Kronikk

Barneidrett på kreditt

Nå barneidretten må finansieres med lånte penger, er det på tide å bremse.

Gutt går langrenn på fjellet

KOSTBART: Barneidrett er blitt så dyrt at mange foreldre må ty til forbrukslån for å finansiere den. Som far, bestefar og banksjef begynner varsellampene mine å blinke, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Nils-Erik Bjørholt / Samfoto

Hvert år pumper norske foreldre svimlende 3,2 milliarder kroner inn i barneidretten. Jo eldre barna blir, desto dyrere blir det, og fortvilte foreldre må dra kredittkortet for å holde følge. Nå må vi gå i oss selv.

Det er klart at barna trenger utstyr for å drive med idrett, men det er også kontingenter, treningsleirer, konkurranser og reiser som skal betales. Disse utgiftene gjør et stadig større innhugg i familieøkonomien, men barneidretten kan ikke, og skal ikke, finansieres med lånte penger.

Milliardindustri

Våre beregninger viser at det årlig brukes over tre milliarder norske kroner på barneidretten. Foreldre kjøper utstyr for 2,7 milliarder kroner og bruker rundt 500 millioner på deltakelsesavgifter, cuper og treningsavgifter. Dette er et nøkternt anslag.

Intensjonen om å skape de beste forutsetningene for barna våre blir familieøkonomiens fiende.

Som far, bestefar og banksjef begynner varsellampene mine å blinke. Det håper jeg de også gjør hos norske barnefamilier.

Når hver tiende forelder i Norge oppgir at de har måttet ty til kreditt for å få råd til å kjøpe sportsutstyr til barna sine, har det gått for langt. I tillegg vet vi at hver femte forelder ikke lar barna starte med en idrett fordi det er for dyrt, og hver tiende forelder har tatt barna ut av en idrett av samme grunn.

Nå er vi nødt til å se på flere tiltak for at barneidretten ikke skal gå på bekostning av familieøkonomien.

Utstyrshysteriet

Jeg vet at mange dessverre er av den oppfatning at utstyret må matche ambisjonene, dersom den håpefulle skal hevde seg. Derfor er det heller ikke overraskende at forbruket øker betydelig når barna når tenårene og det er tid for å satse.

Neste år skal vi planlegge bedre, og kjøpe brukt.

Våre undersøkelser viser at foreldre med barn mellom 13 og 15 år i organisert idrett, bruker i overkant av 15 000 kroner på idrettsaktiviteter per barn hvert år. For de med barn mellom 16 og 18 år er beløpet nær 17 000 kroner.

Jeg frykter at intensjonen om å skape de beste forutsetningene for barna våre blir familieøkonomiens fiende, dersom vi definerer kostbart og nytt utstyr som et kriterium for å lykkes. Dette skaper en usynlig kraft som presser kostnadsnivået oppover, og tvinger foreldre til å bruke midler de egentlig ikke har.

Holdningsendring

Selv har jeg tre barn og åtte barnebarn, som alle trives i skiløypa på vinteren og er aktive i flere idretter. Det sier seg selv at frekvensen på utskifting av utstyr er høy. I påsken i år møtte de opp til familietur på hytta med mangelfullt utstyr til de minste, og vi hadde ikke noe annet alternativ enn å skaffe nytt.

Foreldre som insisterer på svinedyrt eliteutstyr til barna sine, må rett og slett skjerpe seg.

Neste år skal vi planlegge bedre, og kjøpe brukt. Det har jeg gitt beskjed om. Utstyr må barna ha, selv om vi har snøfattige vintre på Nord-Vestlandet, men det er helt unødvendig å kjøpe nytt år etter år.

For å komme utstyrspresset til livs mener jeg at det viktigste er at vi som foreldre, og besteforeldre, jobber for å sette gode eksempler for neste generasjon. De som lukker øynene og drar kredittkortet for å få råd til barnas idrettsaktiviteter, er nødt til å gå i seg selv og være litt mer kritiske.

Brukt er best

Er dette virkelig den beste løsningen, eller finnes det andre, smartere økonomiske valg man kan ta? Å kjøpe brukt utstyr til barna er et enkelt grep som bidrar til bedre disponering av familiens midler.

Barneidretten skal ikke finansieres med lånte penger.

De foreldrene som insisterer på å kjøpe flunkende nytt, svinedyrt eliteutstyr til barna sine, må rett og slett skjerpe seg. Om et år eller to har de uansett vokst ut av det, og det eneste man sitter igjen med er en svært kortsiktig og lite bærekraftig investering som støver ned i garasjen.

Når verdens beste langrennsløpere kan vinne på godt brukte ski, kan også tiåringen gå på ski som allerede har vært ute i løypa en gang eller to. Det aller viktigste er tross alt at barna våre opplever glede og mestring.

Da er modell, design og ikke minst pris fullstendig uvesentlig.