– De som er her er «våre»!
En far forklarer sin sønn hvem som har gått opp trappa på Høllen brygge.
De selger Søgne-øl med postnummer, ikke sommeris akkurat i kveld. Stjernene lyser opp havna. Det har nærmest vært månelyst i bygda siden 2016.
Et gammelt kommunevåpen som ble smuglet ut av det gamle rådhuset er tatt med opp til bardisken til gjengen som vil ha Søgne kommune tilbake.
Det er derimot «de andre» som skal slippe jubelen løs. I handelssentrumet Tangvall har Søgne-innbyggere som vil fortsette i storkommunen samlet seg til lapskaus. Det er her de veiver med balkongflagget, reiser seg på stolen og jubler med hendene over hodet når det foreløpige resultatet kommer fredag kveld.
Resultatet fra innbyggerhøringene i gamle Søgne og Songdalen kommuner viser altså at folket vil bli i den nåværende storkommunen Kristiansand.
54 prosent av velgerne i Søgne, hvor valgdeltakelsen var 82 prosent.
57 prosent av velgerne i Songdalen, hvor valgdeltakelsen var 72 prosent.
Det var et folkeopprør med underskrifter og aksjonsgruppe som tvang frem folkeavstemningen. Målet var kommune-skilsmisse. Meningsmålingene gav dem trua, Sps kommunalminister gav dem muligheten.
Nå viser folkets mening at flertallet vil bli.
Snakk om å miste momentum. Mye er snudd på hodet, ikke bare folkets vilje.
Da kommunene ble slått sammen var det mulig å snakke om at man vet hva man har, men ikke hva man får. Det var mulig å være mot en endring. Det var dette bålet Senterpartiet helte bensin på.
Snudd på hodet
Lenge gav det mening å snakke om feilen og kreve en omgjøring. Da hadde aksjonistene vind i seilene. Det var skilsmisse-tilhengerne som hadde momentum, som drev saken og som fikk gjennomslag for folkeavstemningen.
Aksjonistene og Senterpartiet nasjonalt har derfor jobbet for denne innbyggerhøringen. Tiden har derimot jobbet for storkommunen. Det er nye tider nå. Utgangspunktet er snudd på hodet:
Særlig på nyåret har vi sett en sterk vilje og evne til mobilisering også fra dem som ønsker storkommunen. En moderat velgergruppe man lett kunne se for seg at lot være å engasjere seg.
For nå er storkommunen det bestående. Nå er storkommunen det man har. Skilsmisse er usikkerhetsmomentet. Nå kan tilhengerne av storkommunen mobilisere mot endring. Nå har disse snakket om unødvendig pengebruk, at en ny feil ikke retter den gamle.
Mange som var MOT sammenslåing har nå stemt MOT oppsplitting. Fordi det har gått seg til. Velgerne har sett hva storkommunen er og ikke er. Ansatte vil ikke rive opp skjøre, nyetablerte strukturer.
Hva som innebærer endring er det motsatte av hva som var utgangspunktet.
Forkjemperne for Søgne kommune har egnetlig snakket om det etablerte - den gode, gamle kommunen - nå er det de som ivrer for en endring fra den bestående storkommunen.
Paradoksene
Nå må man si at folkeviljen er hørt og at folket var for storkommune. Det må kalles et paradoks at folkeviljen lenge har vært motsatt. Tidspunktet nå endrer ikke feilen da. Det var nettopp å rette opp feilen som var begrunnelsen for å ha innbyggerhøring, så kommer den for sent.
Regjeringens plan var at tvangssammenslåtte kommuner skulle gå til valgurnene samtidig med kommunestyrevalget og at nye kommuner skulle være operative fra 1. januar i år. Det skjedde i Haram utenfor Ålesund. I Søgne-saken har omveien blitt til mens man nesten gikk seg vill.
At en dårlig prosess ble fortsettelsen av en annen dårlig prosess, er også et paradoks.
Det største paradokset og den største lærdommen er likevel denne:
Upopulære endringer kan bli forstått eller akseptert over tid.
De som var mot å bygge huset, er ikke nødvendigvis med på et fakkeltog for å få det revet noen år etterpå.
Kanskje ville det vært slik med noen av fylkene som er reversert også? Eller hva med domstolsreformen som regjeringen ikke har landet? Eller strukturen på statsforvalteren som regjeringen ennå ikke har landet?
Er lærdommen fra Søgne og Songdalen overførbar til mer av Senterpartiets politikk?
Ikke en vinnersak
Det har hele tiden vært spesielt å observere at kommuneoppsplittingen på Sørlandet ikke har vært noe vinnersak, selv for Senterpartiet. Partiet lokalt er splittet, og hverken i Søgne, i Kristiansand eller nasjonalt har partiet tjent på saken.
Saken har blitt så mye større for seg selv fordi den ble et slags symbol på om Sp klarte å levere på valgløftene. Sps kritikk av Solberg-regjeringens kommunereform var hard og nådeløs.
Solberg-regjeringen sammenslo 118 gamle kommuner til 42 nye.
Opprinnelig spurte man 11 såkalt tvangssammenslåtte kommuner om oppsplitting. Nå blir det med én: Haram.
At det nå har vært så mye bråk, med så lite resultat er også et paradoks. Mye tid og penger har det tatt. Samtidig har selvsagt demokratiet sin pris, og forankring og medvirkning kan skje bedre enn det har vært gjort i denne saken.
Det er riktig at Sp først og fremst har vært opptatt av å høre folkets vilje. Det er feil å si at enden på visa ikke er et nederlag for Senterpartiet.
Veien videre lokalt
Søgne-saken har rett og slett mange tapere. Fredag kveld var det mest tydelig i en tydelig underleppe til Søgne-talsperson Sigurd Berg Aasen. Forhåpentligvis både lokalsamfunn og rikspolitikk ligger det en slags seier i et tydelig valgresultat som får en legitimitet. Bare da vil man lykkes med å gå videre etter en opprivende debatt som har mørklagt familieselskaper, splittet vennegjenger, preget stemningen på arbeidsplasser og vært egnet til å skape varige sår bydelene.
Nå kan det ikke være «oss» og «dem» i bygdesamfunnet.
Det ansvaret hviler på både store og små.
Debatt før folkeavstemning rundt Søgne som egen kommune.
