Snakk om profitt!

Det sies vel at «egen suksess er vel og bra, men andres ulykke er heller ikke å forakte».

Rødt-leder Bjørnar Moxnes har utvilsomt profittert på begge deler.

Hver eneste måned etter fjorårets valg har partiet ligget over eller på valgresultatet på 2,4 prosent. Januarsnittet viste 3,0 prosents oppslutning, i juni økt til hele 4,9 prosent.

Grunnen til det er sammensatt:

• Tydelighet i en rekke saker
• Moxnes har brukt stortingsplassen godt
• Systematisk jobbing internt med organisasjon, politikk og prosjekt
• Posisjonering i fagbevegelsen over år

Summen av dette gir tydelige resultater. Mer enn hva Rødt var i stand til å utnytte tiden da både SV og Ap var i regjering, og Rødt forble utenfor Stortinget.

Noe skyldes målrettet arbeid, som kan bety at Rødt har et bedre fundament og økt oppslutning. Andre ting er utenfor partiets kontroll, og kan bety at veksten ikke vil stå seg.

Fornyet organisasjon – spisset politikk

Bjørnar Moxnes ble valgt til partileder i 2012 og har siden den gang arbeidet med en fortsatt pågående fornyelse og foryngelse av partiet fra lokallag til partiledelse.

Organisasjonsarbeid og skolering har stått sentralt i arbeidet. Etter to år ble prinsipprogrammets «Hvorfor sosialisme?»-del fornyet. Flere moderniseringer står for tur.

Rødt har nå et tydeligere definert politisk prosjekt. I sak fremstår Moxnes' parti mer prioritert, men ideologisk ikke betydelig annerledes enn forgjengernes.

Den spissede satsingen på motstand mot privatisering går hjem i offentlig sektor blant ansatte i barnehager, helse og omsorg.

Kampen mot sosial dumping, EØS-avtalen og arbeidsinnvandring går hjem i privat sektor på arbeidsplasser som merker nedsiden og økonomiske konsekvenser av fri flyt av arbeidskraft over landegrensene.

Rødt har tidlig vært tydelig i spørsmål om velferdsprofitt og dermed vært godt posisjonert når SV og Ap har tatt opp samme tematikk.

Fra søppelkrise i Oslo og stopp av nye private barnehager i byen, til representantforslag på Stortinget om innleieforbud i byggebransjen (fikk rødgrønn støtte som endte i flertall for betydelige innstramninger), og forslag om økt regulering av franchisebedriftene til fordel for arbeidstakere (fikk ikke flertall for regelendringer nå, men flertall for utredning), har partiet stått i front i arbeidslivsspørsmål og kampen mot økte forskjeller.

På toppen av det hele har partiet spilt en avgjørende rolle i to høyprofilerte saker denne våren: Mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug, som fremprovoserte at hun selv trakk seg, og ambulanseflystriden. Begge eksempler på at Rødt vinner troverdighet på å tidlig være tydelige og å ville gå helt ut.

Mens andre snakket om kritikkvedtak mot Listhaug, var Rødt raske med å si mistillit. Ambulansesaken viser hvordan et lite parti kan eie sakskompleks ved å fremme ytterliggående forslag tidlig, selv om det er noe mer moderate vedtak som til slutt får flertall.

Tatt for seg på Aps hjemmebane

Rødt har over år jobbet systematisk og godt på grasrota i LO. Det har gitt dem posisjoner i fagbevegelsen og gitt partiet en dagsordenmakt og enkelte gjennomslag på Aps hjemmebane.

LOs egne undersøkelser viser at Ap svekket seg fra 55,1 prosent til rekordlave 38,4 prosents oppslutning blant LO-medlemmene fra mai i fjor til etter valget. Rødt har i samme periode vokst fra 3,7 prosent til 6,6 prosent. Både Rødt og SV er større blant LO-medlemmene enn i befolkningen.

Rødt har løftet en EØS-kritikk generelt, denne våren også Acer-kritikk spesielt, som treffer Ap like hardt som høyresiden.

I ulike deler av fagbevegelsen har Rødt også blitt lagt merke til i pensjonssaken, mot sosial dumping, mot profitt og privatisering, mot vikarbyrådirektivet, i havnearbeiderkonflikten i Oslo og i kritikk av jernbanereformen.

