Slik skal vi ikke ha det

Å drive med produksjon av fisk er produksjon av mat. Mat som vi alle burde spise mer av, som er klimavennlig, sunn og ikke minst er det godt. Sjømaten vår er en viktig del av vår felles matberedskap, både i Norge og for verden.

Når vi skal selge sjømat fra Norge og samtidig jobbe for at flere velger mat fra havet på tallerkenen, er det avgjørende at vi vet at fisken har hatt det bra mens den levde.

Den siste tida har vi sett sterke bilder fra oppdrettsmerder. Bildene gjør inntrykk på meg – slik jeg tror det gjør på de fleste.

Jeg tror ikke at det vi nå har sett er et bilde på hvordan alle landets oppdrettere driver i det daglige. Det er for det første dårlig business for selskapene, og det hadde heller ikke blitt produsert mange millioner sunne laksemåltider hver dag langs kysten vår.

Men jeg er ikke komfortabel med at 15 prosent av fisken dør i den perioden den står i sjø. Det er tross alt rundt 50 millioner fisk pr år i Norge. Det er åpenbart at hadde man halvert dødelighet kunne det blitt mye mat og ikke minst gode inntekter.

Mange oppdrettere klarer i dag å produsere med lavere dødelighet over tid. Disse må åpenbart gjøre noe rett som andre ikke gjør. Det er noe de med høyere andel død fisk i merdene bør se til for å bli bedre og for å lære.

Som statsråd er jeg ansvarlig for at vi har et regelverk og forvaltning som vil gi næringen et godt omdømme – så lenge regelverket følges. Om regelverket ikke følges, det være seg fisk som lider på grunn av påvirkning fra lakselus, eller at man ikke varsler Mattilsynet umiddelbart, når regelverket sier umiddelbart, så må næringen selv ta konsekvensen av dette.

Det er Mattilsynet som har fått ansvar for å passe på at fisken har det bra, gjennom tilsyn med fiskehelse- og velferd.

Jeg støtter dem fullt ut i deres arbeid. Skal det være mulig, kan de ikke bare komme på varslede tilsyn. Mattilsynet må også kunne inspisere anleggene uten forvarsel.

Jeg har lite forståelse for at man kritiserer uanmeldte tilsyn. Det er helt nødvendig. Like nødvendig er det å ta imot dem med åpne armer.

Havbruksnæringen må ikke glemme at når man får tillatelse til å bruke deler av havet, kysten og fjordene våre, så er det en tillatelse til å benytte seg av fellesskapets ressurser.

Mange steder er det heller ikke uten konflikt når man setter av areal til havbruk. Derfor er man helt avhengig av aksept fra samfunnet til å drive. Det er tillit man får som tar lang tid å bygge opp, men kort tid å bryte ned.

Akkurat nå jobbes det med tre viktige prosesser i regjeringen, som alle vil få betydning for fiskehelse og -velferd i årene som kommer. Vi har fått viktige forslag fra Havbruksutvalget som nå er ute på høring. Vi arbeider med ny politikk om dyrevelferd som skal til Stortinget.

Vi arbeider med oppfølgingen av Riksrevisjonens rapport om myndighetenes arbeid med fiskehelse og fiskevelferd i havbruksnæringen. Jeg har en klar ambisjon om at disse tre prosessene vil bidra til at vi får et bedre regelverk som skal bidra til bedre fiskehelse og fiskevelferd, og som kan legge grunnlag for en bærekraftig vekst og et godt omdømme for den viktige næringa havbruk er for Norge.

Jeg ønsker at havbruksnæringen skal fortsette å utvikle seg, skape arbeidsplasser og verdier langs kysten vår og sikre god og bærekraftig mat til verden. Derfor er jeg så opptatt av omdømme og tillit.

Et godt omdømme er ofte resultatet av den jobben alle aktørene får til i fellesskap. Næringa må dra i samme retning.

Folk stiller stadig høyere krav. Krav til at næringen tar et aktivt miljøansvar, at dyrevelferd tas på alvor og at næringen opptrer på en åpen, ærlig og usminket måte.