Ifølge NRK Kulturnytts anmelder Mona Pahle Bjerke var hennes første tanke at å dekke utstillingen min «ville være et stort knefall for tabloidvirkeligheten.» Men forutinntatt påstår hun at hun ikke er. Så tok hun turen til Arendal.
Men hva hun egentlig gjorde der er fortsatt noe uklart.
Det var jo stort for en usikker debutant at selveste NRK ville komme og anmelde utstillingen allerede før åpning.
Jeg vet én ting, og det er at det eneste «desperate forsøket» som er gjort her var ikke mitt «desperate forsøk på å få oppmerksomhet», men Mona Pahle Bjerkes forsøk på å slakte utstillingen.
Uansett hva jeg måtte ha valgt å gjøre offentlig for første gang, ville det ha fått oppmerksomhet. Jeg har hittil takket konsekvent nei til en jevn strøm fra media på å få meg i tale de siste fire årene - jeg bare nevner det.
Monas andre og forsåvidt redelige tanke var at hun i hvert fall ikke kunne sitte i Oslo og konkludere uten å ha sett utstillingen. Men det må jo være akkurat det hun har gjort. Ihvertfall mentalt.
Noen eksempler: Bjerke beskriver og anmelder inngående vesken med teksten «Piken som lekte med Elden». Som ikke var en del av utstillingen. Den vesken fikk kona til Elden i desember 2020. Dette har Elden sjenerøst dokumentert med et bilde av sin vakre kone med vesken.
Deretter slakter Bjerke prosedyrevesken fra rettssaken - som om jeg holdt kunstutstilling i rettssalen. For ordens skyld: Rettssaken var verken kunstutstilling eller performanceteater. Selv om jeg skjønner godt at i tillegg til sirkus kunne den framstå som litt av hvert.
For meg framsto den mest absurd.
Deretter gyver Mona Pahle Bjerke løs på fem andre verker som, hold dere fast, heller ikke er en del av utstillingen. Hvor var Mona egentlig?
I går sendte jeg henne en e-post angående dette og da fjernet hun det ene verket fra NRKs nettversjon. Dette verket hadde jeg selv latt dø i juni.
Kunst må dø for å lage bedre kunst. Eller «kill your darlings» som det også heter.
Men fortsatt ligger fire verk jeg ikke stilte ut der i Bjerkes «ready-made»- anmeldelse.
Og det topper seg virkelig når hun skriver om verket «Bend Over»: «Vi tror på bena og til dels baken her, men denne skikkelsen mangler overkropp, og armene er ikke troverdig fremstilt.» Da alle malerier er selvportrett av meg, malt etter fotografier, tok jeg meg den frihet å sende henne fotografiet som bildet er malt etter. Dog noe sladdet, da noe annet ville vært uanstendig.
«Bend Over» ble forøvrig innkjøpt av Christian Ringnes allerede på åpningskvelden.
Utstillingen har også hatt besøk av innsatte og tidligere innsatte som ble satt ut av bildene. De kunne kjenne krenkelsene, ydmykelsene, skammen, smerten og ensomheten som formidles.
At en klassisist som unge Öde Nerdrum ikke evner å se utstillingens kunstneriske kvaliteter tilgir jeg derimot lett, for han vet jo fortsatt ikke hva hekling er.