Mens de fleste Ap-politikere har lokalpolitiske verv i kommune og fylker, har Rødt hatt mange folk som har kunnet bruke god tid på fagbevegelsen. Det har betalt seg. Ap, SV, Sp og LO hadde særlig i 2005 et tydelig felles prosjekt og en plattform uten Rødt. Når det ikke har vært like definert, og LO-klubbene annerledes sammensatt, har Rødt kunnet posisjonere seg bedre frem mot 2017.

I ruinene av Aps fall har tyngdepunktet internt på venstresiden endret seg mer enn endringene mellom blokkene. Noen trekker også frem at et Støre-ledet Ap er sårbare i møte med utfordrere fra venstre. SV og Rødt har stemt likt i 84 prosent av avstemningene på Stortinget denne sesjonen, og har begge økt oppslutning til venstre for Ap.

De to rødeste partiene klarer nå å rekruttere mer sammensatt enn før, som følge av Aps fall. SV har mer enn kjernevelgere av kvinner i offentlig sektor, Rødt mer enn kjernevelgere av menn i industri og privat sektor. Dermed vokser begge.

Spørsmålet på sikt blir hvordan dette påvirker venstresiden politisk. Må Ap tåle mer radikale kompromiss, fordi deres relative størrelse er mindre?

Beholdt Marx, mangler budsjett

I Rødts prinsipprogram trekkes en tydelig grense mot Ap og SV. Det heter seg at «tiltroen til slike partier er et viktig hinder for at arbeiderklassen skal søke politisk makt over samfunnsutviklingen».

Begrunnelsen er at «partiene i for stor grad arbeider for å la kapitalismen bestå». Rødt vil «avskaffe utbyttinga, slik at hovedmålet med den enkeltes arbeid ikke er å øke kapitalen til eierne». Rødts mål «er et klasseløst samfunn, det er dette Marx kalte kommunisme».

I dagligtalen viser Rødt-toppene en annen holdning til sosialdemokratiet, basert på en radikal, demokratisk og sosialistisk arbeiderbevegelse. De ønsker et mer folkelig sosialdemokrati, inspirert av den bølgen Bernie Sanders (USA) og Jeremy Corbyn (Storbritannia) har lyktes med.

Inntil nylig ville Rødt at hver enkelt skulle skattlegges 100 prosent for all inntekt over én million kroner, i praksis innføre en makslønn. Selv om noe av politikken altså er justert som følge av Moxnes' fornyelse, er det fortsatt radikale løsninger partiet kjemper for.

Rødt har denne stortingssesjonen ikke levert et fullstendig alternativt statsbudsjett som ville muliggjort å se helheten i partiets politikk, og hvor radikale omveltninger partiet ser for seg med sin progressive økonomiske politikk. Det er å forvente at partiet vil utarbeide slike budsjett i god tid før neste valg basert på arbeidsprogrammet.

Hvor fordyrende er pensjonspolitikken i offentlig sektor? Hvor mye koster gratis barnehage over hele landet og gratis kollektivtrafikk i storbyene? Hvordan skal jagerflyprogrammet stanses og til hvilken kostnad? Hva slags handelsavtale er det realistisk å få erstattet EØS-avtalen med? Hva er totalkostnaden for Rødts velferdsøkninger, hvordan finansieres den og hva blir da effekten for privat næringsliv?

Alle sider ved Rødts politikk har ikke vært like tydelig fremme i debatten denne våren. Mange av partiets velgere ønsker seg kanskje ikke innerst inne en grunnleggende økonomisk revolusjon over natta.

Mer forbanna på Ap enn forelska i Rødt?

Men for 28.000 Ap-velgere som identifiserer seg med venstresiden og ikke er fornøyd med sosialdemokratiets svar, så er sosialdemokrati-kritikerne på venstresiden i Rødt en havn. Foreløpig eller vedvarende.

Synes man Aps velferds-, arbeidslivs- og fordelingspolitikk ikke er tydelig nok, kan man gi en slags beskjed ved å stemme lenger til venstre.

Disse velgerne er kanskje mer forbanna på Ap enn de er forelska i Rødt, men de vil si ifra.

Det de savner fra Ap politisk, finnes hos Rødt retorisk. Så har selvsagt partiprogrammet flere sider, men det betyr kanskje ikke alt. Partiprogram gjør ikke alltid det.