Maja tok kokain før, på og etter skolen: ­– Virket som alle ruste seg

Mørket har senket seg utenfor Uranienborg kirke på Frogner.

Lyset fra vinduene i menighetens kjeller, «Krypten», lyser opp gaten og leder de oppmøtte riktig vei.

Men de skal ikke på gudstjeneste.

De skal på møte med Cocaine Anonymous.

Innenfor kjellerdøren er stemningen lun.

Femten personer ifra 20- til 60-årene har samlet seg rundt et stort møtebord. Noen velfriserte og dresskledde, andre mer rufsete og ikledd treningstøy.

Alle avhengige. Enten av kokain, alkohol, et annet rusmiddel eller flere.

Én av dem har vært edru i over 20 år. Andre har ruset seg samme dag.

Dagens tema er villighet til handling, sier møtelederen, før hun leser høyt fra én av flere tekster de skal igjennom i kveld.

Så får de oppmøtte ordet i tre minutter hver.

Det er en ung, mørkhåret kvinne sin tur:

– Hei, jeg heter Maja. Og jeg er kokainavhengig, sier hun.

– Hei Maja, runger det fra de andre.

Det er som tatt ut av en scene i en amerikansk film eller TV-serie.

Men nå er det norsk virkelighet.

For rekordmange oppsøkte kokainavrusning på de offentlige sykehusene i landets største byer i fjor.

1475 personer fikk behandling for kokainavhengighet i Oslo, Akershus, Buskerud, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø.

Økningen de siste årene er markant.

I tillegg vokser tilbud som Cocaine Anonymous og Anonyme Narkomane.

Hvor mange som avruses privat, eller klarer å slutte på egen hånd, vet man ikke.

– Jeg hadde ikke vært her, hvis det ikke var for dere. Jeg hadde ikke hatt det så fint som jeg har det i dag, sier Maja og smiler til de andre rundt bordet.

Så får hun et alvorlig drag over ansiktet.

– Fortjener jeg virkelig å ha det så bra? Det er fortsatt motstand der. Hvorfor må jeg gå på møter og gjøre så mye for å ha et fint liv, når andre bare har det?

Rus i barndommen

Maja (27) har holdt seg helt rusfri i to år.

Ingen alkohol eller røyk. Ingen kokain, hasj, marihuana, MDMA, amfetamin, sopp eller ketamin.

For noen år siden var det dagligdags å blande flere av disse stoffene, mens hun drakk seg dritings eller fikk black out.

At veien ut var så lang og vanskelig, føles ofte urettferdig.

For Maja har alltid vært litt for glad i rus.

Helt siden hun drakk de første gangene tidlig i tenårene.

Men historien om hvordan Maja ble avhengig, starter ikke i ungdomstiden.

Den starter i barndommen.

I oppveksten tenker hun som barn flest: Hun skal aldri ruse seg.

Hun vokser opp på en liten, naturskjønn plass i Norge. Som mange småjenter liker hun å leke med barbier og er guttegal.

Men noe skiller familien hennes fra de andre i nabolaget. Det gjør at hun føler seg annerledes.

Som at noe er feil med henne.

Faren til Maja er rusavhengig.

Han tar heroin og amfetamin.

– Han har vært det hele livet mitt. Å ikke prøve rus var egentlig et klart prinsipp jeg hadde, sier Maja.

Hun hadde jo sett hva det gjorde med faren.

Selv om han som oftest var fullstendig fraværende.

– Så var det som at prinsippet ble kastet ut av vinduet, da jeg begynte å drikke og feste.

Før skolen, innimellom på skolen, og etter skolen.

– Jeg pleide å røyke weed med romkameraten min, men ventet alltid med å gå til skolen til hun hadde dratt. Så kunne jeg dra en linje først, uten at hun fikk vite det.

Maja har aldri fått det helt til sosialt.

Spesielt ikke blant andre jenter.

Men på den nye skolen er det nok av folk, spesielt gutter, som vil dele en joint eller gi henne noen linjer cola.

