Sammenlignet med våre skandinaviske naboer, ligger norsk film fortsatt langt bak. Vi kan skylde deler av gapet på fordums kulturpolitikk som brukte filmbransjens inntekter til å finansiere annen kultur – som for eksempel Vigelandsparken.
Men nok om det. Vi er endelig på god vei. «Den brysomme mannen», «Max Manus», «Kon-Tiki» og «Trolljegeren» viste alle veldig gode takter. På seriefronten har vi kommet enda lenger, med eksempelvis «Kampen om tungtvannet», «Dag» og «SKAM». Norge er sakte, men sikkert i ferd med å bli en god filmnasjon.
Traileren gir oss historien
Men så var det dette med markedsføring da. Det er ikke så lett. Det er en kunst å promotere en film. Litt av hemmeligheten er ikke å avsløre hele handlingen i forkant. Det er lurt å spare litt krutt til selve kinoopplevelsen også. Du vet, sånn at det er verdt å betale for å se filmen.
Det får vi liksom ikke helt til. Nå er markedsføringen til norsk filmbransje som pornobladene på Narvesen. Alt er brettet ut på forsiden, ingenting overlates til fantasien og det hele fremstår omtrent like spennende som et kaldt ostesmørbrød – til tross for innholdets iboende kvaliteter.
Jeg hadde selv tenkt å ta med madammen for å se «Løvekvinnen». Vi hadde sett noen annonser her og der og historien virket ålreit. Men vi så den aldri. Vi så traileren isteden. På kino. Mens vi ventet på en annen film ble vi presentert for plottet til «Løvekvinnen» i sin helhet. Fra start til slutt. Hun blir født, vokser opp, har det tøft, blir litt glad, har det tøft igjen, møter noen sirkusfolk, blir mattegeni og «sånn går no dagan».
Antageligvis inneholder filmen noe mer enn som så, men det kan være det samme. Lysten til å se filmen var borte innen traileren var omme. Traileren til «Løvekvinnen» dreit i smakebiten og serverte isteden hele hovedretten som en grautete smoothie. Ingen var fornøyd med opplevelsen og ingen hadde lyst på mer.
- Les mer: Filmpolitiets anmeldelse: Løvekvinnen (4)
- Les mer:
Hollywood-trend
Trailere som avslører for mye er en negativ trend fra Hollywood som signaliserer en filmbransje på vei inn i krise. Desperasjonen oser, ikke bare av trailerne som avslører alt i håp om å trekke til kinosalene, men også av angsten for å satse på noe nytt. Noe av det samme kan vi se her til lands.
Mye av det beste vi har laget som («SKAM» og «Trolljegeren») er blodferskt kreativt geni, men stadig flere filmer er basert på bøker, som «Løvekvinnen», eller gjenbruk av tidligere suksesser, som «Kon-Tiki». For ikke å snakke de tusen variasjonene av hele Norges favorittema: Andre verdenskrig.
Vi tar allerede for mye etter Hollywood i trailerne våre. Se hvordan det har gått. La oss passe på at vi ikke går i oppfølgerfellen også.
Kjære norske filmbransje. Det er lov å gjøre som Trond Viggo sier. Det er lov å tenke sjæl.
FØLG DEBATTEN: og
