Venstre er i en dyp krise. Partiet klarer ikke å samle seg om en leder og en retning. Det må antakelig fortsatt bli verre, før det kan bli bedre.
Partiet trenger ro, men før det er mulig, vil uroen om ledervalget leve videre frem til en endelig avgjørelse er tatt.
Selv etter måneder med strid, har det reelt aldri kommet den tilspissede voteringen partiet kanskje trenger. Selv om det ikke er samlende på kort sikt. Er det én ting en Venstre-leder faktisk trenger, er det å ha tillit og legitimitet i eget parti.
Trine Skei Grande mistet begge deler.
Derfor måtte hun til slutt ta inn over seg det åpenbare. Reelt hadde hun ikke tillit. Reelt var man ikke enige om å innstille henne. Hun har hatt en rekke anledninger til selv å ta kontroll på denne prosessen. Måten hun nå trekker seg på, etter dager med lekkasjer og intern uro, understreker at hun gjør det høyst ufrivillig og uten at det er en del av en gjennomtenkt plan og ønske fra hennes side.
For å ta det kronologisk:
Da Frp overraskende også for Venstre og Grande forlot regjeringen, skulle Venstre få én ny statsrådsposisjon og mulighet til å se på regjeringslaget på nytt. Grande benyttet muligheten til å hente inn Abid Raja og Sveinung Rotevatn i regjeringsapparatet.
Det punkterte lederdiskusjonen og gjorde det i praksis umulig for de to herrene å åpent utfordre hun som gav dem tillit. En mye omtalt «forståelse» dem imellom langt på vei formaliserte dette.
Dermed føler mange i Venstre at både valgkomiteen og landsmøtet ble satt ut av stand til å på fritt og selvstendig grunnlag ta et valg. Lederdiskusjonen fikk ikke leve fritt nok.
For Rotevatn og Raja synes det som at det viktigste ble ikke å tape for den andre, og ikke åpent å utfordre den sittende lederen mot hennes vilje.
Fredag innstilte en enstemmig valgkomite på at Trine Skei Grande skulle fortsette som partileder.
Det var et resonnement, selv om det haltet:
Trine Skei Grande mente selv hun var den beste til å lede partiet. Det baserte hun både på tidligere meritter, men også det faktum at det ikke var en samlende kandidat klar til å overta. Å lede partiet ut i en potensielt splittende politisk- og personaktig diskusjon, mente hun ikke ville tjene partiet.
Alle visste at ikke hele valgkomiteen primært kjempet for Grande. Som NRK tidligere har fortalt, har også valgkomiteen underveis bedt Grande om å trekke seg. Derfor haltet det.
Valgkomiteens innstilling var knapt verd papiret den var skrevet på. Alle skjønte at noen hadde snakket sammen, at det lå noe uforløst her.
Lekkasjer i både VG og TV 2 viser i ettertid at det reelt sett ikke var en enstemmig valgkomite. Komiteen prøvde å sette partiets beste først ved å tenke at en samlende løsning var viktigere enn å vise den reelle stemningen. Kanskje var det en feilvurdering. Kanskje gjorde det vondt verre, sånn helhetlig sett.
For komiteen var ikke enige og Grande har ikke tilstrekkelig tillit. Hun hadde liten støtte i innspillene valgkomiteen mottok. Hun hadde liten støtte i komiteen.
Trine Skei Grandes maktgrep med å hente inn sine utfordrere var ved første øyekast nødvendig og lurt. Med fasit i hånd ble det starten på slutten for hennes ledertid. Fornyelsen det innebar kom for sent, det har vært et undertrykk i hele organisasjonen over lengre tid. Også for to år siden da dagens ledertrio Grande, Elvestuen, Breivik ble gjenvalgt.
Nå må valgkomiteen ta en «ekstraomgang» som de selv kaller det. Strafferunde vil noen, kanskje si. Det eneste, men viktige, som er nytt siden sist, er at Trine Skei Grande ikke er lederkandidat.
Venstre er fortsatt delt i synet på om Sveinung Rotevatn er for ung, liberal, urban og lite samlende – eller ikke – til å overta som leder nå.
Venstre er fortsatt delt i synet på om Abid Raja er for mye solospiller, har for dårlige lederegenskaper og for små taktiske evner – eller ikke – til å lede et regjeringsparti.
Venstre er fortsatt delt i synet på om det derfor er rom for en tredje kandidat, om så som en samlende overgangsfigur.
Og nettopp derfor vil kanskje valgkomiteen ikke komme utenom å vise frem denne dype splittelse og legge til rette for en reell kampvotering på et landsmøte.
Så får vi alle forundre oss over at det faktisk finnes mer enn én person som akkurat nå tenker at; Venstre-leder? Ja, det høres gøy ut!
