Hopp til innhold
Kronikk

Rusen etter kreften

Jeg har hatt noen opp- og nedturer i mitt liv, men har aldri hatt selvmordstanker. Det fikk jeg av pillene fra legene.

Steinar Albrigtsen portrett

Jeg kunne ha blitt så avhengig av smertestillende at jeg hadde blitt rusmisbruker, skriver Steinar Albrigtsen.

Foto: Gitte Johannessen / Gitte Johannessen

Hvor går grensen mellom nødvendige smertestillende og alvorlige bivirkninger?

Jeg var farlig nær å bli pillemisbruker.

I oktober i fjor ble jeg innlagt på Radiumhospitalet etter at det ble konstatert at jeg hadde ondartet svulst i magen. Etter å ha gjennomgått omfattende stråling og cellegift, tenkte jeg at nå skal alt bli bedre, endelig skal de operere.

Jeg burde kanskje ha skjønt at noe var galt flere år i forkant. Men, som mannfolk flest, var jeg for stolt til å oppsøke fastlegen for det jeg den gang oppfattet som irriterende ubehag.

Oppfølgingen fra sykehuset var enestående. Jeg fikk en koordinator å forholde meg til, og flere brev og påminnelser både på telefon og sms om hendelsesforløpet.

I den absurde situasjonen følte jeg meg ivaretatt og sett. Jeg priset meg lykkelig over å være norsk statsborger. Min kone fortalte meg at jeg hadde kommet inn under et såkalt «pakkeforløp».

Jeg var bare glad for at noen så meg. Min eneste erfaring med norsk helsevesen fram til dette, var da jeg vrikka ankelen i ungdommen.

Ingen fortalte meg hvor farlige bivirkningene av disse preparatene kan være.

Bivirkningene etter strålingen kom i form av brannskader, noe som var svært smertefullt. Men etter operasjonen fikk jeg høre at prognosene var gode, og jeg trodde at dette kom til å bli «a walk in the park».

I etterkant ser jeg at jeg nærmest var euforisk og også ganske blåøyd.

Jeg fikk infeksjoner i buken og ble liggende på sykehuset i en måned. Jeg levde i et smertehelvete, og innrømmer at jeg var mye redd.

Selvmordstankene kunne ha overtatt min egentlige vilje

Jeg var såpass medisinert at jeg ikke var meg selv, og jeg klarte heller ikke å holde rede på hvilke tabletter de gav meg, og når. Min kone begynte å loggføre for meg, og satt ved min side hver dag.

Jeg vil ikke kritisere sykepleiere eller leger på gulvet, de gjorde så godt de kunne. Det jeg setter spørsmålstegn ved, er mangelen på oppfølging etter utskrivelse, for det er da den virkelige kampen egentlig begynner.

Månedene etterpå fortoner seg som en sammenhengende tåkedis.

Jeg fikk med meg en resept på 40 mg OxyContin og OxyNorm, som er morfinlignende opiater, i tillegg til Celebra for sårsmerter, pluss anbefaling om Paracet og Ibux.

Jeg svettet småstein i dagevis, var kvalm og uopplagt.

De første ukene fulgte vi den samme medisineringen som jeg hadde fått på sykehuset. Etter noen uker følte jeg meg trøtt og desorientert. Smertene var ubeskrivelige.

Vi fikk beskjed om at vi skulle snakke med en lege på sykehuset om dette, men han hadde ingen spesifikk ekspertise på nedtrapping. Han foreslo å halvere doseringen allerede påfølgende uke. Jeg prøvde, og ble sendt rett inn i smertehelvetet igjen.

Vi etterspurte et smerte-team flere ganger, for å få informasjon om hvordan vi skulle håndtere medisineringen, hverdagen og forestående nedtrapping. Det fikk vi aldri.

Vi fikk time hos de legene som var tilgjengelige på vakt, og som kom med forskjellige forslag til hvor lenge jeg skulle stå på en såkalt anbefalt dosering.

Ingen fortalte meg hvor farlige bivirkningene kan være med å stå på høydosering med disse preparatene over lang tid. Til slutt måtte jeg selv avgjøre nedtrappingsplanen.

Jeg trodde at dette kom til å bli «a walk in the park».

Jeg har hatt noen opp- og nedturer i mitt liv, men har aldri vært suicidal. Det ble jeg nå. På det verste hadde jeg tre uker hvor jeg tenkte «hva faen er vitsen med å leve, når jeg skal ligge sånn rett ut på sofaen hele dagen. Kanskje det er bedre at jeg ikke er her».

Min kone så et stort skifte i personligheten min, og konfronterte meg med det. I et klart øyeblikk tenkte jeg, «jeg orker faen ikke å ha det sånn».

Jeg leste meg opp på mulige bivirkninger ved OxyContin og OxyNorm, og skjønte heldigvis at selvmordstankene mine handlet nettopp om bivirkninger, og ikke om meg.

Hva skjer med oppfølgingen etter utskrivelse fra sykehuset?

Jeg kvittet meg med alle tablettene jeg hadde, og sa til den lille stemmen min i hodet: «Du skal faen ikke få bestemme over meg. Jeg trenger ikke pillene lenger, reis og ryk til helvete».

Jeg svettet småstein i dagevis, var kvalm og uopplagt og stadig kom det snikende tanker som sa «du skal ikke bare ta en pille til, da». Jeg nektet å gi etter for abstinensene, og etter en ukes tid våknet jeg endelig en morgen og så dagen.

Tåka var borte, tankene var mine – ikke medisinenes, og jeg kjente på at jeg hadde lyst på kaffe.

Jeg hadde gått «cold-turkey» og vunnet.

I skrivende øyeblikk føler jeg meg takknemlig. Foreløpig går det bedre, og jeg har klart å gjenvinne noe av fotfestet.

Likevel må jeg rette en advarende pekefinger til norske helsemyndigheter: Hva skjer med oppfølgingen etter utskrivelse fra sykehuset? Tror dere at det er nok med en ti minutters samtale i måneden, når man roper om hjelp og assistanse?

På det verste hadde jeg tre uker hvor jeg tenkte hva faen er vitsen med å leve.

Jeg kunne enten ha blitt så avhengig av disse smertestillende at jeg hadde blitt rusmisbruker, eller selvmordstankene kunne ha overtatt min egentlige vilje.

Jeg synes ikke at medisinering etter utskrivelse skal overlates til en tilfeldig vakthavende lege den dagen man kommer til samtale. Her må det være et tverrfaglig smerte-team som rykker inn, som en naturlig del av et pakkeforløp.

I tiden etter operasjonen, når man kommer hjem, det er da kampen begynner. Det er da man virkelig trenger hjelp.

Hør Steinar Albrigtsen: Ukeslutt - NRK Radio , lørdag klokka 12.30.

Les mer om smertestillende medisiner: