Når det gjelder tidsbruk kreves det mye av foreldre i dag, så vi må tenke nytt om aktiviteter for våre barn og unge. Jeg er enig i Odd Einar Follands innlegg på Ytring om kostnader i barneidretten. Som foreldre må vi også holde igjen kostnadsutviklingen.
De siste årene har jeg som mange andre foreldre stilt opp for barnas fritidsaktiviteter. Jeg har gått fra møter på jobb for å rekke å kjøre til spilling og trening. Jeg er full av beundring, og har ganske dårlig samvittighet, overfor de foreldrene som har deltatt langt mer enn meg for at barna våre skal få noe meningsfylt å gjøre på fritiden.
Loppemarkeder, kiosksalg og frivillighet har i seg noe av de fineste vi har i Norge for å skape fellesskap mellom barn og foreldre, og for å skape fritidsaktiviteter som inkluderer alle. Spørsmålet er om den norske frivillighetsmodellen alene klarer å bære aktivitetstilbudet for alle barn og ungdom i framtida?
Det bør bekymre oss alle at forskning viser at idretten er den fritidsaktiviteten hvor det i størst grad skjer en skjev rekruttering, og hvor sosioøkonomiske ressurser har størst betydning for om unge deltar eller ei.
Ressurser bestemmer
Ingrid Smette i Ungdomsforskning sier følgende i Aftenposten om sin forskning på ungdom og idrett: «Jeg må av og til sperre øynene opp når jeg ser hvor mye tid og engasjement idretten krever av både barn og foreldre. Da kan man få et skille mellom de familiene som har ressurser til å stille opp, og de som ikke har det.»
Da jeg var kulturminister trakk jeg ofte fram fotballen som den arenaen som hadde klart å rekruttere flere gutter med innvandrerbakgrunn enn andre kulturarenaer.
Kanskje er det tilfeldig, men i dag ser det ut til at det er færre gutter med minoritetsbakgrunn på U21 landslagetenn for noen år siden. Er det de høye prisene som gjør at mange slutter? I verste fall kan dette gjøre at vi ikke får tak i de beste talentene.
Den lave andelen jenter med minoritetsbakgrunn som deltar i fritidsaktiviteter, bidrar til mindre sosial kompetanse og at de ikke blir tilstrekkelig integrert i det norske samfunn. Her må vi i sammen med idretten og frivilligheten sette inn ekstra ressurser for å få flere jenter med innvandrerbakgrunn aktive på fritiden, og gjerne også gjennom forbedrede tilbud til fysisk aktivitet i skolen.
Økte kostnader
Som foreldre må vi i dag betale mer, og mange frivillige lag og foreninger betaler profesjonelle trenere og kulturpersoner for å organiserte aktiviteter for barn og unge. Fotballforbundet har reagert på at enkelte klubber tar 40 000 kroner i treningsavgift for ungdom og treningsleir i Barcelona. Slagordet om at det er bredden som tar oss til de store høyder, gjelder ikke når prisene blir så høye. Vi må etablere langt bedre sosiale ordninger slik at ikke kun de med foreldre som har nok tid og penger, har mulighet til å bli best innenfor kunst, kultur og idrett.
Samfunnsendringer har satt den norske frivillighetsmodellen under press. For det første ser vi en stor økning i kvinner som jobber heltid. Det er bra for fellesskapet, men det har også gjort at tidsklemma er en større utfordring for mange barnefamilier. Foreldres muligheter til å stille opp i arbeidstida enten de jobber skift eller på dagtid er vanskeligere når begge jobber full tid.
For det andre er mange foreldre skilt og har delt omsorg. Det er i seg selv ikke et problem for frivilligheten, men for noen kan det være vanskelig å delta i frivillig arbeid den uka ungene bor hos seg.
For det tredje vet vi at mange foreldre med minoritetsbakgrunn deltar i frivillighet, men deltakelsen er lavere i bydeler med høy andel innvandrere enn i mange små norske lokalsamfunn.
Fra skolen til aktivitet
Jeg mener vi må organisere mer av fritidsaktivitetene i tilknytning til skolen og betalt av det offentlige. Tenk om fotballtreneren i den lokale fotballklubben kunne få betalt for at noen av treningene var åpne og gratis kl. 14 etter skolen, og før foreldrene kommer hjem fra jobb. Korpsøvelse kan starte kl. 15, og vi kan betale hun som dirigerer med midler fra kommunen.
Vi innførte en gratis kulturskoletime for alle i SFO-tiden for noen år siden, men dette ble dessverre fjernet for å prioritere andre ting. Mange kulturskolelærere har fortalt meg at denne ordningen bidro til å rekruttere flere inn i den ordinære kulturskolen.
Noen snakker om heldagsskole, men det er ikke nok, de aller fleste fjerdeklassinger slutter på SFO, og det er ofte senere i skoleløpet at vi opplever økte skiller mellom de som deltar og de som ikke deltar i organiserte fritidsaktiviteter. Når behovet for organisert fysisk fostring er størst på ungdomstrinnet, faller de fleste fra, og tilbudet om bred allidrett omfatter som regel de yngste barna. Halvparten slutter med idrett i løpet av årene på ungdomsskolen viser en gjennomgang av medlemstallene i Norges idrettsforbund.
Vi må for all del ikke slutte med loppemarked og å kjøre til kamper i helgene. De som vil satse skikkelig på langrenn, dans eller piano kan aldri få oppfylt sitt behov for trening og øvelse i tilknytning til skolen. Da trengs det noe mer.
Aktivitet den beste medisin
Jeg ønsker en fritidsreform der kulturskoler, korps og idrettslag er i stand til å sette barn og unge i aktiviteter rett etter skoletid. Deltakelse i ulike aktiviteter gir sosial kompetanse, som er viktig på de fleste andre livsarenaer. Inkludering er den beste forebyggingen mot at unge faller utenfor. Aktivitet reduserer også risiko for dårlig fysisk og psykisk helse, som altfor mange barn og unge sliter med.
Det finnes mange gode eksempler på lokale initiativ, men mangel på inkluderende fritidsarenaer må møtes med strukturelle reformer, ikke enkelttiltak. Det vil koste penger. Å bidra til at flere barn og unge har det godt og trygt er i det lange løp en lønnsom investering.
Da mange norske industrisamfunn ble bygget i forrige århundre var det fellesarenaene bibliotek, svømmehallen og kinoen som ble hedret med de flotteste byggene. Inkluderende fritidsarenaer var viktig for å bygge fellesskap mellom folk. Limet og fellesskapet i samfunnet måtte skapes på felles sosiale arenaer. Det er ikke mindre viktig nå. I en tid hvor ungdom bruker mer tid foran skjermen og der ensomhet og sosiale skiller øker, trenger vi mer enn noen gang fellesarenaene for barn og unge.
