her i retten», het det fra forsvareren.

Så vil nok påtalemyndigheten mene at det også er løgn hvis man for eksempel nekter for å vite noe om printerkjøp eller andre tekniske bevis.

Bertheussen har beviselig hatt dårlig hukommelse på en del av spørsmålene hun har fått. Men Elden har rett i at troverdighet alene ikke er nok til å dømme henne.

Forsvareren brukte også tid på å hevde at Laila Bertheussen har alibi for flere av trusselhendelsene, og ikke minst de senere forsendelsene til advokatkontoret. Det er nok her Elden har sitt beste poeng.

Det er stadig en gåte hvem som postla minst tre av forsendelsene. Og hvis man ikke vet hvem brevsenderen var, kan man da utelukke at vedkommende også har hatt andre roller i saken? Elden pekte blant annet på at Bertheussen helt frem til rettssaken har vært etterforsket, og at telefon- og kortbruk har vært kartlagt.

Forsvareren brukte også tid på å hevde at Laila Bertheussen har alibi for flere av trusselhendelsene.

«Hvem er det PST da mener at hun har kontakt med og samarbeider med? Eller er det slik at det er noen som gjør dette uten hennes kunnskap eller medvirkning, uten at hun har noe med det å gjøre?», spurte forsvareren.

Også aktoratet har åpnet for at det var utenforstående som puttet brevene i posten. Men statsadvokatene mener det ikke er nødvendig for retten å ta stilling til hvem.

Deres tankegang er at resten av bevisene overskygger disse hullene i bevisrekken. Det er Elden uenig i. «Hvis dere finner at en av forsendelsene ikke er henne, da faller alt da», slo han fast. Det blir interessant å se hvordan dommerne vurderer dette spørsmålet.

Advokaten gikk også i rette med bevisene på de enkelte tiltalepunktene. Blant annet trakk han frem at konklusjonen om den røde tusjen etter hans mening er basert på matematikk og sannsynlighetsberegning.

Han mener også at bevis som frimerker, printere og A4-ark er satt inn i teorier som passer påtalemyndigheten, men at det er betydelig tvil rundt disse spørsmålene.

Det kanskje vanskeligste punktet i tiltalen, bilbrannen som førte til pågripelsen, er heller ikke godt nok bevist mener forsvareren. Han gikk i rette med PSTs video som viste alle hendelsene i sammenheng.

«Uansett gir ikke tidsplanen noen annet enn en mulighet, den gir ikke noe bevis på at noe faktisk har funnet sted, og det er det viktigste», slo Elden fast. Tiden vil vise om det er nok til å overbevise retten.

Plassert mellom forsvarerne, på en gummimatte på gulvet, stod Laila Bertheussen tålmodig og fulgte med på advokatens flere timer lange prosedyre. Iblant klemte hun på den svarte stressballen, og tidvis gjorde hun notater på iPaden sin.

Fredag er siste dag av rettssaken, der har også tiltalte mulighet til å komme med en sluttkommentar. Ifølge forsvarerne vil hun takke nei til det. Det er kanskje klokt, det finnes eksempler på at det er mer vellykket for tiltalte å la forsvarerne få siste ord.