Hopp til innhold
Kommentar

Den kostbare skilsmissen

Kommune-skilsmissen på Sørlandet blir dyr og krevende, men er ikke umulig. Dermed blir det et kostnadsspørsmål. Da øker presset på Regjeringen som selv sendte denne snøballen utfor stupet.

Gina Lund på talerstolen.
Foto: Svein Sundsdal

Statsforvalter Gina Lund er Regjeringens eget sendebud til Sørlandet. På oppdrag for kommunalministeren har hun gitt politikere og innbyggere et kunnskapsgrunnlag for å dele dagens Kristiansand i tre nye kommuner slik kartet også så ut før 2020. Den ikke-konkluderende rapporten kan fint leses som en advarsel, men ikke nektelse.

I går kveld stod hun iført en stopp-rød jakke i den ærverdige bystyresalen i Kristiansand.

Hun kalte en deling av dagens storkommune som et «stort, komplekst og kostbart prosjekt». «Både økonomisk og menneskelig.» Hun mente det ville være dramatisk og ødeleggende med den deling.

Det vage anslaget er mellom 250 millioner kroner og 400 millioner kroner i direkte engangskostnader.

Den regningen må sjefen hennes, regjeringen, garantere for. Det skylder Gjelsvik, Vedum og Støre politikere og befolkning lokalt. De forventer en garanti fra staten som har startet ballet.

Statsforvalter i Agder

Gina Lund med de 271 sidene som drøfter deling av dagens Kristiansand kommune fra 2026 eller 2028.

Foto: Svein Sundsdal / NRK

Lund sendte også en viktig pekefinger til Oslo hvor Senterpartiet sitter klar for å sende penger sørover:

– Det er en viss risiko for at man ikke har alle kostnader klart for seg før man er i prosess.

Den endelige regningen Kristiansand mener regjeringen må dekke, er det i praksis umulig å fastslå på forhånd, betyr det. Igjen: Kan regjeringen gi en sånn garanti?

Statsforvalterens fakta har gjort at presset på regjeringen øker.

Kjepphestene får ikke hvile

Det viktigste spørsmålet å stille seg etter gjennomgangen er ikke om dette er mulig eller dyrt. Poenget med kunnskapsgrunnlaget er vel så mye å kunne spørre seg: Endrer dette debatten? Svaret synes å være: Neppe.

Rapporten dokumenterer godt det man har kunnet anta mye om på forhånd. Men den parkerer ikke debatten som nå vil leve videre.

De som ønsker splittelse vil ta til seg argumentene om at verken Søgne eller Sogndalen vil bli små kommuner i en nasjonal sammenheng. Økonomien vil ikke være uforsvarlig dårlig. De «omstillingskostnadene» dette vil ha i en overgangsperiode vil man være villig til å ta for å betale for den urett sammenslåingen var. Det som er krevende er ikke umulig.

De som er mot splittelse fikk de advarslene de trengte: Kommunen/e settes i limbo i flere år. Omorganisering vil trumfe viktige tjenester til innbyggerne. Viktige helsetjenester er i spill. Mer reversering, mindre samfunnsutvikling. Det blir færre innbyggere for å dele på driftskostnadene i årene fremover. Gebyrer vil øke for alle. Det blir krevende for de ansatte, nøkkelpersonell kan si opp. Uansett hvor mye staten dekker, vil det bli kostbart for kommunekassa.

Det er bare Haram som skal skilles ut fra Ålesund som er en relevant sammenlignbar prosess i nyere tid. På fylkesnivå skal som kjent Viken, Troms og Finnmark i tillegg til Vestfold og Telemark skilles. Alt på statens regning. Til en sum kommunalministeren ikke har den samlede oversikt over ennå.

Hard pakke ble hard nøtt

I Solberg-regjeringens kommunereform ble Søgne, Songdalen og Kristiansand kommune slått sammen, selv om verken folket eller kommunestyrene i de to små kommunene var tilhengere av en slik løsning. Senterpartiet engasjerte seg sterkt mot såkalt tvangssammenslåing. I valgkampen ble Søgne ble hyppig nevnt sammen med en håndfull andre kommuner. Vedum lovet å endre loven så «gamle» småkommuner skulle kunne kreve oppløsning.

Etter valgseieren skrev Ap og Sp at nye kommuner som selv ville det, skulle få søke om skilsmisse. Kommunestyret i (nåværende) Kristiansand kommune ville ikke sende en slik søknad til regjeringen. I dette kommunestyret er selvsagt «gamle» Søgne og Songdalen matematisk langt unna flertall, om man teller politikere etter postnummer. I desember 2021 sa bystyret nei til folkeavstemning og nei til deling.

Støre gav en hard pakke til Senterpartiet rett før sommerferien i fjor. Da bestemte regjeringen på egen hånd å starte en delingsprosess. Det lokale Søgne-engasjementet som ikke ble hørt i Kristiansand, ble hørt i Oslo.

Trygve Slagsvold Vedum i Søgne

Senterpartiets statsministerkandidat Trygve Slagsvold Vedum lovet å kjempe for at Søgne kommune skulle kunne gjenoppstå.

Foto: Lars Nehru Sand / Lars Nehru Sand

Regjeringen ville ha fakta på bordet fra statsforvalteren. De ville at folket skulle høres i en folkeavstemning på høstens kommunevalgdag for å sikre høy deltakelse. Så skal summen av fakta, folkemening og bystyrets mening bli til en tilrådning fra statsforvalteren til høsten.

Ap-lederen måtte tåle utblåsning og offentlig kritikk fra egne lokalpolitikere. Senterpartiet lokalt var også kritisk. Ap lokalt sier fortsatt nei til deling og folkeavstemning. Senterpartiet lokalt vil ikke ha folkeavstemning på valgdagen, men en innbyggerhøring «så fort som mulig».

Det er nesten så en får inntrykk av at Sp lokalt mener dette er en dårlig sak som ikke bør henge ved å bli altoppslukende i kommunevalgkampen deres, mens regjeringen vurderer det annerledes. Den harde pakken er åpenbart blitt en hard nøtt.

Problemet for regjeringen

I februar skal bystyret behandle skilsmissesaken en gang til. Lite tyder akkurat nå på at kommunen vil snu. Da nekter altså Kristiansand å hjelpe regjeringen med å finne ut hva folket mener. Det er kommunen som eier valglokalene og stemmeurnene. Det er bare Kristiansand eller Stortinget som kan bestemme at det skal være folkeavstemning i Kristiansand. Det må regjeringen forholde seg til.

Da kan regjeringen be statsforvalteren bestille en meningsmåling eller avholde et elektronisk valg på egne nettsider. Det var ikke det regjeringen så for seg.

Regjeringen må også forholde seg til at mitt i krisetiden og budsjettinnstramninger så kommer det potensielt en regning i flere-hundremillionersklassen. Det trenger ikke å bli imponerende når Vedum og Støre skal begrunne hvorfor dette må prioriteres.

For et Ap som sliter med oppslutningen i byene og image som fremoverskuende, reformerende styringsparti, er ikke denne saken en drømmesak.

Så hvor lenge vil Regjeringen stå i dette? Regjeringen kan selvsagt stoppe prosessen og vise til funnene i rapporten og det politiske klimaet i Kristiansand. Det vil nok ikke Vedum og Gjelsvik. For Sp kan det bli vel så kostbart å få ord for seg for å løpe fra egne valgløfter, eller å ha hatt en urealistisk plan for å levere på viktig reformkritikk.

Kostnaden for regjeringen er ikke bare økonomisk. Den er i aller høyeste grad også politisk.