– Så fikk jeg en masse venner, da. Selv om det var gjennom rus, sier Maja.

– Jeg ble en sånn kul person i gjengen. Jeg tror det hadde mye å si. At jeg endelig fikk til noe. Det fylte et tomrom.

Utover skoleåret eskalerer Majas rusbruk. For det meste kjøper hun «bare» hasj selv.

– Men dealeren ga sånn pakkedeal, sant? Det var jo en veldig bra måte å få oss til å ville ta masse cola på.

Etter en ekstra vill fest, får lærerne nyss i hva mange av elevene holder på med.

Allerede den neste dagen blir flere av Majas venner utvist.

Hun kommer seg unna ved å si at hun aldri har gjort noe annet enn å røyke hasj.

Skolen sender et brev hjem til foreldrene. Og Maja til et lavterskeltilbud for å snakke om hasjrøykingen en gang i uka.

– Jeg syntes egentlig det bare var superchill, for jeg slapp jo skolen og sånn, sier Maja og ler litt.

– Konsekvenstenkningen min var åpenbart ikke helt på topp.

Menn og kokainrus

Hjemme igjen i Norge, roer kokainbruken seg.

Det er ikke kokain på den lille plassen Maja kommer fra.

Men det er nok av alkohol, hasj, MDMA og amfetamin.

Så festen fortsetter.

– Jeg klarte å opprettholde et liv der jeg fortsatt gjorde ting som var produktive. Jeg tenkte: Så lenge jeg får til dette, har jeg ikke et problem.

Noen år etter videregående flytter Maja til Bergen for å studere og å jobbe som bartender.

Det tar ikke lang tid før kokain nesten har blitt dagligdags igjen.

Men på kort tid klarer hun å ødelegge alle relasjonene hun har fått der.

Så etter bare seks måneder, forlater hun Bergen for Oslo.

– Jeg hadde ingen hemninger. Folk styrer litt unna folk som skaper problemer.

Først tenker Maja at jentene som ikke vil ha noe med henne å gjøre, er sjalu.

I Oslo satser Maja alt på jobben som bartender.

Og på festingen.

– I den første baren jeg jobbet i, pleide jeg å låse dørene i to-tre-tiden. Stamgjestene ble, og vi festet til vaskedamene kom dagen etterpå, sier hun.

– Vi tok kokain på bardisken og røyka inne. Det var helt normalt.

De neste årene er ganske blurry.

Maja fester bort de 200.000 kronene hun får i arv fra et familiemedlem som går bort. Brekker ryggen på fylla.

Lyver og er utro. Flørter, kliner eller ligger med utallige menn som gir henne kokain.

– Jeg har enda ikke vært på en bar i Oslo, der ingen vil være med å ta en linje på do.

Men det er først når hun begynner å jobbe for et spritselskap, at det går skikkelig til helvete.

Ikke én rock bottom

I jobben for spritselskapet, føler Maja seg som en rockestjerne.

Hun kjører rundt i selskapets firmabil, promoterer sprit og får gratis alkohol overalt hvor hun går.

– Det jeg så for meg i mitt hode, var at jeg skulle bli en eller annen bartender-superstjerne, sier Maja og ler.

– Jeg tenkte ikke på familielivet, eller på noe stabilt. Jeg tenkte at i fremtiden skal folk synes jeg er kul ... Det var the end goal, da.

Til slutt drikker og ruser Maja seg så mye at hun blacker ut flere dager i uka.

Hun blir kjørt hjem av politiet og hentet i ambulanse.

Sånn holder hun på i et og et halvt år.

Helt til hun treffer den berømte rock bottom.

Gjentatte ganger.

Dagen etter en fuktig kveld med jobben våkner Maja rundt klokka 13.00.

Angsten skyller over henne i det hun åpner øynene.

Telefonen er full av meldinger og ubesvarte anrop. Hun har sovet igjennom alle de viktige møtene hun skulle vært på.

Maja har ingen anelse om hvordan hun kom seg hjem.

