Det var vinteren 2001, det var VM i Lahti. Jeg var på min siste offisielle reise og i oppdrag for Norges Skiforbund under dette VM i de dype finske tause skoger i februar 2001. Men selv seks norske gull blir overskygget av mitt grimmeste idrettsminne: Skinasjonen Finland gikk under i en av de største dopingskandalene i idrettshistorien.
De var heltene og forbildene, som finske gutter og jenter drømte om å være. Helt til ballongen sprakk. De var ikke helter, men dopere. De hadde vunnet gull på fusk og uhederlighet. Ennå sitter navnene som støpt i minnet: Jari Isometsä, Harri Kirvesniemi, Mika Myllylä, Janne Immonen, Milla Jauho og Virpi Kuitunen.
Doping satt i system
De var ikke unntakene som hadde gjort det i skjul for sine sjefer og ledere. De var regelen i et system som viste seg å være råttent inn til margen, der landslagssjefer, ledere og leger hadde gått i spissen for et strukturert og langvarig dopingprogram.
Skisporten mistet sin uskyld i dette VM-et. Skinasjonen Finland fikk et sår så dypt at det ennå ikke er leget. Der utviklet seg personlige tragedier i etterkant. Der rene nasjoner som Norge og Sverige i årene siden har dominert i sporet, har Finland slitt langt bak.
Dopingsakene kostet dyrt. Ikke bare måtte systemet bygges opp og nye løpere dyrkes frem. Det måtte også skje på dårligere budsjetter. En beregning fra det finske undervisningsdepartementet viste at landets skisport hadde tapt inntekter på 120 millioner kroner i årene etter mesterskapsskandalen i Lahti. Men aller verst; finsk skisport mistet sin internasjonale troverdighet.
Lahti-VM en ny sjanse
Et lysglimt for finnene, et stykke frem, har vært et nytt VM på finsk jord. I 2017 er de tildelt et nytt VM på hjemmebane, også denne gangen i Lahti. Her har landet fått en fantastisk mulighet til å gjenreise nasjonens skistolthet. Her kunne Finland vise idrettsverden at de har lagt det vonde og gamle bak seg. Her skulle en ny ren stolt langrennsgenerasjon fremvises. Det enestående finske skipublikum i Lahti ville fortjent nettopp dét fra finske skitrenere og -ledere.
Derfor trodde jeg knapt mine egne ører og øyne da nyheten kom under årets Tour de Ski: Finland har søkt om at utøvere skal kunne gå med oksygenmasker under skikonkurranser. Og det internasjonale skiforbundet (FIS) sier man ikke har regler til å stoppe det. Nasjonen som prøvde å vinne med bloddoping er altså beredt til å satse på et nytt, kunstig hjelpemiddel. Har de virkelig ingenting lært?
Heldigvis var jeg ikke alene i min hoderystende reaksjon. Utøvere, idrettsledere, leger og dopingeksperter har gitt klar melding om at dette er en uønsket utvikling i skisporten. Det er ikke ren idrett å prøve å vinne konkurranser med en oksygentank på ryggen og med en maske for ansiktet. Det var også gledelig å se hvor raskt Norges Skiforbund var ute med sin reaksjon - i form av et brev til FIS - der man ber om en rask klargjøring av det internasjonale forbundets holdninger.
Godt ute i en sesong der Norge har hatt voldsom suksess i langrennsporet, kan man kanskje forstå at andre nasjoner kan kjenne behovet for å ta tvilsomme hjelpemidler i bruk for å slå både våre og andre nasjoners skiløpere. Men da er det verdt å minne om at Norges nåværende posisjon i internasjonalt langrenn er bygget på en modell der ærlighet og renhet har vært sentrale og helt avgjørende verdier. Den norske moderne langrenns-suksessen på 2000-tallet er ikke kommet via høydehus og surstoffmasker. Vår suksess skyldes faktisk det motsatte!
Nei til masker og høydehus
I 2003 vedtok det norske idrettstinget et totalforbud mot bruk av høydehus og oksygenmasker. Grunnplanet i norsk idrett vant frem på Idrettstinget den gang, og tok et brutalt oppgjør med også norsk idretts bruk av høydehus og lignende på 90-tallet. Det er et forbud som norske idrettsutøvere lojalt har fulgt - og som har vist seg helt korrekt! Det har gitt et positivt fokus på de naturlige måtene å øke sine prestasjoner; større utholdenhet og styrke, bedre teknikk, systematisk og vitenskapelig tilnærming til kosthold og livsførsel. Hadde idrettstinget i 2003 sagt ja til høydehus, er jeg ikke sikker på at vi i dag kunne vist til samme suksess. De som stemte for et forbud mot bruk av høydehus og oksygenmasker den gangen på Idrettstinget i 2003 har all grunn til å være stolte. de satte et etisk kvalitetsstempel på norsk idrett. Så langt - men ikke lengre.
Saken var igjen oppe på fjorårets Idrettsting, der Norges svømmeforbund, Norges friidrettsforbund og Norges skiskytterforbund foreslo at forbudet skulle fjernes. Med et enda større flertall enn i 2003 sa idretten et klart nei til oksygenmaskene og høydehusene – bare 21 av 157 delegater stemte for.
Overveldende var også flertallet for vedtaket om at Norge skal kjempe for et internasjonalt forbud mot høydehus og lignende prestasjonsfremmende metoder.
Antidoping-arbeidet stadig viktigere
I en tid der internasjonal friidrett igjen er rystet av dopingsaker, der det russiske antidopingarbeidet er avkledd og avslørt, er det viktigere enn noensinne at noen står opp og kjemper for en ren idrettsverden. I et slikt arbeid må også forbud mot høydehus og oksygenmasker få plass. Vi nordmenn kan lede denne kampen med større autoritet og troverdighet enn de fleste andre nasjoner. Våre resultater viser nemlig at det er andre ting enn kunstige hjelpemidler som kan gi resultater. Norges representant i WADA sitt styre, Thorhild Widvey, vil få all vår støtte internasjonalt fra Norsk idrett i hennes målrettede arbeid internasjonalt for en ren idrett.
Om et drøyt år er det igjen VM i Finland. Jeg er spent på om og hvordan finsk skisport skal klare å reise seg. På skammens stadion i Lahti skjer det ikke hvis løperne ligner mer på Darth Vader fra Star Wars enn på sunne menn og kvinner fra de dype skoger. Jeg håper og anmoder om at de finske toppidrettslederne nå beordrer Det finske skiforbundet til å stoppe opp.
Det særdeles flotte finske skipublikummet fortjener nå renhet og troverdighet fra sitt eget skiforbund. Alt annet vil ikke stå til troende.
