Nye partier har ofte den ulempen at de ikke har så mye historikk å vise til. Rødts kanskje største ulempe, er nettopp knyttet til partiets arv. Samtidig er det nettopp ideologien som berettiger et parti til venstre for både SV og Ap.
Dagens Rødt ble stiftet i 2007 som et ektefødt barn av RV og AKP. De to siste årene har partiet blitt et stortingsparti og mer enn doblet medlemsmassen. Dagens partileder regner seg ikke som kommunist, men sosialist. Siden Bjørnar Moxnes overtok ledervervet i 2012 har ønsket og målet hans vært å skape et radikalt venstresideparti med plass til kommunister, sosialister og sosialdemokrater.
Det er ikke rart det blir en isme-debatt når prinsipprogrammet fra 2010 skal til debatt i helgen. Egentlig skulle kun halve programmet opp til revidering, nå kan alt ende med et utsettelsesvedtak.
- SAND OM RØDTS VEKST SOMMEREN 2018: Snakk om profitt!
Pragmatisk radikalisme bør være umulig
Prinsipprogram skal være overbyggende og lange linjer, mens arbeidsprogram er valgløfter for en fireårsperiode. Ideologi handler om hvem man er og hvor man kommer fra. Strategi og valgkampsaker handler om hvor man skal. Rødts historikk gjør det enklere å samles om det siste enn det første.
Det nye partiet har en fersk og større medlemsmasse med større sprik i sin idemessige forankring. Det er ikke enkelt for et radikalt idéparti. Et mindretall med lang fartstid og viktige posisjoner kommer fra AKP-sfæren. Mange nye er kanskje LO-medlemmer som meldte seg inn da Ap støttet Acer.
Partiets interessante prinsippdiskusjon handler om hvor mye av partiets visjon skal la seg defineres av historisk arv, hvor mye skal være en selvstendig definisjon for fremtiden
Moxismen er et resultat av at marxismen er en skremmende merkelapp for de mange, men samtidig identitetsskapende for de få. Men pragmatisk radikalisme høres ut som en umulig motsetning.
I dag lener partiet seg på en opplevelse at partiets kamp mot klassesamfunnet er det samme som det «Karl Marx kalte kommunisme, og som er Rødts langsiktige mål.»
Det nye forslag er "«Rødt sitt mål er å fjerne klassene og slik også klasseundertrykkelsen (...) slik at en etter hvert kommer stadig nærmere målet om et samfunn uten undertrykking, i harmoni med naturens tålegrenser, vil det være mulig å se konturene av et klasseløst samfunn: en verden der alle mennesker er like mye verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Dette kaller vi i Rødt kommunisme.»»
Det siste kan nok mange sosialdemokrater være enig i. Det første er en vag visjon, også når Rødt definerer det selv.
Det er også et forslag om å stryke hele teksten med begrunnelsen at «Rødt ikke er et kommunistisk parti.»
Det er en stor diskusjon om man skal bruke begrepene kapitalistklassen, eierklassen eller borgerskapet om dem (privatpersoner eller staten) som eier produksjonsmidlene og defineres som motsetning til arbeiderklassen.
I tillegg er det et forslag til behandling om å stryke ordet «revolusjon» til fordel for «demokratisk forandring» fordi det første ofte forbindes med vold.
Den kraftige kritikken av LO-toppene, Arbeiderpartiet og SV er borte fra det prinsipprogrammet som ble skrevet mens Jens Stoltenberg (Ap) og Kristin Halvorsen (SV) satt i regjering.
- Lars Nehru Sand før årets landsmøter:
- HØYRE: Behov for Høyre-sveip over hele landet
- SV: En passende strid
- Ap: Er du GAL, Støre?
- Frp: Det begynner å tære på
Klasseanalysen og synet på privat eierskap
I SV og Ap har vi både sosialistisk og sosialdemokratisk parti. Mange i Rødt er lei evergreen-diskusjonen om sammenslåing med SV, for dem er det avgjørende at prinsipprogrammet skiller seg fra noe SV like godt kunne skrevet.
Rødts langsiktige visjon er noe annet, uansett hva Moxnes vil kalle seg.
Rødts prinsipprogram er viktig, fordi det viser hvordan partiet skiller seg fra Ap og SV som idéparti. Det er ikke bare i politiske avstemninger om Acer, skatt på arv eller profitt i velferden hvor partiet er villig til å ta litt hardere i enn sine nærmeste partier.
Rødt har et annet samfunnsmål og en annen analyse som begrunnelse.
Rødt vil på lang sikt avvikle privat eierskap og innføre demokrati i privat sektor, hvor ansatte eier bedriftene.
Det ville vært en fordel om partiet tydeliggjorde hva som skal være statseid og ikke. I programutkastet nevnes både sektorer som i dag stort sett er offentlige (helse, utdanning) men også banker og «de viktigste produksjonsmidlene og naturressursene», eller mer generelt «bedriftsporten og styrerom».
Samtidig presiseres det at sosialisme «innebærer ikke at all virksomhet skal være statseid», og at det «ikke er mulig å tegne en ferdig modell av hvordan et sosialistisk folkestyre vil fungere i Norge.»
Det er mange som ønsker mer medbestemmelse på arbeidsplassen, eller beklager at togselskap privatiseres. Om de ønsker et like stort angrep på privat eiendomsrett, som Rødt, er vanskelig å ta stilling til når Rødt ikke operasjonaliserer mer.
Stor appell
Den populære partilederen, synlige stortingsrepresentanten Bjørnar Moxnes har gjort partiet spiselig for nye velgergrupper. Medlemstallet er mer enn doblet på to år, partiets landsmøte blir så stort at man for aller første gang i partiets historie må innføre begrensninger i taletid. Sånn går det når det blir mange som skal påvirke nedenfra.
Rødt stiller lister i så mange og store kommuner at det for første gang vil være mulig for 80 prosent av befolkningen å stemme på dem. Mye ligger til rette for et rekordvalgresultat til høsten.
Partiets politiske appell i arbeidet med EUs energidirektiv, EØS-alternativ, motstand mot jernbanereformen, kamp mot velferdsprofitt i barnehage- eldreomsorg og renovasjon har hatt appell. Rødt har hatt klarere svar og en større nyhetens interesse enn Ap og SV.
Også i kampen mot innleie, franchise og vikarbyråer har Rødt vunnet terreng i og utenfor fagbevegelsen.
Arbeiderpartiet har slitt sammenhengende etter valgnederlaget i 2017, og blant annet det har gjort det mulig for SV, Rødt og Senterpartiet å vokse samtidig.
Samtidig har partiet jobbet organisatorisk godt internt og mot fagbevegelsen under hele Moxnes' ledertid. Rødt var dermed perfekt posisjonert da Acer og EØS-debatten kom i fagbevegelsen, ofte målbåret av folk med posisjoner i både parti og bevegelse.
Det er organisering og politiske enkeltsaker og god organisasjonsbygging som forklarer moxismens kraft.
Den er sterk nok til at Ap vil få merke det i mange kommuner etter høstens valg.