Eller hva som skjedde kvelden før.

Men utenfor ser hun firmabilen. Hun skjønner at hun må ha kjørt hjem.

Og at hun kan hatt hva som helst i systemet imens.

Samme dag ringer Maja og sier opp jobben.

Hun har allerede mistet lappen én gang.

– Jeg var helt ærlig med sjefen min. Jeg sa at jeg ikke kunne ha jobben fordi den ga meg fri tilgang til sprit. Og at jeg ikke klarte å kontrollere det.

Noen timer senere googler Maja setningen: Jeg tror jeg har problemer med rus.

Men Maja tenker ennå ikke på å slutte helt. Hun prøver å begrense seg først.

Til å bare drikke i helgene. Eller å drikke én drink i timen.

Samtidig oppsøker hun en psykolog. Som hun lyver og skjuler det meste for.

– Han fikk meg til begynne å innse at hvis jeg skal klare dette her, så må jeg slutte. Helt.

Maja skaffer seg en ny jobb. Der treffer hun også han som skal bli kjæresten hennes.

Han ruser seg og fester også. Først gjør de det sammen.

Etter hvert får han nok. Maja skjønner at hun må ta grep.

Hun flytter hjem til plassen der hun kommer fra. Hjem til moren sin.

Der starter den første skikkelige kampen for å bli rusfri.

Gradvis klarer Maja å slutte å ruse seg. Hun får hjelp på poliklinikk. Begynner i traumebehandling.

Samtidig blir alt mørkere og mørkere.

Maja er ensom og isolert. Hun forlater knapt huset.

Hun klarer ikke lenger å se seg selv i speilet.

Hun er sikker på at hun er det ekleste, styggeste, lateste mennesket som finnes.

– Jeg fantaserte om å ta livet mitt hver dag. Samtidig skjønte jeg at jeg måtte holde meg rusfri, hvis jeg skulle bli i forholdet jeg var i.

Det er egentlig en tilfeldighet som redder Maja.

Som gir livet hennes en følelse av mening igjen. Og av at hun har verdi.

Et forslag om at hun bør oppsøke Cocaine Anonymous.

– Jeg måtte komme til konklusjonen om at jeg er en avhengig person selv. Det må komme innenifra, sier 27-åringen.

– Så er jeg med på en workshop med Cocaine Anonymous og innser: Det er her jeg hører til.

Igjennom fellesskapet får Maja troen på noe større enn henne selv.

– En tro på noe som kan hjelpe og lede meg igjennom livet.

Et av Guds barn

Møtet nærmer seg slutten.

Vi er tilbake i kjellerlokalet i den vakre kirken på Frogner.

Den siste timen har medlemmene delt sinne, sorg og selvforakt.

Men også medfølelse, takknemlighet og glede.

Maja må komme hit for å holde seg i sjakk. Helst flere dager i uka.

Ofte ber hun, for å holde fantasiene om rus unna.

Selv om Cocaine Anonymous bruker ordet «Gud», er de ikke et kristent, men et åndelig fellesskap.

Blir suget for sterkt, ringer Maja sponsoren sin.

– Man klarer det ikke alene. Man får et veldig stort ego av å ruse seg, sier Maja.

– Men så lenge jeg ikke tenker på meg selv, men på andre, har jeg ikke lyst til å ruse meg.

Hun føler seg ikke lenger som verdens verste menneske.

Men hun tror aldri suget kommer til å forsvinne helt.

– Det er kanskje bra. Jeg klarer jo ikke å bare ta ett glass. Da vil jeg drikke mange flasker. Og helst holde kvelden gående så lenge som mulig.

På vei ut i mørket får Maja en klem. Hun smiler.

Hjemme, i en by utenfor Oslo, venter samboeren. De har klart å holde sammen.

– Det er den første gangen i livet at jeg føler at noen er glad i meg, for den jeg er.

Maja vet hva hun mister, hvis hun først begynner.

Det vil hun ikke ta sjansen på.

– Det finnes alltid en fest. Men det finnes alltid et møte også.